Hvis vi skal klare å ha en ærlig debatt om islamisme, høyreekstremisme, terrorfare og ideologi, så er det på tide å rydde litt i noen vesentlige likheter og ulikheter, og ikke minst innse noen ubehagelige realiteter.
15 år etter terrorangrepet 22. juli har mange delt viktige refleksjoner om oppgjøret med høyreekstremisme. Så kom det islamistiske terrorangrepet i nærheten av Pride-feiringen i Berlin 25. juli, som også vekket stygge minner fra det islamistiske terrorangrepet mot Oslo Pride den 25. juni for fire år siden.
I debatten på sosiale medier og i kommentarspaltene forsøker mange med vekslende hell å sammenligne hendelsene. Enda mindre konstruktivt er de tåpelige kommentarfeltdebattene, der folk «kaster» høyreekstremister og islamister frem og tilbake, i en slags verbal gjørmebryting om hva som er verst.
Les også: Løslatt etter terrordom. I dag skulle den mistenkte etter prideangrepet til avradikaliseringssamtale
Likhetene er åpenbare
For først å slå fast det åpenbare: Både islamisme og høyreekstremisme finnes. Begge deler er farlig, utgjør en trussel mot vårt vestlige levesett og må bekjempes. Begge deler finner sine ekkokamre på internett og henter næring fra belønningssystemer som favoriserer provoserende materiale med høyt engasjement. Begge appellerer på hver sine måter til mennesker som føler seg marginalisert av storsamfunnet, økonomisk, sosialt og/eller kulturelt. Og begge fenomener omfatter radikaliserte miljøer og enkeltindivider, med betydelig voldspotensial, som det er viktig å følge med på.
For 99 prosent av befolkningen er det meste jeg har skrevet så langt antakelig temmelig innlysende og ukontroversielt, men så kommer vi til noen ubehagelige realiteter som mange, særlig på venstresiden, synes å ha problemer med å ta innover seg.
Det finnes ingen høyreekstrem majoritetskultur i dag, der vold mot sivile og terrorhandlinger mot vestlige mål hylles av storsamfunnet og understøttes av statsapparatet. Terrorfaren fra høyreekstreme miljøer består nærmest utelukkende av marginale utstøtte grupperinger, som motarbeides i de landene de opererer i.
Hva gjelder islamismen, er situasjonen derimot den at terrorhandlinger mot vesten i religionens navn nyter betydelig støtte i mange land og kulturer, og understøttes av holdninger som ikke er minoritetsoppfatninger, men snarere holdninger som deles av en betydelig majoritet i foruroligende mange land.
Les også: «Vær gjerne bekymret for eskaleringen. Men venstresiden snur situasjonen på hodet»
Holdningene bak trusselen
I 2013 publiserte Pew Research Center en stor meningsmåling om muslimers holdninger til en rekke politiske og moralske spørsmål verden over. I undersøkelsen spørres det blant annet om hvorvidt man ønsker sharia som nasjonens offisielle lov. Svarene varierer stort, fra bortimot unison tilslutning i Afghanistan med 99 prosent til kun 8 prosent i Aserbajdsjan. Støtte til sharia er ikke ensbetydende med støtte til terror, og begrepet tolkes ulikt, men tallene viser bred oppslutning om autoritære samfunnsidealer.
I mange av landene Pew undersøkte i Midtøsten, Afrika sør for Sahara, Sør-Asia og Sørøst-Asia, ønsket store flertall av de muslimske respondentene sharia som offisiell lov. Det inkluderer mer enn 80 prosent i Pakistan, Bangladesh, Irak, De palestinske territoriene, Marokko, Niger og Djibouti, og mer enn 70 prosent i Thailand, Indonesia, Egypt, Jordan, DR Kongo og Nigeria.
Hva man legger i sharia kan selvsagt variere, men bildet blir tydeligere når vi ser hva de som ønsker sharia-lover mener om for eksempel dødsstraff for frafall. Hele 86 prosent av de som ønsker sharia-lover i Egypt svarer at de støtter dødsstraff for frafall. Det samme gjelder 82 prosent i Jordan, 76 prosent i Pakistan, 66 prosent i de palestinske territoriene, ja, til og med 62 prosent i Malaysia (som tidligere gjerne ble trukket frem som et eksempel på et forholdsvis liberalt land med islam som majoritetsreligion).
En undersøkelse fra 2010 viste at nær halvparten av muslimer i Egypt, Libanon og Nigeria, og hele 60 prosent i Jordan, hadde et positivt syn på Hamas. En plausibel innvending er at målingene ble gjennomført i en bestemt kulturell kontekst, og at svarene kunne vært annerledes dersom respondentene bodde i et vestlig land. Vel, det viser seg å være ønsketenkning.
I en Pew-undersøkelse gjennomført i mai 2026 svarte hele 44 prosent av de muslimske respondentene at de hadde et positivt syn på Hamas.
Les også: Ville «snakke sant» om 22. juli. Kritiseres for å tie om islamisme
Karikaturtesten
Samtidig er det viktig å påpeke at bildet er et annet i europeiske land der islam er den dominerende religionen. I Kosovo og Bosnia-Hercegovina var det bare små mindretall av de muslimske respondentene som ønsket sharia som offisiell lov, og enda færre støttet dødsstraff for frafall. Poenget er altså ikke å bruke dette til å trekke noen konklusjoner om muslimer generelt. Det ville helt åpenbart vært grovt urimelig.
Det burde imidlertid være like åpenbart at islamisme henger sammen med religion, kultur og spesifikke landbakgrunner på en annen måte enn det høyreekstremisme gjør. Det finnes også særlige utfordringer med å få enkelte muslimske miljøer til å sameksistere friksjonsfritt med grunnleggende vestlige verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet. Dette er utfordringer som ikke gjør seg gjeldende på samme måte i møte med andre religiøse grupper. Du kan publisere karikaturtegninger av samtlige religiøse figurer i verden uten å bekymre deg for liv og helse, med ett eneste unntak. Årsaken til det finner du ikke ved å forske på trangboddhet og tettheten av fritidsklubber. Alle vet at dette er sant, men enkelte synes det er mer behagelig å lyve til seg selv.
Dette «Anders Behring Breivik var etnisk norsk, men han representerer like lite alle nordmenn som…»-argumentet, er en intellektuell kortslutning. Unabomberen var hvit, gjerningsmannen bak Robb Elementary School-massakren var latino, masseskyteren som drepte åtte kollegaer ved Hartford Distributors i Connecticut var mørk. So what? Det er i alle tre tilfeller temmelig irrelevante opplysninger. Ingen av dem representerte noe organisert miljø eller kultur som understøttet de forskrudde handlingene deres.
Les også: «Motstanden mot årets fredsprisvinner er diktaturvennenes siste klagesang»
Ingen tempelridderstat
La oss imidlertid se for oss at «Knights Templar» ikke bare fantes i Utøya-terroristens hode, men at det fantes land i verden der Knights Templar utgjorde statsapparatet, der gater og skoler ble oppkalt etter sånne som Breivik, og der meningsmålinger viste at dette styresettet hadde tillit blant en stor majoritet av befolkningen. Det ville selvsagt også vært en masse dissidenter i et slikt samfunn, men kan det tenkes at vi ville ment at innvandring fra et slikt samfunn burde ilegges særlig strenge kriterier, at personer som søkte opphold fra Knights Templaristan burde vettes særlig strengt, og at terskelen for å utvises burde være tilsvarende lav ved første indikasjon på ideologisk støtte til majoritetskulturen hjemme? Jeg tror det ville vært temmelig ukontroversielt på både høyre- og venstresiden.
Spørsmålet er hvorfor det er så vanskelig for så mange å innse at eksemplene på slike islamistiske samfunn ikke er fiktive anekdoter for argumentets skyld, men høyst aktuelle realiteter.
For mange liberalere er nok årsaken en naiv tro på at alle mennesker egentlig vil det samme. De må bare gis tilstrekkelig økonomisk handlingsrom og sosial tilrettelegging, så vil de finne sin indre «liberaldemokratiske verdensborger» de også. Andre motiveres av en mer uhyggelig ideologi, der analyseapparatet er så sterkt preget av et antivestlig prisme, at enhver kritikk av ikke-vestlige kulturer og ideologier oppleves som mistenkelig, mens kritikk av Vesten nærmest betraktes som en moralsk plikt. Begge disse må avvises om den frie vestlige verden skal overleve.
Les også: «Vi må gjøre estetikk til politikk igjen»
Teksten ble opprinnelig publisert på Facebook.
