Den kulturelle undergrunnen begynner å slå sprekker.
De siste årene har vi sett en massiv kommersialisering av musikkbransjens infrastrukturer. Vi har fått et inntog av private investeringsselskaper i både nattklubber, festivaler, arrangørvirksomheter, spillesteder, festivaler og teknologiske flater.
Musikkbransjen er blitt big business. Og i motsetning til tidligere er det ingen som lenger holder opp et speil eller pekefinger mot det som er en eksponentiell vekst av «sell out»-kultur.
En gang i tiden var det nærmest selvmord for merkevaren å bli stemplet som en sell out, eller å selge egen integritet for tilgang til storkapitalen. Om det var artister som signerte med globale plateselskaper eller festivaler sponset av privat investering – det fantes lite som var så flaut som å selge integritet for økonomisk vinning.
Denne tiden er forbi for lengt. Nå klinger slik argumentasjon av nittitallsnostalgi og naivitet, dessverre.
Les også: Bylarm er selve symptomet på en tannløs musikkbransje
Monopolenes makt
I påvirkernes tid har det å selge ut nærmest blitt normen, og kommersialisme er selve idealet.
Man kan ikke bare hate det heller. I dagens økonomi er det ikke alle som har råd til å holde det gående på integritet og ideologi om det ikke også er penger i kassa. Gode merkevarer er plutselig bare gode om de kan selges til høystbydende.
At storkapital investerer i musikk, er ikke nytt, men utviklingen har skutt fart.
I dag er det tre selskaper som eier en majoritet av musikken som skapes – Warner, Universal og Sony. Globalt er det fire talentagenturer som signerer majoriteten av artister: WME, UTA, CAA og Wasserman. Videre kan artister pakkes inn i en PR-plan og selges til festivaler, spillesteder og høystbydende innen næringslivet. Om du lurer på hvorfor alle festivalplakater blir likere og likere, så er dette grunnen.
Majoriteten av disse festivalene og spillestedene eies igjen av Live Nation, KKR eller AEG.
At så få sitter med eierskap til så pass stor andel av bransjen, er problematisk på flere nivåer. Først og fremst fordi det gir store muligheter for å sette en presedens som i all hovedsak gavner gigantene selv og deres kommersielle interesser.
En annen bakside ved denne monopoliseringen så vi i sommer, da boikottdebatten raste rundt Øyafestivalen, grunnet eierselskapet KKRs investeringer i våpenindustri og Israel. Festivalen gjorde så godt de kunne, men det er ikke til å stikke under stol at de ikke har noe de skulle ha sagt i møte med storkapitalen.
Øyafestivalen er heller ikke den eneste som fikk svi for sitt eierselskaps investeringer. Over 70 artister signerte et opprop mot musikkfestivalen Sonár i Barcelona.
Les også: Boikottkampanjen mot Øyafestivalen har en vond bismak av dydsposering
Vinnende investering for en tapende bransje
Man kan argumentere for at sosiale medier har desentralisert denne promo-strukturen, men sannheten er at både Meta og Spotify tjener rått på promoteringavtaler. Det er et tilnærmet lukket distribusjonssystem uten rom for spesielt mye organisk vekst av artister.
Private investeringsselskaper har virkelig fått øynene opp for hvor mye det er å tjene på omsetning av kultur. Det er ikke bare spillesteder og festivaler som kjøpes opp. Hele artisters katalog omtales nå som «vinnende investeringer».
Eksperter spår at det globale musikkmarkedet passerer 2.000 milliarder kroner i 2035, nesten en dobling fra dagens nivå. Men er det utelukkende noe å klappe i hendene for? Nei.
Dagens næringsliv gjorde en grundig gjennomgang og omtale av rapporten «Music in the Air 2025: 10 Essential Takeaways for Music Rights Investors». I saken beskriver William Bailey investorenes syn på musikk som «en lavsyklisk investeringskategori med stabile, tilbakevendende kontantstrømmer.» Bailey er sjef i Bolero, et Paris-basert selskap som tilrettelegger for investering i musikk.
Warner har inngått samarbeid med private equity-giganten Bain for å kjøpe kataloger. Med et fond på over 12 milliarder kroner planlegger de oppkjøp i høst og utover vinteren.
De er langt ifra alene. Den amerikanske giganten Blackstone kjøpte nylig opp Hipgnosis Songs Fund, som nærmest har spesialisert seg på å kjøpe opp kataloger med god fortjeneste. Poenget er at alle disse oppkjøpene ikke gavner noen form for skapelse. De er tvert imot svært umusikalske.
Når undergrunnen er kjøpt og betalt
Trodde du klubbkulturen var trygg? Tro om igjen.
Ikke bare kjøpes klubber og utesteder opp i samme takt som resten. Denne monopolstrukturen og markedskonkurransen skaper forhold som uavhengige spillesteder, plateselskap et cetera sakte kveles i. Resident Advisor beskriver med skrekk hvordan økningen i oppkjøp, monopolisering og private investeringer påvirker klubblandskapet.
Det er tydelig mye å vinne for investorer på å kjøpe opp undergrunnen, samtidig slår kulturen de prøver å kapitalisere på, sprekker når den eies av dresskledde menn som aldri ville blitt sluppet inn på Berghain.
Et skrikende eksempel på fallhøyden ved oppkjøpene i klubbmiljøet sees nå i den drastiske nedbemanningen av Boiler Room som følge av «strukturelle endringer». Det er verdt å merke seg at disse endringene kommer etter at Boiler Room tidligere i år ble kjøpt opp av Superstruct, selskapet som også eier Øyafestivalen, og hvis moderselskap er investeringsgiganten KKR.
Boiler Room pleide å være en plattform for å oppdage rått talent. Om de kommer til å holde på dette etter omstruktureringen, er mindre sikkert, men mye tider på nei.
Historien gjentar seg igjen og igjen: Uansett hvor kult det høres ut med penger fra store investorer, kommer de ofte med en pris som sakte, men sikkert tar livet av magien som lå i nettopp det rå, ufiltrerte. Man kan rett og slett ikke sette en prislapp på magien i svette dansegulv.
Les også: Et «rekordår» for kunsttyverier: Slik jobber norske museer
Hot investering
Ikke bare besitter musikkbransjen stort engasjement og nedslagsfelt, mulighetene for teknologiske utvikling og integrering er også høy. I tillegg kommer det mange ser på som store muligheter innen KI-utvikling.
Strømmetjenestegigantene sikrer også en strømlinjeformet utbetalingsmodell som lønner gigantene, mens uavhengige artister og plateselskaper står igjen som taperne når utbetalingene kommer. Er det rart investeringsgigantene har fått øynene opp for musikk?
I tillegg har klubbkulturen, kanskje noe overraskende, fått et globalt oppsving etter koronapandemien. Ifølge den seneste International Music Summit report er den globale elektroniske musikkindustrien nå verdt 112 milliarder kroner, en stor oppgang fra prepandemiske 2019 med 87 milliarder.
Ser man på disse tallene skulle man tro at klubbscenen generelt blomstret, men man ser ironisk nok en sterk nedgang i antall uavhengige spillesteder og klubber verden over. Verst står det kanskje til i Storbritannia, der 30 prosent av klubber har lukket dørene siden 2020.
Les også: Endringen i NRKs musikkprofil er ikke bare frustrerende. Den er fullstendig meningsløs
Se til Berlin
Det er heldigvis ikke helt bekmørkt. En løsning kan være å se til Berlin.
I 2016 kjempet den verdenskjente klubben Berghain for klassifisering som en «high art» institusjon, heller enn som underholdningsarena. De vant og gikk dermed foran som et forbilde for synet på klubbkultur som kultur. En finansiell bonus var et skattekutt på 12 prosent for klubben.
I 2018 ble det regnet ut at klubbscenen bidro med 18 milliarder kroner til den lokale økonomien i den tyske hovedstaden, i tillegg til å trekke nærmere tre millioner turister til byen. Dette bidro igjen til at tyske myndigheter i 2021 bestemte at alle klubber og spillesteder i landet skulle klassifiseres som kulturinstitusjoner, noe som ga dem samme status som museer og operahus.
Dette viser at om det er politisk vilje til å verne om klubbkultur og live-musikk på samme måte som annen kultur, så er det stort vekstpotensial, også uten inntog fra storkapitalen. Dette krever imidlertid at klubbkultur sees for det det er – kultur.
Les også: Slik ble klubbkultur og technomusikk kjernen av Berlins identitet
Hindrer fremvekst av nytt talent
Dette handler ikke kun om en massekommersialisering av musikk, en smuldrende undergrunn eller en live-scene som kjøpes opp. Når underskogen kveles, er det de små aktørene og artistene som lider.
Ikke bare heves terskelen for å komme inn i industrien. Når økonomiske interesser rår, øker også billettpriser. Det er tross alt i de store arrangementene at pengene er. Her kan man selge overprisede billetter, overpriset drikke, ja til og med overpriset merch. Kanaler som før var der for at artister skulle kunne tjene til livets opphold, handler nå om å masseprodusere for å øke profittmargin.
Verst av alt er kanskje billettprisene som, lik alle andre priser, har skutt i været de siste årene. Parallelt med at folk flest har mindre å rutte med, gjør dette at de mindre arrangementene lider.
Den ubehagelige sannheten er at om en fan bruker tusen kroner på å se en konsert på Unity Arena, så er dette majoriteten av vedkommendes underholdningsbudsjett den måneden. Da har de ikke nødvendigvis råd til å bruke et par hundrelapper her og der for å se artister, DJ-er eller band de nødvendigvis ikke har et like sterkt forhold til.
Skaper dette et klasseskille? Trolig.
Det hindrer også fremveksten av nytt talent når selve grunnlaget for å oppdages, skape en fanbase og bygge opp live-erfaring slår sprekker.
Man kan ikke annet enn å håpe, som musikkindustri-tiktoker Arnii-wav, at dette er en boble, og at når den sprekker- vil undergrunnen igjen råde fritt.
Les også: «Tekoligark» er ifølge Språkrådet årets ord. Det er konspiratorisk og upresist
