Fremskrittspartiet (FRP) er for tiden Norges største parti på de nasjonale meningsmålingene.
Også i det fem ukers glidende gjennomsnittet av meningsmålinger, samlet av Poll of polls i juli 2026, har FRP en oppslutning på over 28 prosent – foran Høyre og Arbeiderpartiet.
Alvoret for norske kulturinstitusjoner kan ikke overdrives.
Det som nå er Norges største parti, er kjent for å ville «legge ned» kulturlivet, i alle fall betydelig kutte i kulturbudsjettene.
Helt konkret foreslår Fremskrittspartiet å kutte 5,7 milliarder kulturkroner – og selge NRK.
Creo-sjef Hans Ole Rian kaller det for en «rasering» av kulturpolitikken. Han tar ikke feil i at det vil få enorme konsekvenser.
Ikke hvis politikerne finner på noe helt drøyt.
Heller ei hvis velgerne endrer mening noe radikalt.
Nei, tvert imot hvis velgerne stemmer slik de gjør i dag, og dersom politikerne gjør akkurat som de lover. Ja, da skal norsk kulturliv raseres.
Capiche?
Det virker ikke sånn.
Les også: Forstår Kulturrådet og NFI implikasjonene av sine egne ideer?
Brett opp ermene
Norske kulturinstitusjoner kan ikke bare stå og se på at det skjer. Men de kan heller ikke havne på kant med majoritetsvelgerne fordi de atter en gang blir så fristet til å stå for sine personlige, politiske overbevisninger.
De må vise seg verdifulle for hele befolkningen. Fungere som storstuer. Der kunstneriske og estetiske, men også politiske og ideologiske uenigheter får blomstre. I NRK. På Nasjonalmuseet.
Da må det mer til enn litt effektiv kommunikasjon. Nok festtaler om hvor viktig kunsten er. Ikke fordi kunsten ikke er viktig, men fordi festtalene ikke lenger er troverdige. Majoritetsvelgerne viser tydelig at de ikke lenger ser på kulturlivet som noe tverrpolitisk gode. Tvert imot som et politisk radikalt idéverksted. NRK? Arbeiderpartiets rikskringkasting! Og hvor feil tar de, sånn egentlig?
Kulturlivet må rett og slett gi dem rett i kritikken. Og endre seg drastisk for å få tilbake rollen som fellesskapets storstuer. De vinner langt mer tillit på å gi kritikken rett, enn på å avfeie den, selv om begge deler kan være helt feil.
Men dersom NRK og norske kulturinstitusjoner ikke greier å blidgjøre sine oppdragsgivere, deg og meg, så finnes det jo ingen lenger politisk legitimitet for å fullfinansiere dem – slik som i dag.
Det betyr ikke at hver eneste nordmann skal like hvert eneste program og hver eneste forestilling eller utstilling like godt. Men at de fremstår mer troverdige på at de er demokratiske institusjoner for dannelse, og ikke politiske idéverksteder for feminister på venstresiden.
Det gir mening å skattefinansiere et bibliotek eller et teater for dannelse, meningsbrytning og kunnskap. Det fordrer bibliotekarer som ikke gjør stedet om til politiske tenketanker, og som fjerner bøker av J. K. Rowling for å være «transfobiske». Det krever en teaterdirektør som også tør å sette opp en forestilling som tar innvandring eller mannsproblematikk på alvor.
Subjekt applauderer at det forekommer, nå og da. Men det drukner i alt annet. Helheten er – og kulturinstitusjonene må erkjenne problemet – partisk. Virkemidlene mot dette må styrkes. Norske kulturinstitusjoner må også huske at dette først og fremst er deres eget problem.
Inntil da er det bare å legge ned festtalene om at kulturlivet speiler befolkningen, selv om det gjør alt det kan for å representere et visuelt mangfold på sin scene og i sitt publikum. På hud- og hårfargeskalaen, riktignok. De må bli mer opptatt av det politiske mangfoldet.
Det er rom for dramatiske endringer i kulturinstitusjonene. Og de er helt på sin plass.
Les også: Ja til VAR i fotballen
Hva om de har rett?
Det interessante spørsmålet norsk kulturliv bør stille seg nå, er hvordan Fremskrittspartiet greier å få såpass stor oppslutning på å blant annet være «kulturfiendtlig».
Er det fordi nordmenn flest hater kultur? Absolutt ikke.
Hater konservative nordmenn kultur? Absolutt ikke.
Kan det være at de har rett i at majoritetsvelgerne, og majoritetsnordmenn, ikke føler seg representert eller forstått på norske kulturinstitusjoner? Trolig.
Såpass sikre er de på denne saken, at de gjør den til en politisk flaggsak. Fra kulturlivets perspektiv, bør man tenke: Hvordan ga vi dem denne muligheten?
Både NRK og Nasjonalmuseet bør spørre seg hvordan de greide å gjøre fienden sin så … heit.
Sylvi Listhaug er «tilbake» i sin beste form noensinne, og hun vil legge ned kulturlivet. Hun legger det frem helt skamløst, og det resonnerer blant folk.
Fra kulturfolks øyne kan de kanskje fremstå dumme. Kanskje har de ikke lest en eneste bok. Det er likevel disse som er oppdragsgiverne til norske kulturinstitusjoner, og som kulturfeltet og NRK nå må blidgjøre. Om FRP blir størst, og vil legge ned norske kulturinstitusjoner, så er det med demokratisk legitimitet de gjør det.
Kulturlivet bør svare med å bli demokratisk legitimt. Dette kan de ikke påberope seg å være, de må bevise det. Og for å bevise det, må de rett og slett sette opp flere oppsetninger, invitere til flere paneldebatter og vise mer kunst som faktisk glimrer med sitt fravær på norske kulturinstitusjoner. Disse som handler om dem.
Sørg for at det offentlig finansierte kulturlivet blir relevant for flere enn SV-velgerne. FRP-velgere vil aldri legge ned en institusjon som tar opp problemstillinger og utfordringer de selv identifiserer seg med.
De trenger ikke å bli noe FRP-galleri. Men hva om man legger ned en innsats for å nå en litt annen publikumsgruppe enn ellers, bare én gang i året?
Dette er forresten en offentlig kulturinstitusjons plikt.
Dessverre føler mange seg for god for den. For senere ikke å forstå hvordan man skal håndtere den politiske trusselsituasjonen manglende demokratisk innstilling har satt dem i.
Det er den manglende evnen til å fylle ut samfunnsoppdraget sitt, som FRP nå påpeker – og vinner på. Straks selv FRP-ere ser verdien av et levende kulturliv, fordi kulturlivet inkluderer dem, produserer og viser innhold som engasjerer dem, vil de slutte å gå til sak på dette. Fordi det ikke lenger vil være noen vinnersak.
Dette kan man ikke kommunisere seg ut av. Man må programmere seg til å bli en demokratisk institusjon.
Les også: Regnbueflagget er ikke apolitisk
En stor jobb å gjøre
For alle som har fulgt norsk kulturliv de siste tiårene, eller som har vært på det meste av utstillingsåpninger i Oslo, Bergen og Trondheim, så har det ikke vært vanskelig å identifisere «kunstmiljøet» som sterkt venstresidelent.
Dette har vi også forskning på. Kulturlivsfolk er venstresidefolk.
Og det er mange mulige forklaringer på dette. Forskning fra psykologi og sosiologi knytter kunstneres venstreorientering til høy grad av «åpenhet for erfaring», som er en av de fem store personlighetstrekkene. Det utarter seg ganske forskjellig. De ruser seg, for eksempel, en hel del, disse kunstnerne. De reiser bort fra landstedene de vokste opp på, og til nye byer. Dette har de til felles med folk på venstresiden.
En annen helt logisk forklaring er også at kulturlivet er sterkt skattefinansiert. Man begynner jo å stemme på partier til venstre – helt enkelt av den grunn.
Likevel kommer offentlig kulturforvaltning med et løfte om profesjonalitet, og et helt konkret, demokratisk oppdrag. Her er kulturlivets spillerom og utviklingspotensiale stort.
Journalister er også venstresidefolk. Hadde det vært opp til norske journalister å bestemme, hadde Stortinget sett helt annerledes ut enn i dag. Knøttsmå partier som Rødt og MDG hadde fått masser av plasser på Stortinget. Tre ganger så mange stemmer på venstresiden, enn på høyresiden, blant norske journalister.
Likevel har journalister på langt nær et så problematisk rykte på seg, som norsk kulturliv, i å være «partiske». Fordi man har utarbeidet metoder og verktøy for å gjøre egne personlige overbevisninger litt mindre gjeldende: Det er en del av oppskriften på journalistiske artikler å hele tiden sette uenige parter opp mot hverandre, og kritiske stemmer til å kommentere nyheten.
Det betyr ikke at norsk journalistikk ikke fremstår som et talerør for «venstresiden», men det er heller ikke noe rart, all den tid journalister også er arbeidere, og i et klassisk, politisk kompass raskt vil havne på venstre side av midten, dermed.
Kulturlivet kan ikke sies å ha lykkes med den samme profesjonaliseringen, og jeg erfarer at feltet gjør altfor lite i sin makt for å erklære seg som politisk uavhengige rom for dannelse, meningsbrytning og kunstnerisk utvikling. I dag fremstår kulturinstitusjonene for mange som rene politiske verksteder.
De må gjøre mye mer for å bli politisk nøytrale. Og skulle i utgangspunktet hatt mer enn nok å gjøre med å være nettopp arenaer for kunstneriske opplevelser og utvikling.
Les også: Nå er det hvite, heterofile menn som må kvoteres inn i kulturlivet
Ikke lenger en tverrpolitisk drøm
Ja, da. Alt er politisk. Og nettopp derfor kan kuratorer og programsjefer gjøre mye mer for å ikke bli en politisk enøyd og ensrettende institusjon. I hvert fall om du ikke har tenkt å klage på at den andre politiske opposisjonen vil legge deg ned etterpå.
Men kulturfeltets politiske slagside bærer preg av noe annet enn at enhver fantastisk kunstopplevelse har en tydelig sosialistisk brodd. Tvert imot tenker jeg faktisk ofte at jeg kjeder ræva av meg når jeg ser navlebeskuende, politisk kunst som enda en gangs skal belære meg om kunstnerens personlige utfordringer og politiske overbevisninger. Forøvrig også alltid med samme fortegn og moral.
Et såpass konsensuspreget kulturliv blir til slutt også direkte ekskluderende. Som lesere av Subjekt, har dere alle sett svært mange tilfeller av direkte ekskludering av kunstnere eller kulturfolk som ikke deler feltets politiske overbevisning i stort. Dette har museene, bibliotekene og andre kulturarrangører hatt mange anledninger til å kommentere, men ofte er de helt tause. Slik oppstår en fryktkultur, og ingen tydelige signaler om at kulturarenaene skal være «for alle».
Debatten raste i Norge da fem kunststudenter, deriblant senere Subjekt-spaltist Magnus Vanebo, i 2020 protesterte mot ideologisk ensretting på Kunsthøgskolen i Oslo. Siden har det blitt skrevet flere bøker med masser av eksempler på hvordan både kunstnere og publikummere med politisk sympati på «høyresiden» ble kastet ut av gallerier, fjernet fra paneldebatter og mye mer som Subjekt har omtalt, opp gjennom.
De fleste kan støtte oppunder et mangfoldig kulturliv der store øyeblikk skapes og formidles. Et politisk idéverksted med åpenbar slagside, er vanskeligere å argumentere for å offentlig finansiere. Spørsmålet er derfor om kulturlivet lever opp til det de er finansiert for å være?
Siden 2. verdenskrig har det eksistert en tverrpolitisk enighet om at kulturinstitusjonene fungerer som samfunnets storstuer, og at kulturbyråkratiet skaper «armlengdes avstand». Her møtes uenige folk, de dannes og får utvidet perspektivene sine. Noe sånt er det jo lett å få tverrpolitisk sympati for. Men ikke alle er enige om at det er dette som foregår på norske kulturinstitusjoner i dag. Tenk for et rykte man har ødelagt.
Jeg får sikkert ikke alle med meg på at det er kulturlivets feil. Du må likevel si deg enig i at det er kulturlivets problem.
Jeg gjentar: Norges største parti vil kutte drastisk i kulturbudsjettene. Det kan rasere kulturinstitusjoner det har tatt hundrevis av år å bygge opp.
De vinner velgere for hver gang de sier at de skal gjøre det. Og de har lovet å gjøre det. Det er ingenting rart eller demokratisk illegitimt ved å gjøre slik de har lovet flertallet av velgerne å gjøre.
Les også: SV og Venstre er størst i Subjekt-redaksjonen
Inviter en kritiker, din pingle
Nasjonalmuseet forsvinner ikke over natten. NRK blir ikke solgt med det første. Men jeg sliter med å finne et tidspunkt i moderne historie der vi som samfunn stod nærmere en slik avgjørelse, enn nå.
I befolkningen kjenner mange at vi ikke trenger et kulturråd, et offentlig kulturbyråkrati, flerfoldige visningsrom, regionale kunstsentre, flere nasjonalmuseer og rikskringkastere. For FRP blir det en enkel, populistisk sak. Fordi Kulturrådet i forveien har slitt med å forklare hva de er til for, og de har heller ikke imponert særlig i begrunnelsene for hverken tilskuddene eller avslagene sine.
Det er levnet liten tvil om at NRK, også omtalt flåsete og uriktig som «Arbeiderpartiets rikskringkasting», ville blitt omfavnet og høyere verdsatt av flere, dersom nettopp opplevde seg hørt og representert på kanalen.
Tidligere i år kritiserte jeg for eksempel NRK P2, og programmet Ekko, for å snakke i en lang time om Wolfgang Wee og Sløseriombudsmannen, der de begge glimret med sitt fravær. De hadde ikke blitt invitert. Men de ble omtalt stygt, og prosjektene deres – som er folkelige og helt legitime – ble ansett som nærmest forræderske. For ja, her er det skattebetalernes penger brukt på skattebetalte journalister som snakker ned sivile journalister som er kritiske til offentlig pengebruk.
At de ikke så splinten i eget øye, var OK. Men bare tenk hvilket tap det var for NRK? Som sliter med nøyaktig det samme som norsk kulturliv: tillit fra nettopp dem som vil legge ned norsk kulturliv. Tenk hvis Wolfgang Wee og Sløseriombudsmannen ble invitert til debatten, slik at de kunne fremlegge sine egne syn på temaet?
Da hadde lytterne for det første blitt smartere. De hadde fått meningsbrytning og anledning til å ta informerte valg. De hadde også fått dobbelt så mange lyttere, teoretisk sett. Og «ARK»-kritikerne hadde ikke hatt en dritt de skulle ha sagt. De hadde også sluttet med å kalle NRK for ARK. Fordi de vitterlig hadde greid å utøve samfunnsoppdraget sitt, der alle sider er representert.
NRK er ofte gode på dette, altså. Men åpenbart ikke alltid.
Kulturlivet henger enda lenger etter.
Les også: Det kan virke som om staten har glemt hvem den jobber for
Ja takk til radikal aktivisme
Hvis flere opplever at museene er relevante for dem, slik at de både vil bruke dem, men også opplever seg representert der, så vil nok også færre legge ned norsk kulturliv.
Men dersom kulturlivet fortsetter som nå, og overser store publikumsgrupper (og velgergrupper) gjennom avansert kunstspråk og politisk aktivisme som de færreste kjenner seg igjen i, blir det vanskelig å argumentere for «leirbålfunksjonen» kulturlivet lenge var oppgitt å ha, og proklamerer at de fortsatt har.
Jeg sier ikke at museene må fordumme seg, og gjøre alt «litt enklere». Nasjonalmuseet må nødig være visningssted for kvotert politisk amatørkunst, teatrene likefullt. Men de kan slutte å late som om de ikke allerede har en overdreven politisk slagside, både i stab og utstillingsprogram, og kanskje også kuratorene deres hadde hatt godt av å oppdatere seg litt mer på de også intellektuelle problemstillingene som høyresiden i Norge tar opp, eller som menn er opptatt av.
Både FRP-ere og menn er overrepresentert blant dem som har stadig mindre tillit til kulturlivet, og som vil «legge det ned». Det kan kanskje tenkes at kulturlivet ikke har tatt dem på alvor?
Misforstå meg rett: Museene må ikke slutte med å være arenaer for radikale ytringer. Museene skal være hjem og visningsrom for ytringer som plager, provoserer og svir. Men kan de være arena for litt flere radikale ytringer?
Les også: Damene gruser sine mannlige kollegaer på Nasjonalmuseets lønnsstatistikk
Nå som kvinnene dominerer
Museene må også ta litt mindre lett på de utfordringer som ikke rammer dem selv.
Helt siden 1970-tallet har det pågått en betimelig kjønnskamp, og særlig på norske kulturinstitusjoner. Men allerede for to tiår siden, så vi at dette kom til å løse seg med tiden. På prestisjeutdanningene var det innført kvinnekvoter, og siden har de dominert fullstendig på linjer som journalistikk og medisinfag.
I omtrent 70 år har det blitt ropt etter lik lønn for likt arbeid, og museene har iverksatt et massivt opprop for å gjøre noe med kjønnsbalansen. Det er faktisk ganske morsomt å tenke på at det bare er fem år siden det ble signert et stort opprop i norsk kulturliv, på oppfordring fra Equality Check, som krevde av museene å gjøre noe med likestillingen i samlingene.
Jeg reagerte på oppropet, fordi det var levnet liten tvil om at likestillingsutfordringene egentlig gjaldt den helt andre veien.
I dag, bare fem år senere, hadde det vært latterlig om et slikt opprop fant sted. Subjekt har for eksempel omtalt hvordan menn er blitt taperne på Nasjonalmuseet.
Og det er interessant, selv om det er en alkoholisert dyslektiker med «livets harde skole» i bioen som fremsetter påstanden i Subjekts kommentarfelt på Facebook:
«Disse radikale rød strømpene skjønner ikke hvor selv motsigende dem er !!»
Kanskje nettopp fordi han er en alkoholisert dyslektiker med «livets harde skole» i bioen, er dette heller et betimelig, demokratisk oppgjør.
Kan det tenkes at det klassefokuserte opprøret museene ofte fremmer, og de feministiske budskapene som gjennomsyrer kunstverkene, egentlig er det stikk motsatte av hva de later til å være? Ja, et elitistisk spark nedover, i stedet for å være et stikk oppover?
Ikke bare livets harde skole-elven, men også nokså beleste og filminteresserte incel-gutter vil igjen og igjen finne seg stygt snakket om i feministiske kunstprosjekter og i utstillingskataloger.
De begge stemmer FRP. De begge føler seg fullstendig oversett av norske kulturinstitusjoner, og ser ingen grunn til å ikke legge dem ned.
Og hva svarer Nasjonalmuseet på spørsmål om hvorfor damene gruser sine mannlige kollegaer i både lønnsstatistikken og i lederposisjonene?
At gutta rett og slett ikke er flinke nok.
Det er fristende å gi gutta rett i at vi aldri ville akseptert et slik svar om kvinner.
Jeg liker at Nasjonalmsueet sier det rett ut, faktisk. De må gjerne også argumentere for at det viktigste for dem, er å finne de flinkeste folka. Men Nasjonalmuseet har, i tillegg til å være sted for utvikling av den aller beste kunsten og formidlingen, et ansvar for å være en nasjonal kulturinstitusjon for meningsbrytning og dannelse. Svarer de på oppdraget sitt, finnes kanskje til og med mer offentlig finansiering.
Les også: Forpliktet til å jobbe for likestilling. Men forskjellene tiltar på Nasjonalmuseet
Vær så god
Jeg har plenty av tips «kulturlobbyen» kan bruke i tiden fremover.
Først må de programmere mer mangfoldig, og da på flere metre enn hud- og hårfarger. De får faktisk ikke mer, men mindre mangfold med flere prideflagg på museene og teatrene sine.
Videre bør de kommunisere mer gjennom Subjekts kanaler. Vi er best i klassen på å forstå og snakke til målgruppen kulturlivet lenge har slitt med å nå – og forstå seg på.
Så kan de dyrke litt mer av det konservative oppdraget sitt, og kommunisere dette.
Når ble museene så sabla progressive? Museene er tvert imot, og i sin natur, museale. Folk som jobber der, er konservatorer.
At museene har greid å få de konservative på nakken, er i utgangspunktet et utrolig problem.
Norge er hot. Norske verdier er hot. Norske historier, norske tradisjoner og norsk håndverk er hot.
Jeg tror det går an å snakke til flere i tiden fremover. Og at norsk kulturliv og offentlighet hadde fått mye ut av det, hvis kulturlivet tok sitt mangfoldige samfunnsoppdrag litt mer på alvor.
Men aller mest er det norske kulturinstitusjoner selv som hadde vunnet på det. De hadde sluppet å bli lagt ned.
Les også: Så mye tjener den norske kultureliten
