Troen på at urfolk og andre med sterk tilknytning til jorden har en bestemt kunnskap andre ikke har, er utbredt.
Ikke bare blant new agere, men også blant folk flest.
Det er kanskje den viktigste grunnen til at mennesker kloden rundt ikler seg folkedrakter og tradisjonelle smykker, de søker det opprinnelige i seg selv og verden.
Ikke minst skal urfolk ifølge denne tradisjonen bære på en atavistisk kunnskap, her forstått som en skjult innsikt vi andre har mistet. En erfaring som er knyttet til naturen, det kan være vær og vind, dyre- og planteliv, sjøene, elvene, havet. Urfolkene lever i naturlandskapene, i alle fall i større grad enn de fleste av oss, og de har beholdt mer av det som var «før».
Før jordbruket, før industrialiseringen, før byene. De evner å se de opprinnelige landskapene, de sjelelige.
Dermed kan urfolkene fortelle oss at det er en åndelig vilje i naturen, en vilje etter balanse.
Og trosser vi den, går det dårlig med oss.
Les også: Paradoksene i venstreradikal raseteori stiger stadig lengre opp mot overflaten
Ingen ny tenkemåte
Ønsket om å vende tilbake til «det autentiske» er ikke nytt. Bølge etter bølge går gjennom historien, og da likeså gjerne fra folk med makt som med avmakt.
Woke-bevegelsen, en nyreligiøs sekt, er fundert på at det moderne prosjektet, den såkalte «fornuften» og dens arvtager, forskningen, har tatt fra mange grupper deres opprinnelige stemme.
«Tenk om alle Daler kunne tale, tenk om Jorden oppløfte kan sin Munn», som det heter seg i en gammel, vakker tatersang.
Identitetsbevegelsen er vanskeligere å forstå enn man skulle tro, men den kan beskrives slik: Det er noe egentlig der i oss alle, noe vi har mistet eller ikke har kontakt med. Og forstår vi hva det er, kan en helbredelse skje. Individet kan bli helt, heles. Dette øyeblikket kalles «woke», oppvåkningen.
Det som gjerne er mistet, er selvrespekten, identiteten, etnisiteten, «ditt opprinnelige jeg».
Urbefolkningsgrupper som aldri helt mistet kontakten med naturen og «det naturlige», har ifølge denne verdensoppfatningen en helt spesiell innsikt, skal vi kalle det «blodets innsikt»? En innsikt de har fordi de er omsluttet av naturen.
Men fortellingene om at tapt kunnskap kan redde og fornye oss, er ingen ny måte å tenke på. Du har den i de fleste religioner og ideologier, her er det bare å minne om marxismens tapte himmel, «urkommunismen». Et slags samfunn i ett med naturen, uten hierarkier.
Også de fleste nasjonalstatene som eksisterer i dag, søkte i sin tid etter «det tapte» da de skulle frigjøre seg fra imperialistiske stormakter eller plagsomme naboer. Et eksempel er Norge som ulykkeligvis lå under Danmark.
Les også: – Bunader er norsk kulturarv som fortjener norsk håndverk
Det norske Folket
På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet reiste vitenskapsmenn og kunstnere rundt på bygda, i Norge som i resten av Europa, for å oppdage de opprinnelige nasjonale karaktertrekkene, det som gjorde folkene annerledes fra hverandre.
I Norge ble ekkel bondegrøt og glorete bunader noe pålagt opprinnelig for alle.
Naturen som byfolk før syntes var stygg, ble plutselig vakker. Og ikke minst, den hadde en egen kunnskap i seg om «folket»: sterke, stridbare, individualistiske og jordbundne menn og kvinner som aldri helt og holdent la seg under åket.
Ikke bare bøndene, men naturen selv hadde holdt på den skjulte kunnskapen som het «Norge». Identiteten «Norge» lå ferdig lagret i fjelltoppene og dalene, fra før dronning Margrethe 1 ødela alt med sitt tre-kongerike og dermed Norgesrikets undergang.
Dette kunne tas frem igjen da danskene forsvant; nasjonalromantikken med noe åpenbart religiøst og rent over seg, etter hvert symbolisert med det vakre norske flagget, hvor jo også et magisk symbol troner i midten, korset.
Når folk på 17. mai ikler seg kors, hijaber, kofter, bunader, nye identiteter og etnisiteter, minner det sterkt om en vekkelsesbevegelse som vil tilbake til det sanne og det opprinnelige, da like utbredt på venstre- som på høyresiden.
De styggeste utslagene ser vi i de høyreradikale bevegelsene hvor blodet og nasjonen er ett, det er bare å vise til Tyskland eller Ungarn.
Det opprinnelige finnes altså ikke lenger, men det virkelige problemet er at det kanskje aldri har eksistert. Kanskje er det ikke sant at urfolk og andre jordbundne har en kunnskap som andre ikke har? Og som «de andre» dypest sett aldri kan få innsikt i.
Les også: Slik holder du lykkepromillen hele 17. mai
Personlige egenskaper
La meg skissere følgende: En mann fødes og vokser opp i en dal. Han er ikke rik, men heller ikke fattig. Han fisker stadig i elven og kjenner dens grunner og avgrunner. Han har gått alle stiene, også de som ingen har gått på. Han har jaktet og høstet av naturen, han kjenner vær og vind. Han har mye uro i seg og liker å reise til fjern og nær, han er en fantastisk forteller. Som ung tok han en utdannelse som fysioterapeut, men nå lever han mest av gårdsturisme.
Familien hans har bodd i denne dalen i flere hundre år, kanskje tusen. Dalen er i ham, han er dalen.
En kvinne vokser opp i en gigantisk storby. Foreldrene hennes er rike, men det opptar henne ikke. Hun kjenner sentrum som sin egen bukselomme. Hun er ikke omsluttet av dalsider, men av skyskrapere. Etter å ha tatt en utdanning med spesialisering i biologi underviser kvinnen nå på en ungdomsskole ikke langt fra der hvor hun vokste opp. Hun er stoisk av natur, sier lite og oppleves av mange som klok.
Familien hennes har bodd i denne byen i flere hundre år, kanskje tusen. Skyskraperne er i henne, hun er skyskraperne.
Det de to har felles, er at de bor i moderne og komfortable hjem. Kveldstid koser de seg med å se på Netflix. Kanskje har de til og med kontakt med hverandre på en av de mange sjekkeappene.
Spørsmålet blir da: Kan mannen i dalen, som kanskje også har urbefolkningsbakgrunn, mer om Jorda og dens sjel enn kvinnen som vokste opp i betongjungelen? Da på grunn av hans etnisitet og naturkontakt? Og ikke minst hans tråkking på de usynlige stiene, her tenkt som en kontakt med en opprinnelig naturreligiøsitet.
Kan han i større grad redde verden fra oppvarming og forurensing, enn hun som også har studert biologi, kanskje med urbant naturvern som spesialfelt? Har han en iboende Jordens kunnskap som hun ikke har?
Jeg tviler sterkt på det. Innsikt og klokskap er en personlig egenskap, ikke etnisitet, geografi eller algoritmer.
