· Skrevet av Ariadne Loinsworth og Martin Gammelsæter
· Produsert av Ariadne Loinsworth.
· Mikset og mastret av Matt Karmil.
Ary, som egentlig heter Ariadne Loinsworth, er kanskje Norges kuleste popstjerne. Selv ville hun nok takket nei til tittelen.
Hun har alltid vært mer tro til egen visjon enn til popmaskinens tendensiøse driv. Dette krever tålmodighet fra fansen, men nå får de endelig belønningen sin i form av Arys etterlengtede andrealbum: «Darkstar».
Det var heldigvis verdt ventetiden.
På åpningslåten «Kill Me» synger Ary «welcome to the funeral of who I used to be», og med det tar hun oss med inn i en svett klubb, full av deilige rytmer og enda mørkere hemmeligheter.
Premisset er klart: Dette er en plate du kan både danse og grine til. Kanskje også samtidig.
For på Arys hjemsøkte dansegulv holder hun lite igjen. Hun klarer å holde ved det nære, av og til nesten sakrale, selv når rytmene tar oss inni et klubbterreng. Jeg har gledet meg til dette siden Ary lettet på sløret under Øyafestivalen 2023. Hun har gått mer i retning techno, et landskap som kler vokalen og lyrikken hennes meget godt.
Les også: Ary: – Navnet mitt ble større enn musikken min
Harde rytmer og ømme betroelser
Låten «Withering Rose» er en syrlig, men hypnotisk bransjekritikk: «Don’t you know you’re in breach of your contract. Sit back, grey rock. Would you kill the project».
Vi har alle fått litt mer innsikt i musikkbransjens bruk-og-kast-kultur det siste året, men Ary er nok her for å bli. Presset etter å skape raskt for å ikke miste relevansen leder oftere enn ikke til utgivelser fulle av dødtid og fyllspor, men Ary har tatt seg tid. Det merkes.
«Darkstar» sementerer artistkarrieren til Ary som noe langt mer solid enn 15 sekunder i rampelyset.
Vi føler oss frem mellom harde rytmer og ømme betroelser. Et nivå av tristesse er fortsatt til stede, men mindre rå, kanskje mer fordøyet, samtidig byr «Darkstar» på en umiskjennelig nerve.
Ary har en egen evne til å være både brutalt ærlig og poetisk i en og samme smertefullt presise vending. De språklige bildene er både mytiske, metaforiske, og av og til rene innrømmelser. Dualiteten skaper en spenning mot evig pulserende beats, det er nesten som om jo mørkere teksten blir, jo tyngre blir bassen.
Les også: The Drama: Får deg til å vri deg i stolen
Gjennomsvett og tårevåt
Siden «For evig» har Ary brukt tiden godt. Vi har fått singler underveis som lyser opp litt av veien videre, som stjerner i mørket.
Å kunne følge denne utviklingen har vært en fryd. Veksten kommer tydelig frem på «Running in a dream» – et mesterverk av en låt med like mye driv som drøm. Fengslende og hypnotisk, men likevel med det selvutleverende aspektet som gjør Arys kunstnerskap så interessant. Ekko jager etter hverandre, melodien vokser i takt og bygger oppunder den drømmeaktige produksjonen. Den pulserende rytmen slår gjennom som tegnsetting for låttekstens tyngde.
Sjangerbegrepene flyter over i hverandre. Det er techno, elektronisk pop, men det er egentlig ikke så viktig. Dette er en utgivelse som ikke søker innenfor boksen. Det er forførende, pulserende, på Arys hjemsøkte dansegulv, der både engler og demoner tilsynelatende kan danse side om side. Mot slutten er du i beste fall gjennomsvett, i verste fall tårevåt, eller kanskje omvendt.
Les også: Ary graver dypere: – Blottlegger det mørkeste i meg
Gåsehudfremkallende
«Matador» er en herlig syrete låt, mens tittelsporet (stilisert med stjerne) høres ut som noe du blir hvisket noe nesten uhørlig mellom rytmene. Det viser seg å være en sample fra «Angels among us»: «There are angels among us. We have nothing in common». kanskje ikke, men Ary synger i hvert fall som en.
«Darkstar» fungerer godt som helhet og som et sett med enkeltlåter: Kvaliteten holder hele veien. Utgivelsen har en viss filmatisk kvalitet, og det er verdt å merke seg at hun selv står for produksjonen. Den helhetlige visjonen er tydelig og hun vet akkurat hvordan hun vil ha det.
Avslutningssporet «Wear me on a silver chain» tar tempoet ned. Med sin himmelske stemme, over et mer minimalistisk lydspor, får Ary gåsehuden til å reise seg over hele kroppen.
Dette er et album som vil få deg til å gråte på klubben – på best mulig vis.
Les også: De verste og beste guttene du kjenner vil snart få denne sveisen
