I vinter har Subjekt fulgt utviklingen av regjeringens nye kjønnsveileder for offentlig ansatte nøye. Veilederen er et dokument som legger til grunn at kjønn er flytende og forankret i enkeltpersoners subjektive følelsesliv.
Statsansatte forventes å «tilpasse språket» sitt, «ikke anta at, det du selv føler eller tror er rett» og helst slutte å bruke ord som «mor og far» til fordel for mer nøytral – les: ideologisk motivert – terminologi.
Utgangspunktet for en slik veileder er å være snill slik at alle føler seg inkludert: Herunder menn som «er» kvinner, kvinner som «er» menn og menn og kvinner som er både og eller ingen av delene.
Tanken om at alle kan være alt og ingenting på et diffust spekter av umulige kjønnsfølelser er radikal.
Den selverklært kjønnsaktivistiske Foreningen fri er nemlig eneste domeneekspert staten har brukt i arbeidet. Bufdirs prosjektleder er for øvrig tidligere leder i Skeiv ungdom, som altså er ungdomsorganisasjonen til Forening fri.
Subjekt kunne også avsløre at Bufdir, som har ansvaret for å utforme veilederen, vil bruke opptil 6 millioner kroner på å få private adferdsdesignere til å «trykke på de riktige psykologiske knappene» til statsansatte. De skal helst handle i tråd med statens syn på kjønn uavhengig av hvilke overbevisninger de selv måtte ha.
I min forrige spalte gikk jeg i dybden på de etiske problemene ved å bruke manipulasjon og psykologiske triks til å endre verdisystemet og virkelighetsanskuelsen til sine ansatte, potensielt også uten deres egen viten og vilje.
Kort oppsummert: det er en skandaløs praksis finansiert av skattebetalerne.
Les også: Slik hjelper de Bufdir med å «trykke på de psykologiske knappene» hos statsansatte
Forsøkte å skrote forslaget
Saken ble heller ikke bedre av at kulturminister Lubna Jaffery i høringsrundene hevet selve premisset for uenigheten over kritikk.
Den radikale og relativistiske kjønnsteorien måtte altså godtas uten bevis og uten diskusjon for alle som ønsket å få sine demokratiske innspill hørt. Den ekte trusselen var som vanlig giftige holdninger fra reaksjonær høyreside.
KRF fremmet så forslag om å skrote veilederen på bakgrunn av det partileder Dag-Inge Ulstein beskrev som «ideologisk styring» der offentlig ansatte oppfordres til «å legge bort en biologisk forståelse av kjønn i språket».
Også FRP og SP stilte seg bak forslaget, det ble derfor opp til partiet Høyre å sikre flertall.
Det «konservative» Høyre hadde imidlertid andre hensyn å ivareta enn biologiske realiteter, kvinners kjønnsbaserte rettigheter, det norske språk og statsansattes rett til ikke å få sin alminnelige virkelighetsforståelse manipulert av private psykologer på lag med radikale kjønnsaktivister i regi av Bufdir.
De så seg nødt til å degge for venstresiden og leve opp til det blant annet Høyre-ordfører i Lillesand, Einar Holmen-Hover, har problematisert som et for skarpt fokus på «pride, eid og havvind»: I dag valgte Høyre altså å frede forslaget.
Vi kan alle puste lettet ut. Høyre er ikke giftige og reaksjonære!
Les også: Det er ikke ekstremt å mene at det finnes to kjønn, Lubna
Ikke-binært venstre-Høyre
At Høyre har problemer med egen identitet har vært en snakkis lenge – i dag bekreftet de også at de heller ikke har baller.
For å forsvare partiets politisk korrekte testikkelretensjon og fullstendige mangel på ryggrad og … konservatisme, stilte kulturpolitisk talsperson Haagen Poppe til intervju med Subjekt.
Der lirte Poppe – som ellers profilerer seg som en forsvarer av norsk kultur med sitt arbeid for en egen kulturkanon – av seg håpløst forvirret, selvmotsigende politikerbabbel av ypperste klasse.
Høyre-mannen hadde nemlig besøkt FNs kvinnekommisjon i New York, hvor han syns det var «selsomt» at definisjoner om kjønn ble diskutert (tenk det!):
«I en tid der likestilling på mange måter er i tilbakegang, var det denne kulturkrigen som definerte forhandlingene», uttalte han.
Stakkels mann.
At kvinners kjønnsbaserte rettigheter eksempelvis utfordres direkte av menn – med institusjonell støtte – som nå insisterer på at også de er kvinner, er en reell problemstilling. Spesielt for en kvinnekommisjon.
Da er det selvfølgelig lett å prøve å avfeie det hele som «kulturkrig». Men det er kulturkrig mellom fullstendig inkompatible syn på metafysikk, biologi, språk og sosial konstruktivisme. Å avfeie selve problemet gjør deg ikke klok og sindig, det gjør deg bare politisk korrekt og feig.
I tillegg legitimerer det den høyst problematiske og udemokratiske behandlingen saken fikk av Kulturministeren i høringsrundene.
Å skyve likestillingsproblematikken foran seg er også tøv.
Hvilken likestilling?
Likestillingen mellom en uendelig mengde semantiske definisjoner og kjønn som kun er en følelse i hodet eller det historiske likestillingsprosjektet Høyre nå stemmer for å bidra til å oppløse via å manipulere statsansatte til å måtte bedrive aktivistisk nytale på skattebetalernes regning?
Ærlig talt.
Les også: Det er umulig å skille Bufdirs nyeste prosjekt fra radikal kjønnsaktivisme
«Moderat» støtte til radikalisme
Og det stopper ikke engang der. Poppe har nerven til å beklage seg over at denne debatten er «dessverre importert til Norge» i samme åndedrag som han altså forsvarer og stemmer for at statsansatte skal slutte å tro på sin egen oppfatning til fordel for ytterliggående kjønnsideologi.
I Poppes verden gjør dette valget ham til en «moderat» av alle ting. Og er det en ting Poppe vil at vi skal vite, er det at det er så synd på de moderate som «tvinges til å ta valg som er alt annet enn svart-hvitt».
Kan noen minne den mannen på at han faktisk er politiker?
I arbeidet med en norsk kulturkanon skriver han og hans medforfattere fra Høyre for øvrig: «I Norge trenger man en diskusjon om hva som er felles for hele det norske samfunnet. Forslagsstillerne mener det norske samfunnet ikke bør være redd for å diskutere hvem man er, hvor man kommer fra, og hvilke verdier man skal stå opp for.»
Dette er den diskusjonen, og Høyre har ingen verdier. De er livredde.
Så redde er de at de i sin frykt for å bli assosiert med den biologiske tokjønnsmodellen og KRFs helt betimelige kritikk av kjønnsveilederen at Poppe ser seg nødt til å advare KRF mot å bidra til en «negativ spiral» samtidig som hans eget «moderate» parti gjør et bunnløst knefall for venstreradikal progressiv kjønnsideologi.
En glassmanet har mer ryggrad enn dette.
Men «konservativ» er kanskje også bare en følelse? Da burde vi forte oss med å utrede en veileder slik at Bufdir kan bruke millioner av kroner på å fortelle oss hvordan vi skal snakke til høyrepolitikere i tiden fremover.
Les også: Jeg er bifil. Bufdirs nye kjønnsspråk gjør meg ikke-eksisterende
