I det siste har Bernie Sanders intensivert sitt fokus på at USA beveger seg i retning av å bli et oligarki.
Et oligarki er et system der makt og innflytelse er konsentrert hos en liten gruppe mennesker, ofte basert på rikdom, familie eller politisk tilhørighet, og står i kontrast til mer demokratiske styreformer.
Dette budskapet er ikke bare et gjennomgående tema i hans taler, men har nå også blitt gjenstand for en serie videoer på Youtube. 13. desember lanserte han en video med tittelen «Oligarki er ikke bare et russisk fenomen. Det eksisterer akkurat her i USA». Åtte dager senere kom «Velkommen til oligarkenes verden», og i en tredje video 28. desember åpner han, etter et kort «God jul», med å påpeke hvor raskt USA har utviklet seg til et oligarki.
Det er umiddelbart interessant at Sanders velger å løfte dette nå, gitt at debatten om USA som et plutokrati har vært en etablert del av amerikansk politisk kritikk i flere tiår. Mens oligarki er et styresett der makten ligger hos en liten elite, gir et plutokrati spesifikt makten til de rikeste i samfunnet.
Hva er det som har fått Sanders til å endre språkbruk og insistere på at den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen nå uttrykkes mer presist gjennom begrepet «oligarki»? Er dette en genuin analyse av nye sosiale og økonomiske dynamikker, eller handler det først og fremst om retorisk strategi?
Grunn til skepsis
Samtidig er det verdt å merke seg at Sanders ikke er alene om denne diagnosen. Joe Biden har også nylig tatt i bruk begrepet, og hevdet at oligarkiet i dag «bokstavelig talt truer hele vårt demokrati».
Når selv presidenten, hvis karriere er nært knyttet til etablerte maktstrukturer, adopterer denne retorikken, blir det vanskelig å unngå en viss skepsis. Bidens plutselige kritikk av oligarkiet fremstår mindre som en dyptfølt analyse og mer som en politisk manøver for å posisjonere seg mot Trump og hans høyreradikale teknostab.
Sanders’ retorikk har i det minste en viss troverdighet, ettersom han konsekvent har kritisert maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i flere tiår. Bidens bruk av samme begrep fremstår derimot mer som et forsøk på å kapitalisere på et populistisk rammeverk som har fått ny resonans i den amerikanske offentligheten. Det er vanskelig å overse ironien i at det samme Demokratpartiet som nå advarer mot oligarkiet, er avhengig av de samme økonomiske elitene for sine valgkampfinansieringer.
Paradokset blir enda tydeligere når man ser på den motsatte politiske fløyen. I Thomas Seltzers «UXA»-serie møter vi en Trump-tilhenger som hevder at han støtter Trump fordi han «vil ha det samme Amerika som han vokste opp i» – et idealisert bilde av et samfunn hvor den individuelle innsatsen kunne overkomme enhver strukturell urettferdighet. Dette argumentet, som blander nostalgisk idealisme med en implisitt kritikk av dagens sosiale og økonomiske forhold, er påfallende likt Sanders’ budskap, om enn med motsatte konklusjoner.
Trumps brutale ærlighet
Det som imidlertid skiller Trump fra både Sanders og Biden, er hans direkte tilnærming.
Trump er, om ikke annet, bemerkelsesverdig ærlig om sin egen rolle i maktstrukturer. Mens Biden og Sanders forsøker å skape et narrativ hvor de står på folkets side, fremstår Trump som en politisk aktør som anerkjenner maktens virkelighet uten å kamuflere den med moralistiske pretensjoner.
Denne forskjellen kan også forklare hvorfor Trump fortsatt har appell hos mange amerikanere. Når Biden og Sanders snakker om oligarkiet, forsøker de å bygge en fiende – henholdsvis i form av Trump og den økonomiske eliten – samtidig som de selv er dypt integrert i det samme systemet de kritiserer. Trump, derimot, anerkjenner spillet for hva det er: «Ja, vi lever i et oligarki. Hva så?»
Denne holdningen ble tydelig da Trump uttalte at han ikke kunne love at han ikke ville bruke militært press for å få kontroll over Grønland. Mens en tidligere republikansk president som George W. Bush – eller Biden for den saks skyld – sannsynligvis ville ha unngått å svare eller skjult sine intensjoner (som vi har sett i tilfeller som Irak), er Trump uforbeholden i sin pragmatiske, nesten kyniske ærlighet.
Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål om den politiske diskursens troverdighet. Når begge partier i realiteten representerer varianter av samme strukturelle maktkonsentrasjon, blir kritikken av oligarkiet redusert til et retorisk grep – et forsøk på å mobilisere misnøye uten å utfordre de grunnleggende økonomiske og politiske premissene. Kanskje er det nettopp denne dobbeltheten som har gitt Trump en strategisk fordel: hans vilje til å være åpen om maktens spilleregler, snarere enn å pakke dem inn i et lag av politisk hykleri.
Men selv om det er noe forfriskende med Trumps ærlighet, og helt klart er mer troverdig enn Bidens løgner, representerer han en ny type politisk væremåte som vekker bekymring: En uttalt ærlighet om ens brutalitet.
Les også: Derfor konverterte jeg til katolisismen
Et friskt pust?
Problemet er ikke Trump alene; han er bare symbolet på en bredere utvikling hvor brutal ærlighet har erstattet forsiktig diplomati. Det handler om en politisk virkelighet hvor det å være åpen om maktens brutalitet ikke lenger er tabu, men en strategi.
Dette ser vi overalt: I Knesset diskuteres dødelig tortur av jihadister uten omsvøp, med full enighet om at det er greit så lenge ofrene er «de rette». Xi Jinping erklærer at ingenting kan stoppe Kinas «gjenforening» med Taiwan, og Putin konstaterer at han burde ha invadert Ukraina tidligere – som om han reflekterer over en for sent bestilt krig.
Det kan virke som et friskt pust i en politikk som før var preget av falske høfligheter, men denne brutaliteten etterlater oss med et nytt dilemma: Hvordan håndterer vi en politisk kultur hvor ærlig brutalitet ikke bare tolereres, men applauderes? Bidens vage snakk om «oligarki» føles hjelpeløst i møte med denne nye virkeligheten. Kanskje fordi det ikke er maktens hykleri vi sliter med nå, men dens skamløse åpenhet?
Les også: Ikke alle du misliker, er nazister
Løgner og provokasjoner
I november, under et foredrag ved Oxford Union, belyste filosofen Slavoj Zizek en slående endring i maktens uttrykksformer: Skamløshet har blitt en styrende kraft i det offentlige rom, og dynamikken i politisk makt har gjennomgått betydelig endring. Zizek påpekte hvordan dagens makthavere ikke lenger forsøker å opprettholde en fasade av verdighet, men snarere omfavner vulgariteten som sitt foretrukne språk.
Denne vendingen har ført til en politisk kultur hvor løgner og provokasjoner ikke bare aksepteres, men ofte applauderes som tegn på styrke og autentisitet. I stedet for å svekke maktens legitimitet, har slike avsløringer blitt tolket som en form for kompromissløs ærlighet og sannhet.
Denne utviklingen markerer et skifte fra tidligere tiders politikk, hvor strategiske halvsannheter dannet grunnlaget for maktens spill. Nå står vi overfor det Zizek beskriver som en «skamløs politikk», hvor grensene mellom maktens iscenesettelse og dens rå virkelighet viskes ut. Det er som om sceneteppet er revet ned, og selve brutaliteten bak kulissene nå presenteres som et show i seg selv.
Dette representerer ikke bare et brudd med tidligere politiske normer, men markerer fremveksten av en ny virkelighet. Hvordan skal vi forholde oss til en politisk kultur der skam har mistet sin normative funksjon, og hvor maktens råhet ikke lenger betraktes som en svakhet, men som dens primære ressurs?
Kabinettpolitikkens diskresjon er forbi – vi trer inn i skamløshetens epoke!
