Venezuela er ikke et regimeskifte, men et paradigmeskifte. Trump-administrasjonen gjør det stormakter før skjulte – tar kontroll, overtar ressurser – styrer land. Det som skjedde i natt er en varslet ny amerikansk utenrikspolitikk – uttalt, ideologisk forankret og langt mer konsekvent enn mange i Europa ønsker å ta innover seg.
Når Trump i triumferende tone erklærer USAs kontroll over Venezuela, bortført landets leder, slått ut militær kapasitet og vil styre landet frem til en «passende overgang», er det ikke bare autoritær retorikk. Det er en eksplisitt avvisning av folkeretten slik vi har kjent det. Og viktigere: Det er en generalprøve. For i Trumps tale finnes det ingen forbehold. Ingen henvisning til FN. Ingen respekt for suverenitet. Bare én gjennomgående logikk: Amerikansk makt, amerikanske interesser, amerikanske selskaper.
Les også: Hva tenker Nobelkomiteens medlemmer om dette?
Et mønster
Det som nå skjer, er ikke en historisk anomali, men del av et langt mønster i amerikansk utenrikspolitikk. I over hundre år har USA brukt regimeskifte – ofte gjennom kupp, direkte eller indirekte – for å fjerne ledere som ikke har tjent amerikanske interesser. Fra kuppet på Hawaii i 1893, der en folkevalgt dronning ble avsatt for å sikre kontroll over sukkerplantasjer, til Latin-Amerika på 1900-tallet, der hele stater ble behandlet som amerikanske bakgårder.
I Cuba, Puerto Rico og Filippinene lovet USA frigjøring fra spansk kolonistyre, men erstattet det raskt med egen dominans, militærbaser og pro-amerikanske regimer. I Nicaragua, Honduras og Guatemala ble folkevalgte presidenter fjernet fordi de utfordret amerikanske selskaper og forsøkte å regulere eller nasjonalisere egne ressurser.
I Guatemala i 1954 ble en demokratisk valgt reformregjering styrtet etter press fra United Fruit Company, gjennom CIA-operasjoner som kombinerte propaganda, paramilitære styrker og psykologisk krigføring.
Den nye ærligheten
I Iran i 1953 ble statsminister Mosaddegh fjernet etter at han ønsket å ta tilbake kontrollen over landets olje, og erstattet av et brutalt diktatur som åpnet ressursene for vestlige selskaper. Lignende mønstre gjentar seg i Kongo, Den dominikanske republikk, Vietnam, Brasil, Chile, Panama, Afghanistan, Irak og Libya. Demokratiske prosesser undergraves, autoritære regimer installeres, og samfunn destabiliseres i generasjoner. Resultatet har vært millioner av døde og regioner preget av krig, varig ustabilitet – styrt av amerikanske multinasjonale selskaper.
Det nye i dag er ikke handlingene, men åpenheten. Der tidligere amerikanske administrasjoner pakket intervensjoner inn i språk om demokrati, menneskerettigheter og stabilitet, sier Trump det rett ut: Dette handler om makt, kontroll og ressurser.
Når Venezuela nå omtales som et land USA skal «styre» frem til en passende overgang, og der amerikanske selskaper skal gjenoppbygge og overta oljesektoren – betalt av Venezuela – er det et kolonialt språk uten filter. Dette er ikke et øyeblikks improvisasjon, men en konsekvent politisk linje.
Ideologien bak
Project 2025, skrevet av sentrale krefter rundt Trump, legger det ideologiske grunnlaget for dette skiftet. Her slås det fast at USA ikke lenger skal bindes av multilaterale institusjoner, at allianser kun har verdi så lenge de tjener amerikanske interesser, og at utenrikspolitikk, energi, militærmakt og næringsliv skal samordnes under én strategisk paraply. USA skal handle ensidig i egne nærområder. Dette gjelder eksplisitt Latin-Amerika. Men det stopper ikke der.
Arktis løftes frem som et strategisk kjerneområde. Grønland nevnes ikke alltid direkte, men omtales gjennom ressurser, militær tilstedeværelse og behovet for å stenge ute rivaler. USA skal være uanstrengt dominerende i regionen. Når Trump tidligere foreslo å kjøpe Grønland, ble det avfeid som en farse. I dag fremstår det mer som en forsmak.
Les også: Venstresiden har snudd situasjonen på hodet
Grønland, Canada – og Norge?
Grønland er dansk territorium og dermed en del av Nato. Canada er Nato. Norge er Nato. Likevel sier Trump nå eksplisitt at USA vil forholde seg helt annerledes til sitt nærområde enn tidligere. Det burde få varsellampene til å blinke i alle naboland, men også kanskje i Norge?
Logikken som brukes i Venezuela kan uten store justeringer anvendes også andre steder. Når ressurser er funnet av amerikanske selskaper, infrastruktur bygget med amerikansk kapital, og områdene anses som strategisk viktige for amerikansk sikkerhet, åpnes det for påstander om at lokale myndigheter ikke forvalter verdiene «riktig».
Det var amerikanske selskaper, Phillips og ExxonMobil, som først lette etter og fant olje i Nordsjøen. Ekofisk-funnet i 1969 var starten på Norges oljeeventyr. Det var først senere at Norge nasjonaliserte ressursene, bygget Statoil og tok politisk kontroll. I dagens Trump-logikk kunne dette tolkes annerledes. Amerikanske selskaper fant oljen. Hvorfor skal ikke USA «ta den tilbake»?
Det høres absurd ut, kanskje, i dag. Men det gjorde tanken om å styre Venezuela også, bare for kort tid siden. Dette er ikke en påstand om at USA planlegger å gripe inn i Norge, men en analyse av en maktlogikk som, én gang etablert, ikke lenger respekterer tidligere grenser.
Technofeudalisme og global plyndring
Utviklingen kan ikke forstås uten å se på den globale maktkonsentrasjonen. Vi lever ikke lenger i klassisk kapitalisme, men i det Yanis Varoufakis beskriver som technofeudalisme; en verden der noen få gigantiske selskaper og oligarker kontrollerer plattformer, data, infrastruktur, ressurser – deg, og i økende grad stater.
I Trumps Venezuela-plan er dette krystallklart. Amerikanske oljeselskaper skal overta. Gjenoppbyggingen finansieres lokalt. Overskuddene privatiseres. Staten fungerer som militær garantist for selskapenes profitt. Dette er ikke frihandel. Det er moderne kolonialisme, med flagg, droner, media og kontrakter.
Venezuela er ikke slutten. Det er starten. Spørsmålet er ikke om Trump vil utfordre folkeretten igjen. Det har han allerede gjort. Spørsmålet er hvor – og hvem som står for tur når denne politikken normaliseres.
