FN-pakten er i ferd med å lide samme skjebne som Folkeforbundet på 1930-tallet. Stormakter kaster internasjonal folkerett og avtaleforpliktelser overbord. Mer enn noen andre gjelder det som skal være Norges viktigste allierte, nemlig USA.
Regjeringen har utropt 2026 til «Totalforsvarets år».«At hele Norden nå er medlem av Nato, medfører nye muligheter for sikkerhetspolitisk samarbeid …», lyder det glade budskap fra Direktoratet for sivil beredskap (DSB).
Om situasjonen ikke var så alvorlig, kunne man la det passere som en utilsiktet vittighet – eller inkompetanse.
Den grimme virkeligheten er at norske (og nordiske) myndigheter har lagt landets skjebne i hendene på en stormakt som ikke respekterer staters suverenitet og territorielle integritet, likegyldig om de er definert som fiender eller allierte.
Følgene av denne uansvarlige sikkerhetspolitikken kan bli katastrofale.
Les også: USAs trusler kan svekke Nato voldsomt. Vi kan skylde oss selv
Nato-paktens død
Trump-doktrinen nøyer seg ikke med å stille politiske og handelsmessige krav. USA reiser også territorielle krav overfor allierte som Danmark og Canada, som ledd i virkeliggjøring av landets nasjonale sikkerhetsstrategi og «America First».
Den offisielt vedtatte sannheten om at hovedtrusselen mot Norge kommer fra Russland, kan vise seg å være en katastrofal feilslutning.
Norge befinner seg (foreløpig) ikke innenfor det USA definerer som sin vestlige «halvkule». Danmark er verre stilt, fordi Grønland gjør det.
Donald Trumps gjentatte trusler om at «USA må ha Grønland», betyr at en amerikansk intervensjon for å fravriste Danmark overhøyheten, er svært sannsynlig. Hvis dette ikke lar seg gjøre gjennom politisk og økonomisk press mot København, er USA villig til å ty til militær blokade og eventuell okkupasjon.
Ingen Nato-land, heller ikke Norge, vil komme Danmark til unnsetning i en slik situasjon. Da er også Nato-pakten død, slik den danske statsministeren Mette Frederiksen har gitt uttrykk for.
Basene som binder Norden til Washington
Danmark får smake konsekvensene av at de har latt USA bygge og kontrollere Pittufik-basen (Thule) på Grønland, og i praksis få militær disposisjonsrett over øya.
Som om ikke det er nok, valgte Folketinget sist sommer å la USA få tilgang til tre baser i Danmark.
Disse avtalene –samt medlemskapet i Nato – truer Danmark nå med å si opp, dersom USA gjør alvor av å annektere Grønland. Men da er det allerede for seint.
Tettest mulige bånd til USA og EU trygger ikke norsk sikkerhet og suverenitet, men legger landet åpent for hogg. Ikke bare utenfra, men også innenfra.
Nye fregatter skal fullintegreres med britiske Royal Navy, i den grad at norske og britiske skip og mannskaper går om hverandre.
Hvem kontrollerer Norges forsvar?
Med fri tilgang til 12 baser på norsk jord, kan røverstaten USA når som helst finne påskudd for å intervenere militært hvis overtalelse eller bestikkelser ikke strekker til.
Det kan ikke utelukkes at USA vil benytte norske baseanlegg til å avskjære danske fly og fartøy som måtte forsøke å hevde dansk suverenitet over Grønland.
Hvordan har norske myndigheter tenkt å forholde seg til det, på annen måte enn gjennom forsiktig protest? Og hva med toppen av det norske offiserskorpset? Hvor vil lojaliteten deres ligge når det røyner på?
En rekke av offiserene har fått utdanning og opplæring i USA, de har til dels personlige bånd til amerikanske generaler, alle øvingsopplegg og beredskapsplaner er basert på full koordinasjon med amerikanske styrker.
For «sikkerhets skyld» ligger det allierte hovedkvarteret (JFC) for de nordiske landene ikke en gang i Norden, men i Norfolk, Virgina.
Det er kort sagt grunn til å tvile på om regjeringa og forsvarssjefen vil ha den reelle ledelsen over norske styrker hvis de skulle velge å forsvare nasjonens interesser og ofre sin livslange troskap til USA – eller for den saks skyld, til Storbritannia.
Krigshandlingene mot Venezuela og bortføring av landets president Maduro 3. nyttårsdag er offisielt begrunnet blant annet med at amerikanske oljeselskaper skal «ta tilbake» oljeressursene som Venezuela la inn under nasjonal kontroll for femti år siden.
Norge gjorde noe tilsvarende da Statoil overtok operatøransvaret fra amerikanske selskaper på norsk sokkel i samme periode. Riktignok etter avtale og uten nasjonalisering.
Det er imidlertid naivt å se bort fra at Trump-administrasjonen kan finne på å kreve utvinningsrettighetene på norsk sokkel tilbake. Om ikke for olja, så for mineraler på havbunnen.
Et annet tenkbart scenario er at Trump kan finne på å forlange at samtlige av oljefondets disposisjoner må omplasseres i amerikanske statsobligasjoner og aksjer for å holde dollaren flytende.
Sikkerhetsstrategien ignorerer virkeligheten
Den nasjonale norske sikkerhetsstrategien som ble lagt fram i fjor, peker på at «Ukonvensjonell og konfronterende politikk fra USA, inkludert dramatiske endringer i handelspolitikken, har skapt stor usikkerhet i det transatlantiske forholdet.»
Enhver kan se at «det allierte fellesskapet og samholdet i Europa» rakner. Sikkerhetsstrategien lukker likevel øynene for virkeligheten den beskriver og gjentar det samme gamle budskapet: «En troverdig og kollektiv sikkerhetsgaranti gjennom Nato er avgjørende for Norge. Nære bånd til allierte i Norden og Nord-Europa, og dyp integrasjon i forpliktende europeisk samarbeid, gir Norge beskyttelse. USA er vår viktigste allierte. Vårt samarbeid bygger på felles sikkerhetsbehov.»
USA vet alt som er verdt å vite om norsk forsvarsevne og kan relativt enkelt sikre seg kontroll over alle større flyplasser og havneanlegg.
Reven sitter i hønsehuset og kan når som helst forsyne seg, mens det norske Forsvaret lytter etter fjerne skrik fra hønsehauk, retning øst.
Istedenfor å rope varsko, anbefaler sikkerhetsstrategien å slippe reven helt løs: «Med utgangspunkt i den langsiktige tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA, skal vi fortsatt legge til rette for felles investeringer i infrastruktur til bruk for operasjoner, trening og øving.»
Les også: Vil sikre Norge med ny stormakt: – Kan bli flere enn vi tror
Fanget mellom rivaliserende stormakter
Den danske etterretningstjenesten (FET) har omsider oppdaget at USA må tas med i trusselbildet mot Danmark.
Søsterorganisasjonen i Norge har verken evne eller vilje til å foreta en slik analyse, ettersom E-tjenesten i stor grad er finansiert av USA og amerikanske etterretningsorganisasjoner.
Alt dette betyr at Norge i praksis ikke har noen plan for sikring av den nasjonale suvereniteten og norsk territorium hvis angrepet kommer fra «allierte». Dette er en utilgivelig naivitet som grenser til nasjonalt svik.
Gjennom en lett tvetydig formulering lener sikkerhetsstrategien seg mot EU: «I en tid med store omveltninger i verden må disse være våre holdepunkter: alliert fellesskap og samhold i Europa».
Et militarisert og krigsivrig EU er ikke redninga, slik noen forestiller seg. Ursula von der Leyen og Kaja Kallas er i aggressiv krigsmodus.
Også EU krever tilgang til norske strategiske naturressurser og mineraler. Den europeiske union bruker et stadig mer truende språk og kan være villige til å bruke maktmidler om nødvendig.
Norge befinner seg i en stadig mer håpløs spagat mellom rivaliserende stormakter. Verken EU-medlemskap eller fortsatt blind lojalitet til USA gir trygghet.
Begge deler er snarere en garanti for at Norge vil bli et lydrike involvert i nye, blodige kriger i og utenfor Europa.
Et hittil utenkelig framtidsscenario er at Norge kan bli krigsskueplass, ikke bare ved en krig mellom Nato og Russland, men også i et imperialistisk reviroppgjør mellom USA og et EU/Tyskland rustet til tennene.
Det er gammel lærdom at allianser av stater alltid er av midlertidig art. Det som er uakseptabelt, er at norske myndigheter ignorerer denne lærdommen.
Finnes det en redning på kort eller mellomlang sikt? Ja, forutsatt dyktig diplomati og en total omlegging av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Norge må snarest komme seg ut av alle imperialistiske allianser som ikke trygger, men tvert imot truer norsk suverenitet.
Dette gjelder både det eksisterende Nato, et mulig Rest-Nato uten USA og europeiske koalisjoner kontrollert av EU, Tyskland eller Storbritannia.
Aller mest haster det med å terminere baseavtalene med USA. Om ikke før, må dette være en umiddelbar respons dersom USA annekterer Grønland.
Norges geostrategiske plassering mellom «interessesfærene» til EU, Storbritannia, Russland og USA kunne potensielt brukes til å gi Norge en nøytral og alliansefri status, der alle rivalene vil ha gjensidig fordel av at norsk territorium er lukket for andre stormakter.
Innvendinga vil være at dette er illusorisk og urealistisk.
Det er i så fall fordi Stortinget vi har i dag nekter å ta den nye virkeligheten inn over seg, og forsømmer sin fremste oppgave: Å ivareta innbyggernes og nasjonens sikkerhet.
Les også: Later som om menns problemer ikke finnes. Da er resultatet gitt på forhånd
