Ikke alt er en rave. Der, jeg sa det. Vi har anerkjent at ingen helt vet hvordan man har det gøy lenger, hverken på dansegulvet eller generelt. Men det gir ikke kommersielle krefter carte blanche til å appropriere undergrunnens klubbkultur i fåfengte forsøk på å holde seg relevant. At kommersielle aktører approprierer nisjekulturer de anser […]
Ikke alt er en rave.
Der, jeg sa det.
Vi har anerkjent at ingen helt vet hvordan man har det gøy lenger, hverken på dansegulvet eller generelt. Men det gir ikke kommersielle krefter carte blanche til å appropriere undergrunnens klubbkultur i fåfengte forsøk på å holde seg relevant.
At kommersielle aktører approprierer nisjekulturer de anser som kule, er ikke noe nytt. Det er tross alt sånn trendsyklusen går videre. Ingenting dreper en trend raskere enn markedskrefter.
Nå er det ordet rave som står for tur. Ut av intet har vi plutselig fått en rekke store arrangementer som kaller seg for raves, uten at de tilsynelatende har noen kunnskap om, eller tilhørighet til, ravekulturen.
Det er «Shrek-rave», «Twilight-rave», «kaffe-rave», «morgen raves» for å promotere albumutgivelser som egentlig bare består av å servere kaffe mens man spiller musikk med en viss BPM over anlegget. Nå har det til og med dukket opp et «Haaland-rave»?
Man kan kalle det «rave washing». Det virker kanskje uskyldig, men er skamløst og kleint.
Les også: Ingen har det gøy på dansegulvet lenger
Kaffe-rave i en bilbutikk?
Det er egentlig ironisk, for ingen ekte rave ville kalt seg for en rave rett frem. Det er litt av poenget.
La oss ta et eksempel på faenskapen: «Coffee Rave Oslo». Med KI-genererte bilder averterer de om dansing, DJ og kaffe i NIO house, den sosiale avleggeren til bilprodusenten NIO. De kommersielle samarbeidene stables som et korthus, for i 2026 kan man kapitalisere på konstruert samhold. Det er til å gråte av.
At det kalles en rave, er nærmest blasfemisk. Selv om man strengt tatt kan kalle hva som helst for rave (det er ikke en beskyttet tittel), så er dette så langt unna ravens etos som man kommer.
Jeg vil heller gå meg bort i skogen, på vei for å danse i regnet til lyden fra en helt okay høyttaler, enn å dra på «kaffe-rave» i en bilbutikk.
Les også: Nei, Øya-programmet er ikke dårlig. Det er derimot musikksmaken din
God business
Visst har rave-scenen også opplevd sitt eget inntog av kommersielle krefter.
Det har vært mye kontrovers rundt private equity-selskapet KKRs oppkjøp av Boiler Room. Både på grunn av investeringsselskapets tilknytninger til Israel, men også fordi enkelte mener det utvanner den motkulturen Boiler Room en gang sto for. Andre igjen hevder Boiler Room solgte ut da de ble kjøpt opp av event-tjenesten Dice i 2021.
I tillegg har mang en uavhengig klubb blitt kjøpt opp de siste årene. Det er ikke rart, for elektronisk musikk har vært god business de siste årene.
Tall fra International Music Summits rapport om elektronisk musikk viser en vekst på syv prosent per år, med en verdi på 15 milliarder dollar i 2025. Elektronisk musikk sto også for 18 prosent av alle kunngjorte avtaler om oppkjøp av musikkataloger i 2025.
Dette begrunnes både med at investorer i økende grad tiltrekkes av nyere kataloger som gir potensial for langsiktig vekst i strømmeinntekter, og sterkere engasjement blant et yngre publikum.
Les også: Monopolkulturen ødelegger undergrunnen
Tiktokifisering av dansegulvet
Og her er nøkkelen. For det å nå unge vil alltid være gullet i endene av regnbuen.
Det er dem alle ønsker å treffe, og likevel er det tilsynelatende målgruppen som er vanskeligst å treffe. Med mindre du er Karpe da.
Elektronisk musikk har vokst med 600 millioner fans på tvers av sosiale medieplattformer det siste året, og Tiktok trekkes frem som en spesielt potent plattform.
Da er det klart kommersielle aktører tar ordet rave i bruk når de vil treffe ungdommen på sosiale medier. Så får det bare være at det faktiske rave-miljøet stiller seg svært skeptisk til Tiktokifiseringen av dansegulvet.
Les også: Alle skal med i monokulturens dommedag
Flaut som faen
Selv om elektronisk musikk er blant verdens raskest voksende sjangre, betyr ikke dette nødvendigvis at interessen oversettes til et bugnende dansegulv.
Mange, meg selv inkludert, har konkludert med at tilstanden i klubben er svært trasig. Det er tross alt lite ved sosiale medier som er gunstig for den hemningsløse hedonismen et godt dansegulv krever.
Men disse faux ravene bryr seg nok heller lite om at folk bruker dansegulvet deres for å produsere innhold. Så lenge billettene selges, tror jeg de gir faen i kulturen de approprierer. Når jeg ser over arrangementer som ovennevnte kaffe-rave, Shrek-rave eller Haaland-rave, er det en gjenganger med grafikk laget av kunstig intelligens og videoer, gjerne fra Tiktok, vist på storskjerm.
Det er flaut for alle som setter pris på den autentiske rave-kulturen.
Les også: Gen Z Skrillex?
Performativ sosial kapital
Bunnlinjen er dog den samme. Man kan ikke kjøpe autentisitet. Det er som med smak, med camp. Så snart man prøver å kapitalisere på begrepet, blir det hult. Aktørene bak «rave washing» vil aldri nå den sosiale kapitalen de higer etter.
Bare fordi du har et dansegulv, gjør det ikke arrangementet ditt til en rave, og de som drar på Shrek rave, har mest sannsynlig ikke sett innsiden av en ekte rave. Ravekulturen har vokst frem med et behov for samhold og et inkluderende dansegulv der folk skal kunne slippe alle hemninger og faktisk bare være i øyeblikket.
Det er derfor så mange rave-arrangører har lange husregler for akseptabel oppførsel, som ofte inkluderer foto- og videoforbud. Det handler om å legge til rette for den umiddelbare tilstedeværelsen i møte med musikken. Akkurat den tilstedeværelsen som ser ut til å ha gått tapt til performativ innholdsproduksjon og evig skjermtid.
For all del, folk skal få lov til å lage Tiktok-snutter med performativ dansing på Shrek-fest til de er grønne i trynet. Alt jeg ber om, er at de lar raven være i fred.
Les også: Har roet ned på drugsa. Heldigvis
