Da jeg leste de gode omtalene og seerrekordene serien om Harry Hole har fått, var det med en viss forventning jeg inntok sofaen med popcorn-skålen.
Etter å ha sett den er det fristende å tenke – har alle anmelderne sett den etter en fuktig kveld på Schrøder? Serien er ikke god i det hele tatt. Den er fryktelig dårlig.
Her må anmelderne ha blitt revet med i en, ja, rus over et norsk kulturprodukt som får prime time på verdens største strømmetjeneste for serier og filmer? Norske anmeldere går gjerne i flokk, og er det norsk, så blir de like entusiastiske som Gro på 90-tallet – «Det er typisk norsk å være god.» Legg til Oscarstatuetten til «Affeksjonsverdi,» så er vi usårlige.
Selv er jeg overrasket over at ikke flere anmeldere ser og påpeker de helt åpenbare svakhetene ved serien.
Les også: Ørjan Greiff Johnsen: Når kunst blir kroppspress. Hvor blir det av feministene?
En überkul kalkun
Harry Hole buklander nemlig som en kalkun. Det er så mye som går feil i denne serien at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.
Bakgrunnsmusikken er ulidelig: Den støyer, dreper alle scener og er overtydelig. Jeg er ikke fullstendig bortreist, og har en viss formening om når dramatikken tar seg opp i en serie. Jeg trenger ikke teppebombes med lyd for å forstå det.
Musikkreferansene blir så überkule og påtatte at det blir rent for mye. De dukker opp overalt, stadig på steder der de passer dårlig inn. Jeg er blodfan av Ramones, jeg. Men når de bruker låten «I Wanna be Sedated» i en serie om alkoholiserte Hole, så blir det et formspråk som vil fortelle oss noe vi alle vet.
Oslo er en av de kuleste byene i Europa. Det er morsomt ikke minst for oss som har bodd der i mange år og frekventerte vannhullet Schrøder før Harry Hole sjanglet inn. Men også her pøser de på, og forsøker å få byen til å bli en utgave av Skid Row i Los Angeles, der narkomane og hjemløse bor i telt.
Det er mye dritt i Oslo, som i alle storbyer, men når de prostituerte byr seg frem i gatene blir det så virkelighetsfjernt at det er latterlig. Legg til at disse ser ut som de kommer rett fra sminkestolen før influenserprisen Vixen Awards, så mister det all troverdighet.
Les også: Refser Santelmann-kampanje: – Normaliserer menn som overgripere
Drita fulle anmeldere
I motsetning til så å si alle anmeldere, synes jeg også Tobias Santelmann skuffer som Harry Hole. Alle vet at Hole er en plaget mann, men denne konstante mumlingen og hviskingen er ikke til å holde ut. Det går fra mild sympati til at jeg tenker: «ta deg sammen, for faen.»
Ellers er det flere sterke karakterer, Joel Kinnaman er fabelaktig som politimannen Tom Waaler, og Anders Basmo og Pia Tjelta leverer som vanlig på høyt nivå.
Jeg har ikke engang nevnt den patetiske seriemorderen, og hvordan vedkommende fremstilles som noe Paulo Coelho kunne ha skrevet.
Det serien først og fremst mangler er stillhet. En viss tillit til seerne. Overlat noe til oss. Og den mangler – i denne sammenhengen passer det godt å si det – edruelighet.
Vi får anta at det kommer flere serier om Harry Hole, og det er å håpe at anmelderne – i likhet med Hole – neste gang er på vannvognen.
Les også: Ørjan Greiff Johnsen: Samer i alle kanaler. Er dette riktig prioritering, NRK?
