Kanskje bør ingen kjøpe «Om du var et menneske», boken Daniel Wilondja og jeg slapp i fjor høst.
Boken ble skrevet for å gjøre noe med bildene og fortellingene Daniel sendte meg mens han var gruvearbeider i Øst-Kongo. Nå studerer han med forskuddet vi fikk av forlaget, Cappelen Damm. Bøkene som selges, dekker inn Cappelens Damms investering, og tro det eller ei: De trenger ikke mer penger.
For én ting er at verden er enormt urettferdig. En annen ting er at bokbransjen tillater seg å være urettens kroneksempel. I 2023 tjente Sarah Willand, forlagsdirektør i Cappelen Damm, 4,4 millioner kroner.
Om det er en sum Daniel kunne tjent i løpet av et liv som gruvearbeider, er et vanskelig regnestykke. Et liv som gruvearbeider kan være både veldig kort og en hel del lengre.
Myten som kun tjener forlagsbransjen
Ifølge Forfatterforeningen tjener en forfatter i snitt 140.000 kroner på en bok. I 2022 tjente forlagsdirektørene mellom 3 og 18 millioner kroner.
Klassekampen spurte meg en gang om de høye lønningene ikke var nødvendig for å få de beste lederne. I «En kort historie om likhet» (2021) skriver økonom Thomas Piketty at det «over et visst nivå ikke finnes noen forbindelse mellom høye lederlønninger og økonomisk prestasjon». Hva med forbindelsen mellom penger til kunstnere og deres prestasjon?
Daniel og jeg kan ikke skrive uten penger. Da han var gruvearbeider, sendte han meg korte meldinger og bilder av innpakka lik. Først da han begynte å studere, skrev han lengre og bedre historier. Skal han skrive, kan han ikke jobbe på noen slavekontrakt. Han er neppe noe unntak. Moderne slavers lidelse, fattigdom og smerte er hindre for skriving, ikke katalysatorer.
Daniels lillebror bygger fantastiske kostymer og installasjoner av tråd og tøy. Sannsynligheten for at han finner en gullklump som kan selges videre til rwandiske oppkjøpere, er dessverre høyere enn at han studerer kunst, utvikler talentet sitt, og kjøpes opp av kunstinstitusjoner.
Noen kan ha en deltidsjobb som betaler for kunstnerlivet. Andre tjener så dårlig at det ikke er tid eller rom til kunst. Å lage kunst er forbeholdt de velstående. Lages kunst i fattigdom, er det på trass. Likevel lever ideen om at kunsten er en prosess av lidelse og fattigdom videre. Å opprettholde myten tjener kun forlagsbransjen.
Fordommer og ulikhet
Ifølge avisen Dag og Tid skrev jeg mesteparten av «Om du var et menneske». Kanskje er det basert på de ikke-eksisterende timelistene til Daniel og meg.
Kanskje anmelder Odd W. Surén har telt hvilke ord som med høy sannsynlighet er skrevet av hver av oss. Jeg har klippet, limt og oversatt i timevis, men meg bekjent regnes ikke redaktører og oversettere som forfattere. Vi kunne regnet alternativkostnaden til skrivingen. Pengesummen jeg har «ofret» ved å ikke ha en normal jobb, er høyere enn Daniels. Men summen reflekterer først og fremst gruvearbeideres luselønn.
Vi kunne regnet smerten fra hendelsene som har resultert i boken. Jeg har aldri sett vennene mine dø på jobb. I så fall viser regnestykket at Daniel har gitt det største bidraget.
Utregningen er uansett absurd. Ingen kunne skrevet boken uten den andre. Når boken gis ut på norsk, har det derimot gitt meg mer makt. Jeg kan ha tatt initiativ til boken for egen vinning. Jeg kan like gjerne være Daniels Åsne Seierstad, eller hans June Hayward fra boken «Yellowface» (2023). Ansvaret for å fortelle sårbare historier kan gis vestlige forfattere på stipend, men da må maktrelasjonen også belyses.
Å akseptere at boken var et samarbeid var vanskelig selv for vårt eget forlag. Cappelen Damms bokmagasin skrev at boken er «varm om utradisjonell bistand» og skal «gi kongolesiske Daniel sin frihet». En svært fordomsfull beskrivelse. Det tok likevel kaka da forlaget spurte om de kunne sende meg bokpengene. Det var komplisert å betale Daniel, mente de.
Cappelens nye markedsføringssjef Aslak Sletten er sitert på at det er «viktig at vi i en mer usikker verden har forfattere som når frem til lesere med historier, sann informasjon, kunnskap og kulturforståelse». Jeg lurer på om Cappelen Damm reflekterer over konsekvensene av ulikhetsmekanismene de støtter opp om ved å lønne forlagsdirektøren over sju ganger medianlønnen i Norge.
Det er denne ulikheten jeg vil til bunns i. For den har konsekvenser for historiene som fortelles, og dermed hva vi betrakter som «sann informasjon».
Kunne det virkelig stemme?
Analysen gjelder ikke bare arbeidere på luselønn fjernt fra oss. Panteflaske-plukkere i parker skriver ikke bøker. De færreste renholdere skriver. Kanskje en eller annen hjelpepleier.
Og blant historiene som skrives, har vi de vi ikke leser: de som er for fremmede, for magiske, for uforståelige, fulle av kompliserte navn vi aldri husker. Ved hovedbiblioteket i Oslo er Tsitsi Dangarembas «Nervøse tilstander» (1988) på hurtiglån, mens den samme boken med tittelen «Sisi Tambu» står på rekke og rad i underetasjen.
Heldigvis må ikke bøker til Norge, eller Svenska akademien, for å telle. Om folk har tid og ressurser, kan de leses der de skrives. På utveksling i Uganda ble jeg kjent med en jevngammel motorsykkelsjåfør. Han bladde i boken jeg leste, med stor fascinasjon.
Kunne det virkelig stemme at forfatteren var en arbeider som han selv? At denne Ousmane Sembène hadde vært fisker, rørlegger, soldat og murer, i tillegg til forfatter? Boken har han på nattbordet, men med 14-timers arbeidsdager, seks dager i uken, er det lite tid og overskudd til å lese ord på andrespråket han kan sånn passe godt.
Myten om at fattigdom produserer kunst, undertrykker stemmer. Vi tror vi opplever «sann informasjon, kunnskap og kulturforståelse». I en usikker verden er det skummelt å tro at historiene vi leser, reflekterer hele virkeligheten. Det er mange vi ikke hører fra. Ansvaret kan gis forfattere på stipend i vestlige land.
Eller så kan vi skape et mindre urettferdig samfunn, der ingen jobber 15 timer og sliter ut kroppen, men har mulighet til å uttrykke seg kreativt. Cappelen Damm blir ikke bedre av mer penger. Det blir kunsten. Lån boken vår på biblioteket om du vil lese om gruvearbeideren og drømmeren Daniel, og sitér Piketty på at det er pølsevev at høye lederlønninger er bra.
