Jeg var ikke den eneste som satte Kvikk Lunsjen i halsen da Subjekts anmelder Hedda Colleen Østvang slaktet «Gutta» av Synnøve Vereide Trampe i påsken. Boken har jevnt over fått god omtale, samt forutsigbar kritikk fra Kvinnefronten og andre radikale feminister.
Subjekt er ikke kjent som feminismens høyborg. Østvang går da heller ikke i den fellen at hun primært angriper forfatterens meninger. Fundamentet for kritikken er at boken «mangler klare faglige premisser». Anmelderen finner en rekke formuleringer som hun mener er malplasserte i en fagbok:
«For her kan jeg også gjenta meg selv i det uendelige: Slike formuleringer kan være gøyale i kronikkform og i debattbøker, men de hører ikke hjemme i en fagbok.»
Les også: Hedda Colleen Østvang: Jeg kan ikke forstå hvordan Kagge kan stå inne for dette
Viktig å forstå sjanger
Flere steder antyder Østvang at hun ville likt boken bedre hvis det ikke var en fagbok. Hun skriver at «Gutta» er «en veldig god tittel, dersom målet ditt er å skrive en debattbok». Som faglitterær tittel synes hun den er både for hard og for platt.
«Det er selvsagt legitimt å skrive polemiske bøker,» fortsetter hun. «Bøker som slarver og sleivsparker kan være kjempegøy. Offentlig debatt trenger perspektiver, og gjerne kontroversielle sådanne. Men her er det viktig at vi forstår hvilken sjanger vi er i.»
Ja, det er viktig å forstå sjangeren til bøker man anmelder. Og her har Østvang misforstått. «Hvordan kan Kagge gi ut dette som faglitteratur?» spør hun.
Problemet er at Kagge ikke har gitt ut dette som faglitteratur. Synnøve Vereide Trampe er heller ingen fagperson, hun er en kommentarjournalist. I likhet med mange andre journalister har hun en bachelorgrad innen samfunnsfag, men hun har aldri hevdet at hun skriver som fagperson. Fagbøker skrives helst av folk med doktorgrad og vitenskapelig stilling. Så hvorfra kommer ideen om at dette er en fagbok?
Les Kagge-redaktørens tilsvar: Jeg kan ikke forstå hvordan Subjekt kan stå inne for dette
En frisk debattbok
På nettsiden til bokens forlag Kagge får jeg opp en meny med fem hovedsjangre: Sakprosa, Hobby og Fritid, Barn og Ungdom, Skjønnlitteratur og til slutt Gave- og Praktbøker. Ingen fagbøker i sikte.
Under sakprosa finner vi kategorien Dokumentar, og der skjuler «Gutta» seg. Klikker vi inn på boken, kan vi lese at «dette er en frisk og forsonende debattbok om den nye likestillingskampen og hvordan vi kan løse den».
Debattbok, altså. Men så kommer et plusstegn vi kan klikke på for å få «ekstra detaljer» om boken, og her dukker ordet «faglitteratur» opp. Konteksten roper likevel om en annen definisjon av begrepet enn den Østvang legger til grunn.
Bak plusstegnet hos Kagge kalles alle bøker som ikke er skjønnlitteratur for «faglitteratur». Blant disse finner vi humorist Are Kalvøs «Hyttebok frå helvete», programleder Mads Hansens kokebok «Nam», vitsebøker for barn og en mengde bøker der kjendiser skriver om seg selv.
Ingen ville finne på å kritisere noen av disse bøkene for å ikke være fagbok. Jeg skjønner at Vereide Trampes bok kan mistenkes for å være det, siden hun flittig henviser til forskning. Men hun skriver langt ifra akademisk, og bruker både egne og andres personlige erfaringer.
Les også: Kenneth Moe: Jeg respekterer Simen Velle. Men dette var noe populistisk piss
Misvisende tall om likestilling
Østvang kritiserer Vereide Trampe for å bruke nyhetsartikler som kilder til empirisk kunnskap. Ja, det er mange referanser til media i bokens kildeliste. Stort sett er dette artikler som presenterer forskning og gjør den lettere å forstå. Dermed gjør forfatteren oss en tjeneste. «Gutta» er ikke skrevet for akademikere, men for folk som ikke finleser rapporter på flere hundre sider.
Vereide Trampe ser også kritisk på undersøkelser som danner grunnlag for norsk politikk. Den årlige rapporten «The Global Gender Gap» fra World Economic Forum (WEF) brukes av Norges regjering som en viktig indikator på likestilling. Dette bygger på statistikk blant annet for selvmord, risiko for å dø i ulykker, dropout i skolen og deltakelse i høyere utdanning.
Både i Norge og mange andre vestlige land kommer gutter og menn langt dårligere ut enn kvinner på de nevnte statistikkene. Blant alle som fikk tilbud om studieplass i Norge i 2024, var bare 39 prosent menn. Likevel oppnådde Norge 100 prosent likestilling i WEFs skår for høyere utdanning dette året.
Det viser seg at gutter og menn som taper ikke trekker ned et lands «likestillingsskår» i WEF-rapporten. Bare når jenter og kvinner kommer dårligst ut, gir det minuspoeng. Det gjør rapporten lite egnet som styringsverktøy i det moderne Norge. Vereide Trampe gjør meg nysgjerrig på hva som er grunnlaget for andre rapporter politikere sverger til.
Les også: Mystikeren mot makten: – Venstreradikalerne ble i praksis kulturelle undertrykkere
Journalistens fortrinn
Forfatteren er ingen konspirasjonsteoretiker, slik Østvang hevder. Vereide Trampes skepsis til myndigheter handler ikke om noe mer mystisk enn at hun mener de fokuserer på feil tall. Når gutter og menn taper, underkommuniseres tallene. Når jenter og kvinner vinner, feires det som likestilling, uansett hvor hardt det går på bekostning av det motsatte kjønn.
På mange måter er det en fordel at «Gutta» er skrevet av en journalist og ikke av en fagperson. Jeg tror ikke en kjønnsforsker ville sett like kritisk på kjønnsforskning, eller på tiltak som bare endrer språket og ikke skaper endring i den praktiske virkeligheten langt fra universitetet.
Det fins forsøk på likestilling som gavner menn i Norge, men ofte bommer de. I 2019 ble yrkestittelen «helsesøster» endret til «helsesykepleier» for å rekruttere flere menn. Men studieplasser for helsesykepleiere fylles fortsatt opp av kvinner. Det er fordi studiet krever høyt karaktersnitt, og jenter er bedre tilpasset dagens skolesystem enn gutter. Slike underliggende problemer ser Vereide Trampe bedre enn de fleste.
Les også: Anmeldelse: Fabelaktig formidling om energikrisen
Kreativ bruk av statistikk
Når gutta selv prøver å tale sin sak, henviser de helst til en høyrøstet influenser fra Tiktok. Dermed blir det unødvendig vanskelig for oss andre å sympatisere med dem. Trampe bruker innestemme når hun viser hvordan likestillingsarbeid etter hvert har blitt til diskriminering av gutter og menn.
Hun viser til mye relevant forskning fra Norge, og det er ingen selvfølge i debatter om kjønn og likestilling. I mars slo TV 2 og Klassekampen stort opp at «Unge menn sjokkerer» og «1 av 3 unge menn vil bestemme hjemme». Begge viste til en undersøkelse der svar fra asiatiske land veide tungt, og Norge ikke engang var med. Det er slett ikke første gang statistikk har blitt brukt kreativt for å tegne et bilde av Norge som kvinnefiendtlig.
Gründer Isabelle Ringnes og lege Sara Birgitte Solberg Heiervang skrev en kronikk i Aftenposten i fjor høst der de argumenterte for kvotering av kvinner. «Også i arbeidslivet får menn flere jobbtilbud, høyere stilling og bedre lønn enn kvinner – selv med identiske CV-er», hevdet de. Kilden de brukte for å underbygge dette, var en studie utført av brasilianere i Brasil.
Les også: «Høyreekstremisten» Tommy Robinson inviterte Sofia Rana ut på en øl. Nå svarer hun
Er ikke macho
Når Subjekts anmelder leser «Gutta», ser hun en altfor sleivete og polemiserende fagbok. Jeg ser en uvanlig balansert og behersket debattbok. Jeg tror ikke «Gutta» appellerer stort til unge menn som er vant til høyt tempo og drøy polarisering i sosiale medier.
Jeg ville heller kjøpt boken til mamma enn til tenåringssønnen min. Nettopp det gjør Vereide Trampe unik: Hun skriver i en form som appellerer til NRKs kjernepublikum, med en vinkling du aldri får på Dagsrevyen.
Hun er ikke macho, dermed når hun fram til de som trenger budskapet mest. Mange av dem sendte henne rosende e-poster etter at hun skrev kommentaren «Kjønnskamp i blinde» i Dagsavisen i 2023. Deriblant menn på venstresiden som ikke turte å ta opp gutter og menns utfordringer, av frykt for å bli stemplet som antifeminister.
For å være helt sikker på hvilken sjanger «Gutta» tilhører, sender jeg en melding til forfatteren og spør. Hun svarer at forlaget helt fra starten har omtalt boken internt som sakprosa og dokumentarbok.
«Det er også derfor jeg er tydelig personlig helt innledningsvis og flere steder gjennom boken, for å minne leseren på at dette er mine erfaringer og meninger», skriver hun. Siden temaet er kontroversielt, har hun likevel brukt mye tid på å underbygge argumentene med forskning, og forhørt seg med fagfolk.
Vereide Trampe har ikke opplevd at andre har mistolket boken som fagbok. Og om noen fortsatt skulle være i tvil: Hun ville aldri påtatt seg oppgaven med å skrive den innføringsboken i kjønnsstudier som Østvang klandrer henne for å ikke ha skrevet.
Les også: Harselerer med norsk-pakistansk kultur: – Fjerner du religionen, er mye løst
