Kunstnerens samfunnsengasjement skinner igjennom i alle ledd av den nye retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter.
Håkon Blekens (f.1929) snart nitti år, og over sytti år lange kunstnerskap hylles i disse dager med en stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Håkon Bleken har i løpet av sin lange kunstnerkarriere gjort arbeider i kull, litografier, malerier og collage, samtidig har han stått for en rekke utsmykningsarbeider rundt om i det ganske land. I denne utstillingen vises det oppimot hundre ulike verk, med fokus på maleri og collage. Henie Onstad belyser Blekens kunstneriske utvikling fra så tidlig som 1948 og frem til i dag – de nyeste verkene er malt for kun to uker siden.
Utstillingen henter sin tittel fra diktet «Do not go gentle into that good night» av den walisiske poeten Dylan Thomas. Og Bleken «does not go gentle», hans politiske og samfunnsmessige engasjement skinner igjennom i alle ledd av hans kunstnerskap – og i denne retrospektive utstillingen.
Med døden som følgesvenn
Noen ganger i en utstilling kan en ha en opplevelse som «gjør noe med en». I denne utstillingen var det maleriene i det såkalte «Dødsrommet» som gjorde noe med meg.
I denne delen av utstillingen har Henie Onstad samlet et utvalg malerier Bleken malte av sine foreldre under disses siste leveår. Portrettene, som uredigert og ærlig fremstiller to mennesker på slutten av sine liv, slår en først som nære og personlige.
Dette korresponderer imidlertid overhode ikke med kunstnerens egen opplevelse av å arbeide med maleriene. Prosessen skal, ifølge veggteksten, ha vært like usentimental som «den ved å male en blomsteroppsats». Allikevel er det noe som fester seg med disse maleriene, opplevelsen av de er langt fra usentimental.
Bleken vegrer seg ikke for å snakke om døden i sitt kunstnerskap. Senere i denne utstilling følger en serie portretter av komponisten Arne Nordheim, som Bleken malte av han i årene før hans bortgang. Bleken er en ærlig, og spennende portrettmaler, og dette viser seg tydelig i disse fremstillingene.
Med disse portrettene formidler Bleken noe av det tragiske ved å se sin venn forvitre og forsvinne hen rett foran en. Bleken skal ha fokusert på å fremstille sin venn slik han var på sine gode dager, og gjør så på en ærlig og varm måte. Med energiske penselstrøk, og en noe mer livlig koloritt fremstår det som en verdig hyllest til en nær venn.
Klassisk retrospektiv
Som de fleste retrospektive utstillinger er også «Do not go gentle» kuratert etter en klassisk, kronologisk modell. Vi begynner med tidlige arbeider fra 1950-tallet, og avslutter i samtiden. Det er ikke noe overraskende med det. Det er logisk. Det virker også å være slik kunstneren selv har ønsket det. Gjennomgående i hele utstillingen er det tydelig at Bleken selv har hatt «et ord med» i kurateringen.
Utstillingsdesignet er enkelt og tradisjonelt med store hvite flater. Maleriene og collagene får være i fokus, som seg hør og bør. Noen fondvegger deler utstillingssalene inn i mindre rom, som gir en mer dynamisk opplevelse.
Blekens kunstnerskap er mangfoldig, ekspressivt og sprer seg tematisk over mange store motiv. Henie Onstad Kunstsenter har gjort en god jobb med å samle verkene, og skaper en klassisk, men levende utstilling.
I utstillingens andre rom befinner vi oss på 1970-tallet. Fra dette tiåret har Henie Onstad hentet frem et utvalg av kunstnerens collagearbeider. I disse verkene ser en tydelig den politisk og samfunnsengasjerte Bleken. Spesielt tydelig er kanskje dette i det monumentale arbeidet «Madonna tar av seg glorien I» fra 1978.
«Madonna tar av seg glorien I» er en fremstilling av en henslengt madonna med tre knelende menn ved sin side. Det dyp blåe oljemaleriet er malt på en flate av fotografier og avisutklipp som dokumenterer ulike kriger og konflikter. Verket fremstår som en god representasjon av tvetydigheten Bleken ønsker å belyse: Den opphøyede madonna mot en bakgrunn av krig og elendighet.
Den vanskelige tematikken
Gjennom hele sitt kunstnerskap har Bleken vært uredd og våget å ta tak i vanskelig tematikk. Etter terrorangrepet på Utøya i 2011 var Bleken en av de første kunstnerne som tok tak i hendelsen, og bearbeidet den i serien «Dødens ø». Tittelen har en distinkt kunsthistorisk referanse til Arnold Böcklins maleri med samme navn.
«Dødens ø» er en serie bestående av flere malerier og collager, hvorav et utvalg er presentert i denne utstillingen. Bleken påbegynte serien som en umiddelbar reaksjon på terrorhandlingen, og den bærer med seg et tungt, melankolsk uttrykk. Det å ta opp den vanskelige tematikken må være en av de største utfordringene som kunstner, men ikke en Bleken viker bort ifra.
Døden og livets forgjengelighet er tydelige, gjennomgående temaer i «Do not go gentle». Samtidig er det en presentasjon av livsgnist og et samtidig engasjement som er mildt sagt er imponerende. På mange måter kan utstillingen på Henie Onstad sees både som en hedring av et mangesidig kunstnerskap, så vel som en hyllest til livets mangfoldighet.
Blekens lidenskap, og ivrige engasjement skinner ikke bare igjennom i verkene hans, men gjennomtrenger også hele utstillingen på Henie Onstad denne høsten. «Do not go gentle» virker å være en svært passende tittel på denne retrospektive utstillingen, og en god presentasjon av en (snart) nitti år gammel rockestjerne som «does not go gentle into that good night».
