Det hender jeg tenker at hvis det kommer nok en norsk film om følelser og dysfunksjonelle relasjoner, så setter jeg meg ned med «Rambo: First Blood» og popcorn-skålen.
De siste par årene har blant annet Dag Johan Haugerud gitt oss trilogien, «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet.» Og Joachim Trier den mye omtalte og bejublede «Affeksjonsverdi», som har fått ni Oscar-nominasjoner.
Morgenbladets Bernhard Ellefsen var en av få som pirket litt i filmen, og mente den blant annet var hul og strebet etter de vakre, stiliserte scenene.
Selv om jeg personlig synes filmen er god, så har han noen poeng.
Den er i det minste bedre enn Triers forrige, den svært oppskrytte «Verdens verste menneske».
Les også: Drømmemottagelse for Joachim Trier i Cannes
Følelsesmessig utmattet
Hvor er de gode krimfilmene og thrillerne? Komediene? Jeg har knapt ledd siden «Norske byggeklosser» – og da tenker jeg på originalen fra 1972.
«Orions Belte» (1985) er en av tidenes norske suksesser, både kunstnerisk og kommersielt. Hvorfor lages det ikke flere slike filmer? Må alt være følelser, andre verdenskrig og katastrofefilmer?
Flere norske relasjonsfilmer har sine stunder, noen er til dels svært bra, med «Elskling» (2024) som min soleklare favoritt.
Samtidig, etter å ha sett for mange norske filmer på rad, så får jeg følelsen av å befinne meg i et 1970-talls finsk fjernsynsteatermaraton.
Det elskes, pules, sjikaneres, lides, gråtes og føles over en lav sko.
Min emosjonelle melkesyre er på bristepunktet, og det ikke kun fordi jeg er berørt. Snarere følelsesmessig utmattet.
Les også: Norsk Oscar-rekord. Inga (36) er en av favorittene
Norske heltebragder
Denne strømmen av følefilmer gjør meg følelsesmessig avstumpet, og til slutt irriterer filmene mer enn de gir.
Ta deg sammen, liksom. Begynn med antidepressiva. Eller gå til grunne som Ole Jastrau i Tom Kristensens klassiker «Hærverk.»
Men vi har da mange andre norske filmer, vil noen si. Joda, vi er svært gode på andre verdenskrig rent volummessig, selv om filmene ikke alltid er like gode.
Det kan da knapt være den mest perifere gutten på skauen som ikke har fått vist seg fram i en eller annen film?
Hvor mange filmer om norske heltebragder behøver vi? Og katastrofefilmer sydd over kjent Hollywood-formular, som «Bølgen», «Skjelvet» og lignende?
Les også: «Fotball er viktigere enn film», mener Støre. Men han nekter å forklare hvorfor
Forutsigbare spenningsfilmer
I løpet av første halvår av 2026 er det premiere på blant annet «Min første kjærlighet» om Ella som har levd hele livet i rullestol, og må flytte på institusjon samtidig som hun møter sin første kjærlighet.
En annen er «Agnes mot verden.» Agnes har bra tilgang til amfetamin, og bor på et hyggelig sted i marka sammen med Hansi. Og bakom synger 1970-tallets skolefjernsyn og sosialrealisme.
Det høres ut som et gufs fra den tida vi ble sendt på skolekino for å bli skremt av «Christiane F.» og «Hard asfalt.»
En actionfilm har hatt premiere, «Kraken», der en bygd i Sognefjorden rammes av mystiske hendelser.
Man behøver ikke være Pål Bang Hansen for å skjønne at denne føyer seg inn i den forutsigbare, norske spenningsfilmbølgen, les: «Troll.»
Les også: Millionprosjekt skal påvirke statsansattes syn på kjønn
Behov for noe annerledes og originalt
Nei, gi meg den regissøren som våger å gå utenfor gjengrodde stier, og lage et eller annet som er originalt, annerledes, noe annet enn føle-bonanza eller forutsigbare skrømt.
Vi trenger en Paul Thomas Anderson eller Joshua Safdie.
Monstre og vonde følelser er det nok av i den virkelige verden. Og i kveld blir det «Rambo» og popcorn.
Les også: Kjøttavgiften er en krigserklæring mot sunnhet og forstand
