Kristin Nordvoll Mork, kritiserte i NRK Ytring 9. juli det hun hun omtaler som «prinsessefotball». Hun viser til et Uefa Playmakers-program som bruker Disney-figurer, fortellinger og visuelle elementer fra eventyrverdenen for å rekruttere flere unge jenter til fotballen.
«Prinsessefotball» – eller det noen kaller «glitterfotball» – er et begrep brukt kritisk om idrettsprogrammer som forsøker å møte jenter på deres egne premisser, ofte med innslag av fargerike kostymer, fantasi og trygghetsskapende rammer.
Mange oppfatter dette som unødvendig feminisering av idrett, mens andre – meg selv inkludert – mener det er et pedagogisk smart og forskningsbasert grep for å rekruttere og beholde flere jenter i idretten.
Nordvoll Mork har rett i én ting: Jenter trenger ikke glitter og Disney for å spille fotball.
Men erfaringene på feltet viser at dette ikke handler om glitter og Disney i seg selv. Uefa Playmakers er et verktøy som faktisk får flere jenter med i startfasen, spesielt på små steder som Stjørdal, Sogndal og i Nord-Norge, der små klubber må samarbeide i stadig yngre alder.
Les også: «Alt for Norge» er tidvis fantastisk
Bommer på mål
Effekten er tydelig:
- Flere jenter kommer til klubbene enn tidligere.
- Programmet appellerer til nye målgrupper.
- Økt spillervolum i oppstarten av lagsmiljøene.
- Flere unge jenter engasjerer seg som assistenttrenere.
- Flere kvinnelige trenere fortsetter som trenere etter deltagelse.
Å si at dette er «prinsessefotball» i negativ forstand bommer på poenget. Det er et pragmatisk virkemiddel som skaper aktivitet og tilhørighet. Er ikke det nettopp målet?
Forskning innen idrettspsykologi viser at jenter ofte motiveres av fellesskap, trygghet og glede i aktivitet, mens gutter i større grad drives av konkurranse og fysisk mestring.
Når vi vet at opplevelsen av mestring og tilhørighet er avgjørende for å redusere frafall i idrett, er det god pedagogikk å bruke virkemidler som eventyr, fellesskap og Disney om det er dette som faktisk får flere jenter med.
Les også: Kvinnefotball er ikke som herrefotball, og vil aldri bli det
Det er forskjell på kjønnene
Samtidig kan det være godt med et lite opprør mot boblen vi lever i, der «alle kan være alt, hele tiden». For realiteten er at det er forskjeller mellom kjønnene, og det er helt greit å si det høyt.
Du har kanskje nok maskuline trekk, og ja – det kan faktisk være en fordel i fotball – da det er en fysisk krevende sport. Men kanskje mindre på datingmarkedet. Det kommer styrker og svakheter med alt, og det gjelder begge kjønn. Det er noe vi må tåle, og ikke gjøre alt vi kan for å jobbe imot.
For gutter flest vil velge biler og slåssing. Jenter flest vil velge sosiale ferdigheter og Disney-figurer. Det er noen fantastiske superkrefter i hvert kjønn – hvorfor ikke bruke dem, i stedet for å kjempe imot biologien vi allerede har forsøkt å overstyre i 20 år?
Dette handler ikke om at jenter må ha glitter for å spille fotball, men at glitter kan være en bro inn. For noen jenter er Disney-prinsesser en trygg, gjenkjennelig døråpner til fellesskap, aktivitet og fotballglede.
Når det faktisk virker – skal vi da la prinsippene våre stå i veien for jentene som finner veien inn i idretten på sin måte?
Les også: Er både Høyre og FRP blitt fotballfiendtlige nå?
Vi gjør jenter en bjørnetjeneste
Idrett er gøy og viktig. Da er det vel viktigst at flere jenter faktisk får muligheten, uavhengig av om inngangen deres er via prinsessekjoler eller striper på shortsene?
I tillegg kan det være nyttig å trekke inn hva psykologien viser oss: Å anerkjenne at det finnes to kjønn med ulike biologiske og psykologiske tilbøyeligheter er ikke diskriminerende, men et nøkternt utgangspunkt for å forstå motivasjon og utvikling.
Jenter og kvinner har ofte sterkere sosiale ferdigheter, empati og relasjonell kompetanse, noe som er verdifulle ressurser i idrettsmiljøer. Det er helt greit å spille på disse biologiske og psykologiske styrkene når vi ønsker å rekruttere og beholde jenter i idrett, slik det også er naturlig å spille på gutter og menns tilbøyelighet til konkurranse, fysisk aktivitet og lek med fart og risiko.
Vi gjør jenter en bjørnetjeneste dersom vi forsøker å late som disse forskjellene ikke eksisterer. For vi kan fremme likestilling og samtidig bruke kjønnsforskjeller klokt for å bygge idrettsmiljøer med bredde og mangfold. Det er ikke et nederlag å bruke det som virker, og det er heller ikke et tap for likestillingen at jenter møter idretten på en måte som oppleves trygg og gjenkjennelig for dem.
Les også: Har Var ødelagt fotballen? Disse er uenige
Hensynet må gå begge veier
Jeg er lei av at vi hele tiden forsøker å presse på feminine trekk hos gutter og maskuline trekk hos jenter, som om det er en plikt i seg selv.
Ja, alle skal ha like muligheter – men like muligheter betyr ikke at utfallet alltid skal være likt. Vi er ulike, og det er greit.
Å bruke kreative virkemidler i idretten som et pedagogisk grep burde derfor belønnes, ikke straffes. Om Disney og glitter fungerer for noen jenter i startfasen, mens gutter heller velger fart og konkurranse, er det nettopp et eksempel på praktisk tilpasning i stedet for ideologisk tvangstrøye.
Ved prosjektets slutt kan man ta sluttoppgjøret og justere kursen. Men per nå mener jeg vi burde fortsette som før – bruke «han» og «hun» som pronomen, og slutte å pakke inn alt i et bomullssamfunn der vi later som om biologi og realitet ikke spiller noen rolle.
Vi skal ikke presse alle inn i samme drakt, vi skal gi dem en bane de faktisk vil spille på.
