Robert Eggers’ «Nosferatu» kommer på kino 3. januar

Det er knyttet stor spenning til Robert Eggers sin adaptasjon av «Nosferatu».

Prosjektet har vært under utvikling siden 2015 og den omfattende prosessen har betalt seg: Dette er en kinoopplevelse du ikke vil gå glipp av!

Eggers brakdebuterte med «The Witch» i 2015, og utmerket seg umiddelbart som en regissør å følge med på. Filmuniverset hans  var forlokkende og foruroligende på samme tid, og han demonstrerte en sjelden evne til å skape atmosfære. Den lille, skitne gården omringet av storslått natur, den stiliserte, gammelengelske dialogen, og det dynamiske, uhyggelige lydsporet – alt jobbet sammen for å skape en fengslende stemning fra start til slutt. I kjernen av det hele lå det også en evne til å bruke skrekkfilmens konvensjoner på måter som både samsvarte med og trosset publikums forventninger.

Med sine neste to filmer, «The Lighthouse» (2019) og «The Northman» (2022) sementerte Eggers sin status som en kommende auteur innen skrekksjangeren, og en sentral del av den såkalte post-horror-bølgen, sammen med regissører som Ari Aster og Jordan Peele. Igjen lyktes han med å bygge distinkte verdener med en helt særegen atmosfære, men i enda større grad enn «The Witch» skinte det samtidig gjennom en lekenhet. En absurd humor gjennomsyrer filmene, til tross for handlingens alvorsgrad.

Annonse

Filmene virker ekstra sammenkoblet fordi de deler samme fotograf (Jarin Blashke), klipper (Louise Ford), og kostymedesigner (Linda Muir). Nå har Eggers samlet dem alle igjen, men denne gangen er det ikke et av hans originale konsepter som skal bli til film.

Sagnomsust kildemateriale

F. W. Murnaus «Nosferatu» fra 1922 er en av filmhistoriens viktigste verker. Den uhyggelige stumfilmen har vært spesielt toneangivende innen skrekksjangeren. Da er det ikke rart at en regissør som har et velutviklet forhold til sjangerens konvensjoner og historikk alltid har vært opptatt av «Nosferatu». Eggers har i mange år snakket om et ønske om å lage sin egen versjon av denne – og nå har det endelig gått i oppfyllelse.

Det har ikke bare vært optimisme knyttet til prosjektet. De fleste ihuga skrekktilhengere har gledet seg, men noen har fryktet at Eggers ikke skal klare å beholde sitt eget særpreg, samtidig som han holder seg tro til den klassiske fortellingen. For det er ikke bare 1922-versjonen av «Nosferatu» som kan anses som forløpere for denne filmen: Murnaus film var en uautorisert adaptasjon av Bram Stokers roman «Dracula» fra 1897, som har blitt filmatisert utallige ganger.

Velkjent utgangspunkt

Og handlingen til Eggers’ versjon har samme utgangspunkt som de fleste Dracula-filmene. Vi blir riktignok servert en saftig prolog som i seg selv burde stilne frykten for at Eggers’ stil ikke skal komme ordentlig til uttrykk, men så møter vi Thomas Hutter (Nicholas Hoult) og hans kone Ellen (Lily Rose-Depp) i Tyskland anno 1838. Det nygifte paret har begynt å legge familieplaner, men Thomas vil først sørge for at økonomien er i orden. Derfor tar han på seg oppdraget å dra til Transilvania for å få den gamle, mystiske Grev Orlok til å signere en eiendomskontrakt.

Dette premisset går igjen i så å si samtlige «Dracula»-adaptasjoner. Eggers beviser én gang for alle at bare fordi historien er fortalt før, er den ikke nødvendigvis oppbrukt. Fra første øyeblikk er det tydelig at han har beholdt evnen til å skape en filmatisk verden som oppleves original, medrivende, og fullkommen.

Atmosfærisk ekspertise

Som i sine tidligere filmer, bruker Eggers aktivt naturen for å utvikle atmosfæren. Dette er særlig fremtredende på Thomas’ lange ferd til grevens slott, hvor han krysser det ene mektige vinterlandskapet etter det andre. På veien stopper han også innom en sigøyner-landsby, og de kalde, månebelyste utendørssekvensene kontrasteres av innendørsscener med dunkel stearinbelysning og et varmt fargebilde. Fargeuttrykket varierer veldig i løpet av filmen, som en referanse til de kunstig fargelagte bildene i 1922-versjonen. Dette er en glimrende måte å anerkjenne sine inspirasjonskilder på, uten at det er i nærheten av en blåkopi.

Reinspikket skrekkfilm

Det er også her filmens skrekkelementer for alvor begynner å inntre. For der «The Northman» var et lite steg bort fra skrekksjangeren (selv om også den brukte mange av sjangerens konvensjoner), er «Nosferatu» en triumferende retur: Det er ingen tvil om at dette er den mest renspikkede skrekkfilmen Eggers har regissert. Det betyr ikke at det er voldsomme mengder jump scares, men den uhyggelige stemningen bygges konstant opp og kulminerer flere ganger i ordentlig fryktinngytende sekvenser.

På taktfullt vis blir også Bill Skarsgårds groteske Nosferatu-skikkelse tilbakeholdt i store deler av filmen, som gjør sekvensene der han plutselig åpenbarer seg for oss desto mer effektive. For han er på ingen måte en glitrende, forførende pynte-vampyr; han er en pest i menneske-aktig form, som ikke vil gi seg før fordervelsen har spredt seg til alt levende.

Psykologisk skrekk

Som vanlig i Eggers’ filmer stammer mye av frykten fra indre tilstander. Dette gjelder særlig for Ellen, som har en vag, spirituell lenke til monsteret. Vi får tilgang til hennes subjektive opplevelse av marerittene hun blir utsatt for, et svært effektivt grep for å øke intensiteten. Mye hviler derfor på Lily Rose-Depp sin rolleprestasjon, som heldigvis er upåklagelig. Hennes Ellen er både røff og sårbar, sterk og feilbarlig, og nyansene leveres med uanstrengt, gripende tilstedeværelse.

Utdypningen av Ellens karakter er en av de største endringene Eggers har gjort i manuset. Samtidig benytter han denne vinklingen til å utbrodere mytologien til den morderiske vampyren, noe som virkelig har utbytte i tredje akt. Historien får en dybde og kompleksitet som gjør det vanskelig å ikke bli engasjert. Og gjennom det hele bevarer Eggers et sjarmerende glimt i øyet som vi kan kjenne igjen fra hans tidligere filmer, enda en faktor som gjør det enkelt å la seg rive med.

Gjør seg desidert best på kino

Frykten for at Eggers skulle mislykkes med sin «Nosferatu»-adaptasjon viste seg heldigvis å være uberettiget. Han oppnår en perfekt balanse mellom å ære kildematerialet, og å videreføre det ved å bringe det inn i en ny tid, en ny kontekst, sterkt påvirket av hans eget stilistiske særpreg. Spesielt er dette en film som er fantastisk vakker å se (og høre) på, og derfor gjør seg desidert best på kino. Storslått natur og klassisk arkitektur kombineres med intime og skremmende personportretter, og resultatet er en av tiårets aller beste skrekkfilmer – eller kanskje bare en av tiårets aller beste filmer.

«Nosferatu» har kinopremiere 3. januar.