To blikk på tiden
Melk huser to kunstnere som begge har vært mye å se i Oslo i det siste.
Marius Engh arbeider skulpturelt og henter stoff fra reiser, landskap og antikviteter. Til denne utstillingen har han lett etter levninger i Hellas, Italia og Frankrike. Han har hatt et drøss av utstillinger, blant annet hos Oslo kunstforening i 2025, som fikk god respons hos Kunstkritikk.
Thyra Dragseth vender nesen i en annen retning. Hun tar utgangspunkt i eget familiearkiv, der gamle negativer klippes opp, teipes, forstørres og settes sammen på nye måter. Resultatet er fotografier som revurderer en tilsynelatende kritikkverdig familiehistorie i et nytt lys, gjennom et annet format.
Vi har bitt oss merke i dem begge ved tidligere anledninger, og ble begeistret nå som de begge har utstilling under samme tak. Hvorvidt de er fullstendig separate er litt usikkert, men bra blir det nok uansett.
Les også: Når det personlige går over til å bli privat, utfordres skuelysten
Et annet lys
Franske Marie Bovo viser storformatsfotografier tatt med langtidseksponeringer gjennom natten. Resultatet er skogbilder i dype blåtoner med grårosa skjær. Fargene, konturene og motivene har noe drømmeaktig ved seg.
Drømmeaktig er et adjektiv som lider av overflødig bruk i kunstfeltet, men som Bovos bilder faktisk gjør seg fortjent til.
Den franske bautaen har deltatt på flere biennaler og stilt ut verden over. Merittene er det lite å si på, og nå får Oslo en smakebit på OSL Contemporary.
Les også: En eksplosjon av en utstilling
Nok til at noe treffer
Nå kommer Bærumsutstillingen, i takt med vårens fremmarsj.
Den årlige utstillingen samler profesjonelle kunstnere og kunsthåndverkere med tilknytning til Bærum, der mengden er ment å gi et mangfoldig inntrykk.
Når så mange stiller ut side om side, blir det som oftest en interessant opplevelse, uavhengig av kuratoriske avgjørelser eller tematiske variabler.
Verkene juryen har valgt, er tydelig preget av dempede toner og et visst alvor. Som en motvekt til dette pleier åpningene på Bærum kunsthall å ha god trøkk.
Sjelden mulighet
I høst åpnet Eiklid/Rusten på Solli plass, i Golsas gamle lokaler. Siden den gang har de servert utstillinger av høy kaliber på løpende bånd.
Blant dem er Sverre Bjertnæs, Anders Holen og nå Christer Glein, med utstillingen «Fence paintings».
Vi opplever at det er en presisjon og respekt for maleriet i arbeidene vi tidligere har sett av Glein. Dette, attpåtil mange års erfaring i studio, viser en maler som virkelig kan sitt håndverk.
Her får Oslo et malerteknisk ferniss uten like. Dra hvis du liker maleri og alt som har med det å gjøre!
Les også: Hundrevis i timelange køer for å kjøpe kunst til fast lavpris
Objet de connaissance?
Joel Billekvist tilhører den typen malere som ikke nøyer seg med bildeflaten. Hos ham blir maleriet også et objekt, der tekstil, støtte og andre konstruksjoner anvendes som et skulpturelt materiale, har vi forstått ham riktig.
Nå inntar han maleriets lille storstue i Oslo, Galleri LNM (Landsforeningen norske malere).
Billekvists prosess og tankeverden bygger på en en tradisjon som har en lang og mangfoldig historie, fra formeksperimenter på 1960- og 70-tallet, frem til i dag.
Dette ser ut til å gi gjenklang hos Billekvist. Han tilføyer nye vendinger til en gammel gren innen maleriet, og det gjør han godt.
Forfriskende!
Les også: Galleri LNM flytter etter 30 år. Åpner i legendariske lokaler
