Mer enn nok abstrahert pupp til hele Trøndelag

Reitankonsernet sitt ferske kunstmuseum, Posten moderne (Pomo), åpnet i februar med ambisjoner om å bli en kunstinstitusjon på internasjonalt nivå.

Nå har de fått skrapet sammen picassomalerier fra både Paris og New York, til en proppfull utstilling i Trondheims gamle postbygg.

Utstillingen «Picasso – the code of painting» viser frem Picassos senere periode, av enkelte kritisert for hans stilendringer og voldsomme eksperimentering.

Posten moderne mener å kunne være et museum for både befarne og uerfarne kunstentusiaster. Er det abnormale Picassomalerier som er veien inn til en vanlig trønders hjerte og lommebok? Her er det i alle fall nok abstrahert pupp for hele Trøndelag!

Annonse

Les også: Overraskende interessant: En ny side av Munch

En av de store

Picasso er som kjent en av tidenes største malere, og flere anser ham som kubismens far.

Hans lange liv i atelieret, fylt med utforskning av malerkunsten og ikke minst kvinnekroppen, har både skapt stor kunst og romantiserte fantasier om hvordan livet til en vellykket mann med pensel kan se ut. Han gjorde stor suksess i å utfordre hva et maleri kan være, og har dermed hatt en åpenbar rolle i moderne kunsthistorie.

Suksessen fikk han oppleve i sin levetid, før han trakk seg tilbake på landet i sine eldre dager og malte i et forrykende tempo, uredd for å løsrive seg fra maleriene som gjorde han suksessrik i utgangspunktet.

Blant Picassos rundt 3.100 verker fra denne perioden, er flere av dem å finne i Trondheim, fra og med i dag og til 26. oktober.

Les også: Trondheims nye kunstdestinasjon innfrir på skyhøye forventninger

Intense malerier

Det flyter over av øyne, neser, pupper og skritt på skakke. I noen rom ser man forvridde, nakne kropper, i andre er det betuttede portretter.

Selvsikkerheten hans er slående, og penselstrøkene er brede og naivistiske. De fleste maleriene er veldig intense, noe som gjør dynamikken i utstillingen noe monoton. Verkene som utmerker seg, blir de enkleste, hvor det holdes igjen, og også arbeider i andre medium enn oljemaling på lerret. Det er ikke typisk å se Picasso malt på keramikk, og i hvert fall ikke på brun papp-plate.

Innsiden av bygget er helomvendt siden forrige utstilling. Fra å være fylt til randen av kunst i varierende størrelse, form og farge, er nå veggene hvite eller mørkeblå, med maleriene hengende på rekke og rad. Mer typisk og konformt. Men det en god rytme gjennom rommene, og disse oppmerksomhetssyke maleriene føles derfor overkommelige å omgås, takket være den strukturerte kurateringen.

Les også: Få kjellergenerasjonen opp fra mørket. La oss få se bildene!

Mer enn nok

Selv om Picasso er stor, betyr det ikke at det ikke kan bli nok.

Maleriene er mettende, og det blir umulig å bite over det hele i en jafs. Museet må ha stått på for å få samlet sammen så mange picassomalerier i en og samme utstilling. Her er det nok Picasso på tallerkenen for flere dager.

Med så mange ekspressive og sprø malerier på rad, blir det som å se en «Fast and furious»-film hvor eksplosjonene aldri stopper, og en blir nummen av alle inntrykkene.

Det føles ut som å ha bestilt en lekker tapasmeny, og ikke ha sjans til å spise opp halvparten engang. På logistisk og institusjonelt nivå er utstillingen praktfull og imponerende, men rent opplevelsesmessig, hadde man følt seg mett av halvparten.

Les også: Vevkunst er punk. Hannah Ryggen er beviset

Friske ambisjoner

Stort er det jo å ha øyekontakt med portrettene til Picasso her i Trøndelag, uansett om du har sansen for ham eller ikke.

Men om man skal ta seg turen, trenger man fort flere turer for å greie å fordøye det hele. Pomo er strategiske og målrettet. Det er friskt og inspirerende å se noen presentere kunst i verdensklasse på eget initiativ.

Så langt er de på en god kurs – la oss håpe institusjonen vil fortsette å levere, og at trønderne er storspiste kunstfortærere.