Professor ved Universitetet i Tromsø, Bodil Hansen Blix, uttalte nylig i en kronikk i Bergens tidende og på Dagsnytt 18 at hun blir kraftig provosert av unge kvinner som velger å være hjemme med sine barn de første leveårene. Hun sier rett ut at «disse kvinnene må ha mistet forstanden».
Når professoren velger å kritisere kvinner som ønsker å gi sine barn en rolig og nær start på livet, kan det være verdt å spørre om det kanskje er hennes egen forstand som har fått seg en liten brist.
Barnehagen er ikke utformet for barnets beste
Definisjonen på forstand er «evnen til å forstå og tenke riktig». Professorens påstand er at det er egoistisk å være hjemme med egne barn.
Det er imidlertid selvsagt at moren er den mest naturlige omsorgspersonen de første årene. Svangerskap, amming og kontinuerlig nærhet skaper en biologisk og emosjonell binding som ikke kan erstattes med barnehage og pedagogiske planer.
Å være hjemme med små barn er ikke egoisme. Det handler om tilknytning, og tilstedeværelse. Politikere har i flere tiår presset på for at mødre skal tilbake i arbeidslivet så raskt som mulig. Mange foreldre tror i dag at det er riktig og normalt å overlate ettåringen til barnehagepersonale.
De minste barna må tilpasse seg de voksnes rytmer, og tvinges ufrivillig inn i en barnehage med mye støy og begrenset individuell oppmerksomhet. Barn trenger, som planter, tid og gode vekstvilkår for å utvikle solide røtter. Mangel på ro og tilknytning kan føre til psykiske vansker senere i livet. Kanskje er det ikke tilfeldig at så mange unge sliter med stress og depresjon?
Barnehagen er ikke utformet med barnets beste i sentrum – den er først og fremst til for foreldrene.
Les også: Multikulturelt politikertalent: – Det blir ikke noen «tradwife» av meg
Ikke et tilbakeskritt
Unge kvinner som i dag våger å stille spørsmål som Linn Therese Solheim, som har stiftet «Husmorhæren», blir møtt med nedlatende holdninger. I stedet for å lytte, møter man dem med anklager om egoisme.
Professor Blix spør: «Hvem skal gjøre alt som trengs da?» – og ramser opp barnehageansatte, brøytemannskaper, politi og pleiere. Hun nevner ikke barnet – det hele dreier seg om systemet og samfunnets behov.
Når utdannelsen hennes er i helsevitenskap, burde det ikke da være nærliggende å anerkjenne at barnas psykiske og fysiske helse også er et viktig samfunnsanliggende? Å ville gi barn en trygg og stabil oppvekst burde ikke mistenkeliggjøres – det burde hylles.
Hvordan har det blitt slik at det å ta vare på egne barn fremstilles som et svakhetstegn – mens det å passe andres barn gir heder? Er det ikke et viktig samfunnsbidrag å gi sitt eget barn en trygg og god start på livet?
Å velge å være hjemme med egne barn er ikke et tilbakeskritt. Det er et aktivt valg om å prioritere barnets behov for trygghet, nærhet og ro. Vi trenger et samfunn som verdsetter dette valget på lik linje med det å delta i arbeidslivet.
Les også: Pride i skoler og barnehager er en åpenlys provokasjon
Må ikke glemme det mest grunnleggende
Jeg har sett mange barn lide i mitt lange barnehageliv. Jeg har selv aldri sett at de minste barna har hatt noen fordeler av å være i en barnehage fremfor å være hjemme, snarere tvert imot.
Det blir mye frigjort arbeidskraft hvis foreldre selv tar oss av det lille barnet, og istedet bygger en god sunn grunnmur for våre barn. Gevinsten ved at man selv tar vare på sine barn, blir at vi trenger færre barnehageansatte, færre spesialpedagoger og psykiatriske hjelpearbeidere, som kan brukes til andre samfunnsnyttige oppgaver.
Dette skjenker ikke professoren en eneste tanke. Hun er fremdeles bekymret for hvem som skal gjøre alle de samfunnsnyttige oppgavene. Hva slags samfunn bygger vi, hvis vi ikke tar oss tid til å bygge sterke, trygge og robuste barn?
Det er ingen skam i å være hjemme. Det er et valg som fortjener respekt, ikke forakt. For i forsøket på å gjøre alle til samfunnsborgere må vi ikke glemme å ta vare på det mest grunnleggende: de første årene i et barns liv.
