Personlig tidsbilde om sorg, sex og tilknytningsangst

Selv om jeg nærmer meg midten av livet, har svært få mennesker nær meg dødd. Dette har jeg nylig reflektert over i forbindelse med en kjærlighetssorg jeg har slitt med å gi slipp på. En stund vurderte jeg å ta kontakt med personen jeg savner med håp om å oppnå en eller annen slags emosjonell avklaring. Samtidig vet jeg at hun har opplevd så mye død i forhold til meg at jeg frykter hun ville avfeie kjærlighetssorgen min som en bagatell, ja, hvis ikke som noe nærmest uforståelig.

Da jeg leste den norsk-pakistanske poeten Sarah Zahids tredje diktbok, «Blodbank», var det derfor med et ønske om å forstå sorgen. Boken er tilegnet poetens egen mor: «savnet etter deg er et sant helvete». Det lyriske jeg-et heter også Sarah, og hun har en mor ved navn Faiza Zahid som døde av leukemi da hun var tenåring.

Diktene handler om hvordan sorgen følger henne gjennom ungdomstiden og godt ut i tjueårene: «det har tatt ti og et halvt år / å sørge / og jeg er fortsatt / ikke ferdig». Poeten er selv 28 år gammel.

Det enkle, direkte og på kanten til naive språket er typisk for den stilen som Flamme forlag fremdyrker i sine poeter. Diktbøkene deres er derfor ofte noe banale for min smak. Men med det eksistensielle alvoret og den emosjonelle tyngden Sarah Zahid her legger for dagen, fungerer den språklige lettheten tvert imot som en fin – ja, kanskje også nødvendig? – kontrast.

Annonse

Forundret distanse

Da moren dør, henfaller Sarahs far til alkoholisme. Han er taxisjåfør og en av bokens mest rørende skikkelser: «en gang pappa kom sent til en bryllupsfest / brisen / sa han / se på deg, Sarah / er det ikke helt sykt / se på henne / tenk at hun der / ikke har vinger / tenk at hun der / er min».

Det hører med til historien at Sarah ligner sin mor.

Etter hvert orker ikke Sarah lenger å bære sin fars sorg i tillegg til sin egen, så hun flytter fra Oslo til Bergen for å studere juss. Her handler ikke boken bare om sorg, men også om å være ung, om moderne dating-kultur og venninnegjengens seksuelle og romantiske utforskninger: «Amanda sier hun ikke kan bli med ut / møtte noen på Tinder og fikk sæd i øyet / øyet hovnet opp».

Den antydede forbindelsen mellom døden og ung, ofte trist seksualitet gjør denne diktsamlingen til et tidsbilde. Selv om boken formodentlig har sitt opphav i personlig sorgbearbeidelse, skildrer den en utbredt følelse av at livet er kort, og at vi ikke lenger greier å elske hverandre i løpet av vår tilmålte tid.

«Blodbank» handler også om å være sekulær muslim i Norge. Sarah og venninnene blir ikke bare seksualisert på eksotiserende vis, men tidvis også utsatt for direkte rasisme. Istedenfor å fortelle om slike hendelser med en rettmessig harme – som ville ha vært forståelig, men akk så forutsigbart – bærer blikket hennes preg av forundret distanse og et skarpt vidd: «han sier at identitet ikke er noe man kødder med / og så sier han noe voldsomt rasistisk / og så forsvinner han inn i det blå lyset på dansegulvet».

Forlatt

Både de universelle og mer spesifikke erfaringene får sin form av den underliggende sorgen. Over bokens 139 luftrike sider rekker Zahid derfor å skildre mange spredte øyeblikksbilder uten at det flyter ut eller blir ukonsentrert. Altfor ofte fører slike litterære bearbeidelser av én opplevelse til en enfoldig og nokså kjedelig sirkling omkring dette ene, men denne boken er derimot rik og mangfoldig.

Jeg vet ikke om jeg kan si at det å lese «Blodbank» besvarte den undringen om sorgen som jeg nevnte innledningsvis. Men den ga meg allikevel innsikt i hvordan sorgen kan gjennomsyre en hel tilværelse og påvirke den sørgendes totale livsfølelse. Ikke minst vikler sorgen seg sammen med alle andre relasjoner og kompliserer dem i en slik grad at den utvilsomt overlapper med mer alminnelig kjærlighetssorg.

Og finnes det ikke en dyp forbindelse mellom jegets savn etter moren og hennes romantiske frustrasjoner som voksen? For uansett hva slags sorg man utsettes for, så blir den grunnleggende utfordringen: Hvordan kan jeg knytte meg til noen igjen?

«Blodbank» er en trist, morsom og i det hele tatt svært god bok om å være forlatt og å føle seg alene.