Den Oslo-baserte kvartetten Pelicat skilter med det som best beskrives som klassisk glitrende og tidløs gitar-popmusikk. På selvdøpte «Pelicat» treffer bandet blink på skamløst vis.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
Etter en reise fylt av singler og en EP i 2015, er debutalbumet ved navn «Pelicat» enkel nok å huske. Men det som vil fange lyttere mer, er trolig hvor tidvis briljant denne fullengderen er. Elegante, melodiøse låter i en retro-drakt, får en til å trekke på smilebåndet og utøvelse av forsiktige hodenikk. En behagelig lyttefest er i ferd med å begynne.
Lytt til «Pelicat»her:
Ikke tenk, bare gjør
Hvis det eksisterte et univers med en mer eller mindre gyllen middelvei mellom KAKKMADAFAKKA, Stone Roses og Crosby, Stills, Nash & Young, befinner debutalbumet fra Oslo-bandet seg, både lydmessig og i fremføringsstil. Den klare 70-tallsinspirasjonen som bandet selv attpåtil omtaler som «skamløs», er ikke til å ta feil av.
Med klare nikk til britpopens golden ages, flankert av lekre gitarer og korte (altfor korte?) innslag av mektige synthmelodier, blir denne kaka kun toppet av nostalgiske vokalprestasjoner og produksjon. «Hele planen er rett og slett å bare gjøre, istedenfor å tenke» skal bandet ha uttalt i 2015.
Det er også det de gjør. Etter koringsfylte og vokaltunge «Across The Field» og «I Love The Idea Of ‘You», der retro-universet hilser på, bygges det opp til energibomben, «Tell Me I’m Wrong», med et nærmest hellig refreng som byr til allsang langt uti natta. Den balanseres godt med den mer nedpå og fintfølende «Down At The Arcade», med sitt glimrende synthparti.
Britpopen i norsk forkledning
Flere låter kulminerer i en interlude midt i albumet (og interludes er noe undertegnede er spesielt sak for), før nostalgien eksploderer tilbake og treffer deg midt i trynet på «Realize», med en åpning som sender deg rett til ungdomsklubbene i Storbritannia 1971, da opprør, ungdomstid og fryktløshet var en del av miksmasteren som var hverdagen.
Pelicat svever sømløst gjennom linjene og instrumentalene på dette albumet, hvor endingen på låter som nettopp «Realize» er et prakteksempel. Dog må det sies, Beatles som inspirasjon er godt for ørene, men kan det bli litt for tydelig? Referansene blir litt vel tydelige et par ganger i skiva og distraherer potensielt for «slacker popen» som bandet så stolt bærer som fane.
Alt i alt er dette et sterkt debutalbum og særs tilfredsstillende lytting. Bandet spiller i Oslo og Bergen de neste par månedene, og man må kunne slå fast at de burde være festivalfavoritter hos mange i år, i både inn- og utland.