Det hender jeg tenker at ungdommer bør holde seg unna politikk. Ikke minst når KRFU-leder Ingrid Olina Hovland svinger seg.
Men så legger jeg godviljen til. Ungdommelig engasjement er bra. Uenighet er viktig og må tåles. Av oss alle. Også av meg. Så skaper hun jo, om ikke annet, engasjement og debatt.
Fungerer det som politisk agn på gamle og nye velgere? Vel – la oss ta en titt på meningsmålingene.
Les også: KRFU-lederen står for prinsippene sine – også når de er upopulære
Alle står i gjeld til arbeiderbevegelsen
KRFU-leder Ingrid Olina Hovlands siste utspill er å avskaffe 1. mai som offisiell fridag. Hovland mener dagen har utspilt sin rolle, og at den blant annet fungerer som en dag der venstresiden kan hylle seg selv. Vel. Det er en hel del andre fridager, som Hovland og KRF etter all sannsynlighet er glade i, som også har utspilt sin rolle.
Kristi himmelfartsdag, for eksempel. Og hva med pinsen?
De fleste nordmenn vet sannsynlighet knapt hva som etter sigende skjedde for et par tusen år siden, men selve Jesus skal ha tatt turen ned fra himmelen og vist seg som ildtunger på disiplenes hoder, og med et triks eller to fikk de til å tale i tunger. Det rene vrøvl? Man får tro hva man vil.
Men dette er viktige dager for KRF, og er jo en del av vår kulturhistorie, er det ikke? Men kan man ikke si det samme om arbeiderbevegelsen og 1 mai? En minst like viktig del av det samfunnet vi har blitt, og hvor vi alle nyter godt av viktige rettigheter denne bevegelsen har kjempet frem.
Det er kanskje noe å tenke på for alle de som sitter som en Ølhunden Berit og fyrer av hatefulle meldinger på Facebook mot «løgneren» og «landsforræderen» Støre og venstresiden. Mens de samtidig mottar uføretrygd eller sykepenger, henter ut medisiner på blå resept, eller er hjemme i betalt omsorgspermisjon.
Det hender jeg tenker de kunne hatt godt av et opphold i det forjettede land, USA, hvor de har skikkelig stell på ting, hvor Maga-kulten regjerer, og hver er sin egen lykkes smed. Og de som faller utenfor kan sette opp et telt i Skid Row i Los Angeles, hvor det etter all sannsynlighet neppe er god tilgang på wi-fi slik at tastaturet raskt hadde blitt kaldt.
Sannheten er at vi alle står i dyp takknemlighetsgjeld til fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen.
Nettopp derfor er denne dagen så viktig. De fleste av oss er «arbeidere». Juristen som er ansatt i Telenor. Journalistene i Subjekt. McKinsey-konsulenten. Ikke bare forskalingssnekkeren, rørleggeren eller gruvearbeideren.
Vi nyter alle godt av rettigheter bevegelsen har kjempet frem; ferie, velferdspermisjoner, rettigheter hvis vi blir syke, jobbsikkerhet og mye annet. Derfor er denne dagen så viktig.
Les også: KRF mobiliserer som om det står om livet. Kan partiet gjenoppstå?
Bygde huset sitt på sand
KRF kjemper i motvind. De fløy en stund over havflaten på en vind av konservatisme og god, gammel mørkemannspopulisme. Men, som vi alle vet, pendelen svinger. Donald Trump er ikke så kul lenger. De fleste ser nå at fyren er slett ikke er kul, men «fette gal», som en nordlending ville ha sagt det (unnskyld Danby Choi og KRF).
Og de fleste velgerne gjennomskuer disse til stadighet krampaktige utspillene fra KRF generelt, og Ingrid Olina Hovland spesielt. De har kanskje fortsatt et visst tak om velgerne i bibelbeltet, men de fleste andre har løsnet setebeltet og hoppet inn i en annen bil. Det er til å forstå.
Huset har brent ned, og tilbake står et kaldt, mørkt skall som, for de fleste, er lite tiltalende å flytte inn i. KRF har blitt et partienes svar på Titanic, på dekk står kapteinene Dag-Inge Ulstein og Ingrid Olina Hovland, og ser forundret på at skipet tar inn vann. Men kursen er i det minste stø. Mot bunnen.
Les også: Det er ikke rart Høyre blir sjalu. Dette er KRF på sitt beste
