Forfatter og førstelektor Bård Torgersen (51) debuterer som musiker. Igjen! Og utgivelsen, som premierer i Subjekt i dag, er, selvfølgelig, poetisk som bare det.
– Det er fint å spare på noe, da.
Bård Torgersen har det hviteste skjegget du har sett på lenge. Den tømrerutdannede førstelektoren jobber som lærer på Tekst og skribent-utdanningen på Westerdals, og har gjort det de siste 16 årene, men det er som en slags udannet poet og forfatter han har blitt kjent.
For oss i alle fall. 51-åringen har gitt ut sju romaner og har en rekke diktsamlinger i bagasjen, men noe har han altså klart å holde inne. For i dag, akkurat nå, faktisk, når Subjekt premierer hans nyeste musikalske prosjekt, så er det også hans musikalske solodebut.
Hør premieren av Bård Torgersen: «all driten jeg hiver i søpla blir til stjerner om natta» nederst i artikkelen.
Men Torgersen som musiker er på ingen måte fersk. Man kan kanskje heller si reinkarnert, selv om de færreste vet at forfatterskikkelsen også var en av technopionerene i Norge i sin tid. Han har jobbet med musikk alene og med band under mange pseudonymer: Nemlig Hemlig, Masters of Møh, 1349 Rykkin, Rød Stær, Human Inferno og Universet.
– Ja, jeg hadde vel egentlig lagt musikken helt til side, men så åpnet det seg en mulighet for meg, til å starte et prosjekt med Kenneth Ishak fra Beezwax.
Året var 2014, men hele fire år senere er det altså endelig duket opp for premieren.
– Vi gjorde noe i mellom også, da. Som «Universet» ga vi ut albumet «vi skal ikke dø. en gang til». Samtidig begynte jeg å opptre med elektronoise-bandet Human Inferno – prosjektet til David Gurrik, som blant annet driver Robinet bar i Oslo.
– Og ikke nok med det; jeg ble samtidig også invitert til å lese med dronebandet Resurgam. Det ble sykt hektisk, mange konserter i Norge og i utlandet, og det føltes bra. Jeg hadde vært helt oppslukt av reint tekstarbeid i mange år. Bare hatt noen kortere sidesprang inn i musikken. Men fader, jeg ble helt besatt, begynte å programmere selv igjen, kjøpte noen nye synther, spilte sikkert inn rundt åtti låter, hvis det er det man kan kalle dem, men det er det nok ikke.
– Hva er det da?
– Rytmiske lydlandskaper, eller bakgrunner, er sikkert riktigere, men samme det, min sterke side er ikke melodier, men komposisjoner, stemninger, bilder, tempo, rytmikk. Jeg har jo gitt ut noen soloskiver før.
– Så vi bet på gimmicken, rett og slett. Dette er ikke din solodebut i det hele tatt?
– Nei. Har gitt ut en solo som Lord Bård, og en som 1349 Rykkinn.
– Så hva er egentlig nyheten? Bård Torgersen med atter ei skive?
– Men de var instrumentale. Denne skiva gir jeg ut under mitt eget navn, jeg vil markere at det er forfatteren Bård Torgersen som gir den ut. Ikke musikeren.
Forfatteren Bård Torgersen med vokaldebut
– Jeg har gjort alt på den selv. Programmert alt, spilt, produsert, skrevet tekst, tatt bildene til coveret, gjort grunndesignet. Jeg har utført alt det jeg har savnet når jeg bare har skrevet, men jeg ser denne skiva som en utvidet skriveprosess. Den har vært laget med tanke på at jeg skal lese tekster til musikken. Lyden og tekstene har kommet fram i rykk og napp, om hverandre. En del av tekstene er ting jeg har hentet fra tidligere bøker, og en tekst, «hvem kan kommandere poeten,» er et ekstrakt av en mye lenger tekst, som egentlig var tenkt å bli en hel diktsamling, men jeg har ikke fått den til å fungere som trykt tekst, den måtte sies høyt. Tekst er ikke bare tekst. Noe tekst er best å lese inne i seg, og noe tekst er best å si høyt.
– Et av de store kickene med å jobbe med denne skiva har vært å sitte i timevis og høre på de forskjellige synthene. Å bli kjent med lydene i dem. Lage en loop, og bare la loopen kjøre.
Det virker som en umulig oppgave å stoppe Bård Torgersen midt i sine utgreiinger. Som førstelektor i nettopp tekst, har setningene et unektelig driv:
– Når du skriver må du holde teksten i gang. Når jeg programmerer musikk, holder musikken seg i gang av seg selv. Midt i prosessen var jeg i studioet til David Gurrik. Han spilte en låt for meg. Så fet vokal, sa jeg. Og han begynte å le, for det var ikke vokal på låta.
– Det jeg trodde var sang, var overtoner i gitarer. Sånn er det med synthene også, plutselig har jeg vridd meg fram til noen frekvenser, og jeg er sikker på at det er sang jeg hører. Da er det bare å slutte å vri, og forsøke å fange opp hva som blir sagt. Vokalen jeg har lagt på «neo positiva» på skiva, er et forsøk på synge det samme jeg hørte synthen i låta sang.
Sykt nysgjerrig
– Hvem var du som ung?
– Jeg var sykt nysgjerrig, tror jeg. Og hadde et stort behov for å bli sett og hørt. Jeg var rastløs. Flakket mye rundt i Europa og Amerika og Asia. Hadde en haug med strøjobber, jeg lette etter et sted å lande. Det var ikke så lett å finne.
– Når skjedde det at poesien tok fullstendig kontroll over hjernen din?
– Jeg begynte å skrive da jeg var sånn tolv, tretten, jeg skreiv veldig mye. Tekster og dikt og brev og dagbøker. Sykt mye dårlig. Jeg fant fram en del av det for en stund siden, en hel pappeske. Jeg reiv i stykker nesten alt sammen. Det føltes godt. Kun litt av det hadde noe for seg. Altså som tekst som kunne leses som noe interessant nå. Men klart at det hadde masse for seg å skrive det da. Den eneste måten du kan lære å skrive på er å skrive. Det er så enkelt og så vanskelig. Men jeg kan skrive, altså ikke nødvendigvis som i bra, men jeg kan skrive. Jeg kan produsere tekst. Jeg har tillatt meg å skrive i alle sjangre. Som sagt brev, dagbøker, sangtekster, det var tidlig, og senere, reportasjer, kronikker, essay, intervjuer, og etter det romaner og dikt.
– OK!
– Jeg har skrevet mange tusen sider. Jeg gjemmer meg på do for å skrive, jeg skriver når jeg våkner midt på natta, jeg skriver under fødsler og begravelser, helt konkret. Ikke nødvendigvis det som skjer, oftest ikke det, men det jeg føler og assosierer.
– Kan du fortelle en, som ikke aner hvordan man skal forholde seg til dikt, litt om hvor man skal begynne?
– Det er umulig. Les alt.
– Takk for tipset!
– Jeg var ikke ferdig. For ikke tenk at du må lese noe fra begynnelse til slutt. Ikke tenk at du må begynne å lese fra begynnelsen. Når du begynner å lese kan du gjøre akkurat hva du vil med teksten. Hvem skal stoppe deg?
– Er det NATO? Vet ikke.
– Ta vare på delene av tekstene som du liker, eller som forstyrrer deg, eller som får deg til å tenke at det er fullstendig drit. Omfavn det sterkeste i alle tre delene.
Ikke vær beskjeden
– Var alt bedre før?
– Ikke i det hele tatt. Klart det var ting som var bra, og noe var bedre. Men tingen er at det er over. Jeg orker ikke å bli nostalgisk. Men forresten, når var før, egentlig? Snakker vi om hundre, tusen, eller en million år? Det er så lett å bli beskjeden.
– For 45 000 tusen år siden, da vi satt rundt bålet og alle hørte på fortelleren, da ville jeg bli båret rundt på gullstol, bortsett fra at de ikke hadde stoler eller gull, men de hadde store armer og enda større ører, det er det viktigste for meg.
– Ah, gode gamle år 43.000 f. Kr.! Hva er egentlig poetens funksjon i samfunnet?
– Det finnes ikke én rolle og funksjon for poeten. Det er så mange mytologiseringer av poeten, og det er ikke rart, for poeten er jo ofte en stor mytologiserer. Poetens rolle, hvis jeg skal si noe stort og generelt, er å jobbe med språk, bilder og ideer. Hvordan poeten skal gjøre dette må poeten finne ut selv, og den eneste måten å finne det ut på er gjennom å jobbe med språk, bilder og ideer.
Det er nettopp dette som har blitt tema for andresporet i Bård Torgersens nye utgivelse, «hvem kan kommandere poeten».
– Den handler om mytologiseringen av poeten, og poetens frihet. Jeg har malt poeten som en vaklende gigant, med føttene langt tilbake i fortiden, jublende og spyttende, med hodet på vei bort fra jorda.
En vinflaske som aldri blir tom
– Har du et tips til unge poeter?
– Det eneste som holder er å skrive, hva skulle det ellers være? Alt annet er bare forstyrrelser. Noen av forstyrrelsene kan være positive, som å gi ut en bok. Andre negative, som å ikke bli gitt ut. Men det har ikke noe å si hvis hovedmålet med skrivingen er skrivingen. For meg gikk det ikke å tenke meg til å bli en skriver, det var bare mulig å være en. Jeg eide så mange bøker. Hadde skrevet så mye. Tenkte at det ikke kunne være så vanskelig å skrive en god bok. Men det var det. Jeg gjorde det vanskelig. Jeg skreiv utkast på utkast. Var i nærheten av noe, men mistet det. Det løsnet ikke før jeg ga helt opp å tenke på hva skulle skje med teksten når den ble ferdig. At jeg sluttet å tenke på den som en bok. Som en ting, eller en gjenstand.
– Det fungerte ikke før den ble til et sted å være. Til slutt fant jeg ut at det handler om hvordan jeg vil være i verden. Om hvilken funksjon jeg vil ha. Jeg vil slippe å være låst fast i mitt eget hode, i mitt eget perspektiv. Jeg vil bygge, slå i stykker, trampe, og så starte på nytt igjen. Jeg elsker Lego. Hva er galt med det? Jeg vil ikke føre regnskap over alt som alle er enige om finnes. Sånn som ting har utviklet seg de siste årene, med fokus på realisme og virkelighet, så føler jeg for å slåss for friheten til å forestille meg ting.
– Jeg er redd for å leve i en verden hvor fiksjonen dør. Hvor folk ikke kan lese. Hvor folk ikke lenger forstår allegorier, eller metaforer, eller myter. Hvor de ikke klarer eller tør å fantasere. At det er sett på som teit, eller vulgært, eller uansvarlig. Hvor folk ikke lenger tillater seg å dikte, trene opp evnen sin til å se for seg det som kunne ha vært, og det som kan bli. Det er det som er fiksjon. Jeg snakker ikke om den typen fiksjon som blir spredd rundt som konspirasjoner og løgner, forkledd som sannheter. Men fiksjoner som åpent flagger at de er nettopp det, reservoarer, korrekser, små paradiser, dystopier, samme hva det er, men i hvert fall alternativer.
– Hvilken episode endret livet ditt mest?
– Da jeg var 23, og kona mi for første gang tok tak i hånda mi, dro med meg med, hele veien hjem til senga, hun har forandret livet mitt. Ingenting i livet mitt ville vært som det er i dag hvis det ikke var for henne.
– Og hva ønsker Bård Torgersen seg til jul?
– Noe som nå ikke virker kan komme til å skje. At vi trasser oss fram til en overraskelse for alle. Jeg veit ikke. Hvis ikke det er mulig. En flaske vin som aldri blir tom.
Hør musikkpremiere: Bård Torgersen – «all driten jeg hiver i søpla blir til stjerner om natta»