«First Man» er nok en film hvor Damien Chazell stiller det samme spørsmålet: Alle vil oppnå drømmene sine, men til hvilken pris? Denne gangen skal Neil Armstrongs liv gi oss svar.
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Det første som slo oss da vi hørte at regissøren av «Whiplash» og «La La Land» skulle lage film om Neil Armstrong (spilt av Ryan Gosling), var at det måtte være en grunn til at ingen har gjort det tidligere.
Av alle oppdagere har Armstrong tatt det største steget. Neil Armstrong vil alltid bli husket som den første mannen som tok et skritt på månen, og for sitatet: «That’s one small step for man, one giant leap for mankind.»
Mannen er en legende av en annen verden, men gjør det han videre interessant? Og kan hans historie bære en hel film?
En videre utforskning av opptrådte stier
«First Man» er den første filmen regissert av Chazelle, uten at han selv har skrevet manuset. Det merkes. Hans lekne, nesten ungdommelige utrykk, som han vant Oscar i regi for med «La La Land», er erstattet med et voksent og standhaftig blikk.
Historien er imidlertid fint balansert mellom Neil Armstrongs profesjonelle liv i NASA, og hans private, som familiemann. Dette er nemlig like så mye en film om et par som på hver sin måte prøver å komme seg videre etter tapet av en datter.
Linda (spilt av Claire Foy) søker det stabile familie livet, mens Neil ønsker å rømme fra alt som minner om henne. I motsetning «La La Land», som skildrer en varm sommerromanse, gir «First Man» oss et innblikk i en moden fremstilling av kjærlighet over tid. Musikk og dans er bare et nostalgisk minne nå.
Holder seg til vinnerlaget, men ikke sikker seier
Ryan Gosling har lenge vært i vinden, og ikke uten grunn. Med en usedvanlig teft for å velge spennende prosjekter, vil han nok for ettertiden bli husket som stor skuespiller av sin tid.
Heller ikke denne gangen gjorde han feil i å gjenoppta samarbeidet med Chazell, som tross alt ga Gosling sin andre Oscar-nominasjon. Om han her får sin tredje er imidlertid usikkert. I «First Man» perfeksjonerer Gosling den uttrykksløse kjekkasen han har gjort karriere av å spille.
Men hvis Chazells fremstilling av den ikoniske skikkelsen ligner virkeligheten, er det i grunn ikke så rart at dette real life-hollywood-eposet ikke har blitt filmatisert før. Armstrong har en kalkulert utstråling, som tidvis er uinteressant å følge.
Gosling gjør en god rolletolkning, men jeg håper dette er det siste vi ser til steinansiktet som superstjerna har gjort til sitt partytriks. Festen er snart over og han bør tenke på å gi seg før vi får tømmermenn.
Ikke bare Gosling har blitt med fra Chazelle tidligere filmer: Fotograf Linus Sandgren, klipper Tom Cross, kostymedesigner Mary Zophres og komponist Justin Hurwitz er alle å finne i rulleteksten. Samtlige ble for øvrig Oscar-vinnere for «La La Land» i sitt felt. En annen fellesnevner, er at alle fem denne gangen virker mer tafatte i sitt arbeid enn i «La La Land». De gjør det som er forventet av dem, uten å skille seg nevneverdig ut fra mengden.
I motsetning til Chazells forrige filmer er ikke «First Man» en eksplosjon av entusiasme og glede over å realisere en visjon, men en avslappet og solid tilnærming til mediet der alle viser de kan håndverket bak de store ideene.
Fraværet av tempo og kreativitet har ingen negativ påvirkning på helheten, tvert imot. Det er deilig å se en kontrollert film, laget på en oppskrift som aldri slår feil.
Solid resultat
Spilletiden nærmer seg 2t og 30, men kunne gjerne vært lenger. Det vies for eksempel lite tid til selve reisen fra jorden til månen. Mange anser kanskje dette mellomstadiet som dødtid, men fraværet av reisen gir heller en opplevelse av at filmen forhaster mot slutten. Om dette var planlagt fra starten av, eller om det skjedde underveis vet vi ikke. Men et kapittel mangler, og det savnes.
«First Man» er engasjerende, og med store talenter både foran å bak kamera er det lite å si på sluttresultatet. Chazelle har gjennom to fantastiske filmer imponert publikum med sin intensitet og varme, men viser nå at han er mer enn en drømmende musikkentusiast.
Han gjør oss oppmerksom på at han er i stand til regissere en langt modnere film enn de to foregående, men på bekostning av det personlige resultatet han er kjent for.
Om man ser bort i fra epilogen i «La La Land», har Chazell også etter «First Man» til gode å fortelle historien om oppnådde drømmer. Som yngste til å vinne Oscar for beste regi skulle man tro han hadde ting eller to å si om det. I stedet drøvtygger han på det samme spørsmålet, film etter film.
Musikken er ikke lenger hovedfokus, men drømmen lever og er større en noen gang før. Neste gang ville det vært spennende å se Chazelle regissere et av sine egne manus igjen, men med nye triks i ermet. For han har virkelig tatt et stort skritt, men for få andre enn seg selv.
