Dette er månedens er viktigste utstillinger

Makt i monitor

Bilder av Donald Trump er en del av vårt daglige inntak på nett. Det er sjelden tilfeldig når de er i omløp. Som regel er de produsert av et politisk apparat som nøye regisserer hvordan presidenten skal fremstå. Å løsrive slike skikkelser fra bildene de vanligvis opptrer i, kan derfor være en måte å se dem i et nytt lys.

Det er også en fellesnevner for utstillingene som åpner hos KUK.

Lena Trydal kjenner du kanskje fra før. Portrettet av kongefamilien på Nasjonalmuseets åpningsutstilling vakte stor ståhei, ikke minst hos byggets arkitekt Klaus Schuwerk. Siden har hun fortsatt å male politiske skikkelser figurativt på måter de helst skulle vært foruten.

I den andre utstillingen under samme tak iscenesetter Linn Svensson broderte menn i dress i gudsforlatte omgivelser. Løsrevet fra kontor, institusjon og talerstol gir arbeidene anledning til å tenke over det som står igjen.

To samtidsrelevante utstillinger tilbyr et lite avbrekk fra medienes bildestrøm.

Hver gang vi møtes

Utstillingstekst og visuelle smakebiter på hjemmesiden til Heimdal kunstforening er det lite av, men én av de to kommende utstillerne ringer en bjelle.

Einar Grinde viste en triumfbue av oppblåsbare, sorte plasthester på Høstutstillingen i 2021. Verket tok utgangspunkt i hestens gradvise rolleendring i menneskets historie, fra uunnværlig arbeidskraft til mer symbolsk figur.

En refleksjon vi bet oss merke i. Sammen med Sigrid Voll Bøyum har samarbeidet ledet til flere utstillinger. Nå vender de nesen mot Heimdal igjen. Med Bøyums skulpturer og Grindes oppblåsbare installasjoner ligger det an til en blanding av begge deler.

Grattis!

Rina Charlott Lindgren og Mattias Harenstam gjør vedvarende inntrykk på oss. Vi har sansen for dem begge og deres respektive uttrykk. Dermed er det en gledelig nyhet å få vite at de går sammen for en utstilling på Nils Aas kunstverksted.

Lindgrens arbeider på papir er gjort med blyant. De gir derimot inntrykk av å være laget med kull. Lys og skygge legger seg over fiktive landskap og rom, som på finurlig vis får en forsvinnende og mystisk kvalitet på lik linje med Kittelsen.

I Mattias Harenstams tresnitt derimot fungerer lys og skygge som flomlys. Mannlige nakne kropper i hjemlige omgivelser, blotlegges og utformingen av dem vekker et spennende ubehag. Vi gleder oss til å se kontrasten dem imellom.

Utstillingen er i anledning kunstverkstedets 30 års jubileum. Det lokkes med jazz, åpningstale og forfriskninger. Ta turen da vel!