Det er vanskelig å få dette til å henge helt sammen.
Organisasjonene Likestilling, integrering og mangfold (Lim) og Minotenk har i årevis vært blant de mest synlige aktørene i norsk integreringsdebatt. De har bidratt i offentligheten, levert kunnskap og deltatt i diskusjoner som ellers ofte blir stående uadressert. Samtidig er de nå blant flere som har fått avslag på statlig driftsstøtte etter omleggingen av tilskuddsordningen.
Konsekvensen er konkret og nærmest umiddelbar.
Les også: Mister statsstøtten. Frykter nedleggelse av arbeid mot æreskultur
En villet nedleggelse
Støttekutt for slike organisasjoner betyr i praksis nedleggelse. Det vet vi. Når støtten likevel kuttes, er det vanskelig å forsvare at dette ikke er en villet nedleggelse.
Uten støtten har Lim bare midler til å drive frem til sommeren før virksomheten må avvikles, og Minotenk peker på det samme: uten driftsstøtte er videre drift lite realistisk. Det gjelder også flere andre aktører på feltet, som i stor grad har vært finansiert gjennom den samme ordningen.
Kompetansen som ligger i organisasjoner som Lim og Minotenk tar år å bygge, men forsvinner raskt om ikke driften opprettholdes.
Bakgrunnen er kjent. En fast post på statsbudsjettet for nasjonale ressursmiljøer er erstattet med en søkbar ordning, rettet mot organisasjoner som driver praktisk arbeid mot innvandrerbefolkningen. Det innebærer en dreining mot tiltak som lar seg beskrive, dokumentere og sammenlignes.
Ambisjonen er i utgangspunktet rimelig: Offentlige midler skal forvaltes etter klare regler – for både mottagere og tildelere. Problemet oppstår når kriteriene ikke fanger opp hva som faktisk har verdi i offentligheten.
Lim har vært en av få aktører som systematisk har tatt opp æreskultur, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll fra innsiden av minoritetsmiljøer. Minotenk har på sin side utviklet en omfattende kunnskapsproduksjon gjennom bøker, undervisning og ulike former for formidling. Det ligger kanskje et stykke fra «praktisk rettet arbeid», men er like fullt sentrale bidrag til hvordan integrering faktisk forstås og diskuteres.
Les også: Refser NRK for å «skjønnmale» ayatollaen
Byråkratisk bomskudd
Når slike aktører faller utenfor, er det nærliggende å spørre hva ordningen faktisk er rigget for å støtte. Søknadsbaserte systemer vil nesten alltid favorisere det som er lett å måle: antall deltakere, aktiviteter og konkrete tjenester. Det som i større grad virker gjennom offentlig debatt, kunnskapsutvikling og kritikk, er vanskeligere å plassere i et slikt rammeverk.
Resultatet er neppe tilsiktet, men det er heller ikke nøytralt: Det innebærer en forskyvning bort fra organisasjoner som bidrar til offentlig samtale, og over mot dem som leverer mer avgrensede tiltak. Begge deler kan være viktig, men det ene utelukker ikke det andre.
Det mest påfallende er hvor lite dette handler om ressurser. Støtten det er snakk om, utgjør relativt beskjedne beløp i en større sammenheng, samtidig som deler av den totale rammen ikke er benyttet fordi ikke nok søknader oppfyller kriteriene.
Da er det nærliggende å spørre om problemet først og fremst ligger i organisasjonene – eller i utformingen av ordningen.
Spørsmålet er ikke bare hvilke tiltak som skal finansieres, men også hvilke typer stemmer det offentlige legger til rette for. En støtteordning som i praksis gjør det vanskeligere å finansiere kunnskapsproduksjon og kritisk offentlig debatt, vil over tid også påvirke hvilke diskusjoner som faktisk føres. Det vil neppe resultere i en mer nyansert og kunnskapsbasert innvandrings- og integreringsdebatt.
Les også: Sarah Gaulin: Noen velger aktivt å stå utenfor samfunnet. Dem bør vi følge nøye med på
