Oscar-prisen til «Affeksjonsverdi» er historisk for norsk film.
Men i stedet for å bare feire, bør vi bruke øyeblikket til å stille et mer ubehagelig spørsmål: Hva er det egentlig vi har bygget – og hva er det vi ikke har bygget?
For bak enkeltstående suksesser skjuler det seg en strukturell svakhet i norsk kulturpolitikk: Vi har et system som er designet for å fordele midler, ikke for å bygge industri.
Les også: Vil holde Kulturdepartementet unna kulturnæringen
God politikk, svak industrimodell
Det er lett å glemme hvor fundamentalt forskjellige politikk og næringsliv er.
Politikk handler om fordeling, rettferdighet og langsiktig samfunnsbygging. Næringsliv handler om risiko, avkastning og seleksjon. Begge deler er nødvendige. Problemet oppstår når vi forsøker å bruke det ene systemets logikk til å drive det andre.
I norsk kultursektor har vi i praksis gjort nettopp det.
Vi har overlatt store deler av kapital-allokeringen til offentlige organer og konsulenter som, uansett hvor kompetente de er, ikke har økonomisk risiko i utfallet av beslutningene de tar.
Det skaper en struktur der resultatet i seg selv blir sekundært.
Les også: Sikret Oscar til Norge – nå kutter regjeringen i satsingen: – Alvorlig
Den norske likhetskulturen
Norsk kulturpolitikk bærer preg av en dyp likhetstanke: flest mulig skal få muligheten til å skape.
Det er en verdi vi bør være stolte av.
Men når den samme logikken brukes på profesjonell kulturnæring, oppstår det en spenning vi sjelden snakker om. For det er ikke gitt at et system designet for bred deltakelse også er egnet til å bygge konkurransedyktige selskaper.
Snarere tvert imot.
Film, TV, spill og musikk er ikke bare kulturelle uttrykk. De er globale markeder med ekstrem konkurranse, der noen få aktører lykkes stort – og mange ikke gjør det.
Det krever en annen type seleksjon.
Les også: «Fotball er viktigere enn film», mener Støre. Men han nekter å forklare hvorfor
Ikke bare støtte, også investering
En av de mest underkommuniserte faktorene i norsk kulturdebatt er fraværet av «skin in the game». De som tar beslutningene om finansiering, bærer ikke den økonomiske risikoen.
De som bærer risikoen; skapere, produsenter og selskaper – har begrenset innflytelse over kapitalstrømmene. Dette er ikke et spørsmål om enkeltpersoner, men om strukturer og insentiver.
Og insentiver er det som i praksis former resultatene.
Når konsulenter bevilger staten sine penger, blir resultatet av bevilgningene mindre viktig for dem, i motsetning til når et selskap får penger til å forvalte og investere selv i egne prosjekter de tror på.
Norge har en unik posisjon gjennom Statens pensjonsfond utland – oljefondet.
Hva om en liten andel av fondets årlige avkastning ble kanalisert inn i et uavhengig, kommersielt orientert investeringsmiljø for kulturnæringer?
Ikke som støtte, men som investering.
Et slikt fond kunne hatt et tydelig mandat: bygge lønnsomme selskaper og verdifulle rettighetsporteføljer.
Les også: Ørjan Greiff Johnsen: Norsk film gir emosjonelt utmattelsessyndrom
Mange prosjekter, lite industri
I dag finansierer vi i stor grad enkeltprosjekter. Men det er ikke enkeltprosjekter som bygger industri. Det er selskaper.
Ved å investere direkte i produksjonsselskaper med dokumentert gjennomføringsevne, kunne man gitt dem kapital til å utvikle prosjekter, konkurrere om talent og bygge langsiktig verdi.
Med eierskap følger også ansvar.
Internasjonalt har vi de siste årene sett en massiv kapitalflyt inn i rettigheter: musikkataloger, filmbiblioteker og andre former for immaterielle eiendeler.
Dette er ikke idealistiske satsinger. Det er investeringer i forutsigbare kontantstrømmer.
Når globale investorer ser denne verdien, er det påfallende at Norge i liten grad gjør det samme – til tross for vår enorme finansielle kapasitet og overlegenhet takket være Oljefondet.
Seleksjon, ikke kynisme
En annen svakhet ved dagens modell er fraværet av tydelige konsekvenser. I en investeringsmodell ville kapital vært tidsbegrenset og knyttet til forventninger om utvikling og avkastning.
Selskaper som lykkes, vokser. De som ikke gjør det, gir plass til nye aktører. Det er ikke kynisme. Det er seleksjon.
Dette handler i bunn og grunn om ambisjon.
Vil vi at norsk kultur først og fremst skal være et offentlig finansiert økosystem for produksjon? Eller vil vi også bygge en reell kulturnæring som kan konkurrere globalt, og på egne premisser?
De to målene utelukker ikke hverandre. Men de krever ulike virkemidler.
Affeksjonsverdi gir oss et sjeldent momentum. Ikke bare til å feire, men til å justere kursen. For spørsmålet er ikke om Norge har talentet.
Spørsmålet er om vi har strukturen som gjør at det kan skaleres.
Les også: Trier vant Oscar. Det hadde han neppe gjort om Morgenbladet bestemte
