Storsatsingene på digitalisering av kulturarven og bruk av Digitalarkivet mangler styring fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Departementet har det overordnede ansvaret for satsingene som skjer i Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, og skal følge opp disse statlige etatene.
Den store støtten som i 2019 ble gitt av kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V), med en lansering sammen med riksarkivar Inga Bolstad og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre, har i ettertid ikke blitt fulgt godt nok opp.
Det er ikke tydelig at departementet følger opp om målsettingene blir fulgt, og hvilke krav som gjelder år for år. For eksempel at ulike typer materiale kan formidles på Digitalarkivet, særlig det som er digitalisert siden oppstarten av kulturarvdigitaliseringen i 2020.
Ingen krav
Da Nasjonalbiblioteket i 2019 fikk 87 millioner kroner i årlige driftstilskudd, var det av to grunner. Den ene var å bevare materiale for ettertiden, den andre var å gjøre kulturarven mer tilgjengelig for folk.
På det første området har Nasjonalbiblioteket levert, selv om vi kunne vært uenige om noen prioriteringer, og oversikten mangler over hvorfor prioriteringene har blitt som de er. Men når det gjelder tilgjengeliggjøring, har det ikke vært fulgt opp.
Hovedgrunnen er nok at den jobben er henvist til de museer eller arkivinstitusjoner som har sendt sitt materiale for å bli digitalisert. Arbeidet med å klargjøre og registrere materialet i ettertid gjøres altså ikke av Nasjonalbiblioteket.
Etter at satsingen startet opp i 2020, har det heller aldri vært noen nasjonal støtteordning for forarbeid eller etterarbeid, som er minst halve jobben. Det er heller ingen klare krav fra Nasjonalbiblioteket på hva som skal skje med det digitaliserte materialet. Eksempelvis er det ingen krav om å tilgjengeliggjøre materialet på Digitalarkivet eller andre løsninger som Digitalt museum. Det er heller ingen direkte overføring av materiale som blir digitalisert, noe som kunne vært besparende.
Arkivverket fikk også midler i 2019, over noen år, til å videreutvikle Digitalarkivet: Hele 140 millioner kroner som en nasjonal fellesløsning for langtidsbevaring og tilgjengeliggjøring av digitale arkiver. Dette ble solgt inn som en løsning der alt slags digitalt materiale skal kunne lagres for ettertiden, og at folk, uansett hvor de er, kan gå inn og finne det de måtte være interessert i.
Særlig når det gjelder publiseringsløsningen har det skjedd lite de siste årene. Flere kommuner, også av de største, har utsatt satsinger på egne løsninger i påvente av at Digitalarkivet kunne brukes av alle til det meste, gitt de forventninger som ble lansert.
Les også: Ble aldri spurt om å signere. Nå føler de seg misbrukt av Forfatterforeningen – igjen
Skuffende statsbudsjett
Det er i dag ikke noen krav om at disse to parallelle satsingene i Arkivverket og Nasjonalbiblioteket skal fungere sammen.
Videomateriale, som det har vært særlig satset på å digitalisere i Nasjonalbiblioteket, har ikke vært mulig å publisere i Digitalarkivet. Først nå i år har Digitalarkivet fått på plass en fotoløsning, som også har vært et satsingsområde. Det har også vært overraskende at digitaliseringen av Riksarkivets landssvikerarkiv, som er av stor historisk betydning, har tatt mye ressurser fra satsingen på å digitalisere kulturarven. En slik digitalisering skulle kanskje vært finansiert på andre poster eller med Arkivverkets egne midler.
Nå har Arkivverket fått 20 millioner kroner i økte driftsmidler hvert år på Tynset til å digitalisere eget materiale – eller «digitisere», som vi vil kalle det. Da kan en forvente at løypen med landssvikearkiver ikke lenger tar midler som var påtenkt kulturarvsdigitaliseringen.
Nasjonalbiblioteket fikk 20 millioner mer i 2025 til digitalisering av kulturarven, men det er begrenset til privatarkiver, mens Arkivverket nå digitisere sitt eget materiale. Kulturarv i kommunal eller regional sektor blir ikke omfattet i satsingen på Tynset, og er heller ikke en del av satsingen i Mo i Rana. Det ville jo vært helt naturlig at når så store midler pumpes inn til Mo i Rana, så kunne også kommunalt materiale som er viktig kulturarv bli tatt vare på, slik privatarkiv skal kunne bli det.
Men utfordringen er å finne ressurser til å klargjøre materiale for digitalisering og å gjøre etterarbeidet. Det er heller ikke i årets statsbudsjett satt av en krone til det arbeidet. Det ville vært mye mer effektivt om departementet hadde satt av 20 millioner kroner til for- og etterarbeid rundt om i Norge, særlig siden tilgjengeliggjøring var et av de to områdene man skulle levere på.
Les også: Legg ned Likestillings-departementet!
Forventningene for 2025 står ikke i taket
Det virker for oss som om departementet tenker at alle midler kun bør gå til Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, mens alle andre får klare seg med de ressursene de har.
Det er bra det kommer løsninger som skal gagne hele feltet, men når departementet ikke følger opp om etatene leverer som bestilt, eller har krav til hva som skal tilgjengeliggjøres, og heller ikke sikrer at Digitalarkivet behersker alle slags formater og er lett å bruke, så har ikke de statlige satsingene blitt så bra som de kunne ha blitt.
Vi vil forvente at departementet stiller krav til sine etater, men tror dessverre at departementet mangler kompetanse innen arkiv, og at arkiv er tydelig nedprioritert i forhold til bibliotek og museum. Det kan også forventes at departementet ser at oppgavene med for- og etterarbeid faktisk trenger ressurser, for å få mest ut av den store satsingen på å digitalisere og tilgjengeliggjøre kulturarven. Og at når det nå skal digitaliseres i Arkivverket, blir det også en løype for kommunal kulturarv.
Det aller viktigste er at de statlige satsingene har en synergi, ved at det som gjøres ett sted, passer med den plattformen den andre arbeider med.
For oss som er interesseorganisasjonen i feltet, virker det som om de statlige etatene har ganske stort spillerom til å tøye de forventningene en hadde til løsningene. Og at departementet ikke kan, eller vil, styre. Med dagens regjering, som i liten grad har hørt på våre innspill, og som fremstår mest opptatt av bosettingspolitikk i henholdsvis Mo i Rana og Tynset, står ikke forventningene for 2025 i taket.
