Kokain har det siste året vært et sentralt tema i den offentlige debatten. Tilgjengeligheten har aldri vært større, og EUs narkotikabyrå rapporterer om at Norge topper listen hva gjelder selvrapportert kokainbruk i 2026.
I debatten ropes det høyt om individuell risiko, enkeltpersoners ansvar, skam og moral. Kokain er imidlertid mye mer enn et individuelt problem, og henger uløselig sammen med en av vår tids største samfunnsutfordringer: klimakrisen.
Les også: Innvandringskritikere lukker øynene for hva som skaper gjengkriminalitet
Forbudspolitikk som drivkraft for klimaødeleggelse
Kokainets reise starter langt fra norske grenser, dypt inne i regnskogen i Amazonas.
Regnskogen fungerer som et enormt karbonlager, og er helt avgjørende for å bevare det klimaet vi kjenner til i dag. Likevel går områder tilsvarende størrelsen på en fotballbane tapt hvert sjette sekund. Avskogingen forbindes gjerne med olje, gass, kjøttproduksjon og transport. Illegal kokainproduksjon nevnes stort sett aldri.
Forbudspolitiske strategier som følge av den globale krigen mot narkotika, har bidratt til å etablere et nyskapende, korrupt, utvinningsbasert og transnasjonalt økonomisk system.
Kriminaliseringen av den tradisjonelle kokaplanten har presset illegal kokainproduksjon inn i bestemte, biologisk sårbare områder med svak statlig kontroll. Resultatet er avskoging, forurensing og ødelagte økosystemer. Ikke fordi dyrking av kokaplanten nødvendigvis trenger regnskog for å vokse, men fordi forbudet gjør det nødvendig å gjemme produksjonen.
Dette har ført til at store regnskogområder i dag kontrolleres av narkotikakarteller. Klimaødeleggelsen skjer både som følge av kartellenes etablering, og som utslag av at produksjonsinntektene reinvesteres i annen, mer omfattende miljøkriminalitet – som ulovlig gruvedrift og tømmerhugst.
I tillegg jages urfolk som bor i disse områdene ut av sine levesett, hvilket hemmer det viktige naturvernarbeidet de gjør for å beskytte regnskogen. Slik tilrettelegger forbudspolitikken for effektiv organisert og voldelig kriminalitet, til fordel for både natur, menneske- og dyreliv. Med andre ord: Ruspolitikk er også klimapolitikk.
Les også: Norske gangsterrappere fortjener bedre arbeidsvilkår
Vi må tenke nytt
Til tross for nasjonale forsøk på å stanse kartellvirksomheten har dette kun ført til midlertidige, lokale forstyrrelser, og motsetningsvis akselerert avskogingen til nye, uberørte områder.
Årsaken ligger i at kartellene er langt mer ressurssterke enn bistandsfondene som finansierer politi- og militærinnsatsen mot dem. I 2024 genererte kokainindustrien en omsetning på 65,7 milliarder dollar. Til sammenligning var Brasils raffineringsaktivitet alene (9 prosent av verdikjeden) verdsatt til seks milliarder per år. Et beløp som utgjør langt mer enn det totale målet på én milliard dollar til Amazonasfondet – den viktigste finansielle mekanismen for å begrense avskogingen i Brasil.
Så lenge kartellene har større økonomiske midler, og kan bestikke og true offentlige tjenestepersoner mens de forflytter seg rundt i regnskogen, er det vanskelig å se hvordan verdenssamfunnet kan få kontroll over denne situasjonen.
Fra kartellene i Amazonas transporteres kokainet videre via smuglerruter til Europa, hvor både etterspørselen og fortjenesten er høy. Paradoksalt nok er Norge i topp både når det kommer til kokainbruk og som økonomisk bidragsyter til arbeidet i Amazonas for å motvirke industrien det samme kokainet kommer fra.
Samtidig opprettholder vi en restriktiv forbudspolitikk som i vid forstand kan sies å styrke kokainindustrien og de klimaødeleggelsene den medfører. Skal vi redde regnskogen, må vi derfor også snakke om ruspolitikken vår.
Forbudspolitikken vi fører, har globale konsekvenser og utslagsgivende effekt på klimakrisen. Fortsetter vi å neglisjere denne uløselige sammenhengen, vil vi aldri nå det punktet der regnskogen er reddet fullstendig.
Vi må tørre å tenke nytt om problemforståelse, samt hvordan den økende etterspørselen kan håndteres på best vis, fremfor å lukke øynene og håpe på en rusfri verden.