Trepartssamarbeidet i Norge blir ofte løftet frem som en av bærebjelkene i den norske modellen.
Ifølge Store norske leksikon beskrives dette som et tett og strukturert samarbeid mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakere.
I teorien skal dette sikre balanse, tillit og felles løsninger i krevende tider. Men hvordan fungerer dette i praksis – og hvem tjener egentlig på det?
Les også: «Fotball er viktigere enn film», mener Støre. Men han nekter å forklare hvorfor
Dyrere for alle
Et av de tydeligste eksemplene akkurat nå er drivstoffprisene. Når disse øker, rammer det langt flere enn bare privatbilister i distriktene.
Det påvirker hele verdikjeder: bønder, fiskerinæringen, transportbransjen og industrien. Særlig tydelig blir dette i matvaresektoren.
Økte drivstoffkostnader slår inn i flere ledd: fra gård til foredlingsindustri, videre til lager og deretter ut til butikkene. Når kostnadene øker i hvert ledd, er det til slutt forbrukeren som betaler.
En vedvarende økning i drivstoffprisene på rundt 20 prosent kan realistisk føre til over 10 prosent økning i matvareprisene. Dette kan igjen bidra til høyere inflasjon, som igjen presser opp rentenivået og svekker kjøpekraften for folk flest.
Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål – det er også et fordelingsspørsmål. De som har minst fra før, rammes hardest når både mat og renter øker samtidig.
Samtidig er det viktig å ikke forhaste seg med krisetiltak. Politikk må være gjennomtenkt og langsiktig, ikke bare reaksjonær. Likevel reiser dette spørsmål om hvordan makt og påvirkning faktisk fungerer innenfor trepartssamarbeidet.
Les også: Trier i tekstmelding til Støre: – Sender dårlig signal
Samme seng
Når representanter fra Arbeiderpartiet, som for eksempel Tonje Brenna, går ut med tydelige politiske standpunkter, ser vi ofte at Landsorganisasjonen i Norge og tilknyttede forbund raskt følger opp med støtte – ofte med de samme argumentene og formuleringene.
Dette kan gi inntrykk av et samspill som går utover det mange oppfatter som et uavhengig samarbeid.
Når fagforeninger samtidig har stor påvirkningskraft over egne medlemmer, både politisk og organisatorisk, reises det et viktig spørsmål om hvor skillet går mellom interesseorganisasjon og politisk aktør.
Det blir spesielt synlig i perioder hvor Arbeiderpartiet sliter på meningsmålingene. Da fremstår støtten fra LO og tilknyttede forbund enda mer koordinert og aktiv.
Trepartssamarbeidet er ment å sikre balanse og legitimitet i norsk politikk.
Men dersom én part oppfattes som tettere knyttet til en bestemt politisk aktør enn til helheten, kan det utfordre tilliten til hele modellen.
Så spørsmålet er: Er trepartssamarbeidet i Norge et reelt samarbeid mellom likeverdige parter, eller har det i praksis utviklet seg til et politisk maktverktøy for én side av norsk politikk?
Les også: Støre tier om karikaturstriden. Nå må Jaffery svare
