Nylig ble lokalavisen RA Stavanger felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk. Artikkelen som ble felt, hadde tittelen «Hurra for modige Høyre-kvinner!» og var ført i pennen av den transkritiske akademikeren og feministen Anne Kalvig. Kvelden før var Document-redaktør Hans Rustads medlemskap i Norsk redaktørforening diskutert til stor uenighet på Debatten. […]
Nylig ble lokalavisen RA Stavanger felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk. Artikkelen som ble felt, hadde tittelen «Hurra for modige Høyre-kvinner!» og var ført i pennen av den transkritiske akademikeren og feministen Anne Kalvig.
Kvelden før var Document-redaktør Hans Rustads medlemskap i Norsk redaktørforening diskutert til stor uenighet på Debatten.
Dagen etterpå skulle Documents medlemskap faktisk revurderes av styret i Norsk redaktørforening.
Men dagen midt imellom valgte Document å gjøre seg høye og mørke, og publisere det «forbudte» innlegget som nettopp hadde felt RA Stavanger i PFU.
«En bevisst provokasjon», uttalte generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk presseforbund til fagbladet Journalisten. Hun er ikke leder i PFU, men i organisasjonen som er PFUs oppragsgiver.
For mange er Documents stunt stilig. Selv i en farlig situasjon, der en utkastelse av Norsk redaktørforening kanskje til og med kan påvirke mediets pressestøtte, velger de å publisere et «forbudt» innlegg.
Andre mener den bevisste provokasjonen gjør det lett for styret i Redaktørforeningen å kaste plageånden Hans Rustad ut.
Men er det nå så sikkert?
Støtte fra uventet hold
Den nevnte PFU-saken hadde internasjonale øyne rettet mot seg, fordi mange i utlandet syntes det var interessant at et «overorgan» skulle sette presedens for om det var greit å feilkjønne transpersoner, eller ikke.
Spørsmålet om feilkjønning ble ikke ordentlig diskutert i PFU-behandlingen, og slik gjorde utvalget det lett for seg selv. De fant det heller interessant å se på om meningsinnlegget, som hadde flere negative karakteristikker om transpersoner i seg, brøt med «Vær varsom»-plakatens punkt 4.3
Punkt 4.3 i «Vær varsom»-plakaten (VVP) pålegger norske medier å vise respekt for menneskers egenart, identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn.
Jeg har lenge vært kritisk til dette punktet fordi det hindrer stor takhøyde i meningsjournalistikken, men også fordi 4.3 kan fungere implisitt rasistisk, og ikke minst hindre utvikling i minoritetsgrupper. Skulle ikke minoritetsgrupper tåle å høre at de er overrepresentert i eksempelvis krimjournalistikken? Jo.
Skulle vi hindret pressen i å poengtere negative sider ved en minoritetskultur, slik at minoritetskulturen ikke bedrer seg? Nei.
Dette er en viktig kritikk av punkt 4.3. Innenfor minoritetsgrupper finnes det mange ukulturer å ta tak i, det kan dreie seg om alt fra partnervold og annen krimstatistikk til omskjæring og barneekteskap, for å nevne noe. Dette må man kunne belyse trygt, uten å bli felt i PFU for å ha såret en minoritet.
Men.
En viktig sak på begge sider
Skal det være mulig å omtale en minoritet som høyst problematisk i seg selv? Tja. Oftest blir det stigmatiserende, stereotypiserende, nedverdigende og fremmedfiendtlig, uten helt å treffe presist.
Aldri er alle i en minoritet helt like. Og denne selvfølgeligheten må være grei å kreve at en redaktør forstår.
Eller?
Documents publisering av et nylig PFU-felt debattinnlegg er en åpenlys provokasjon. Publiseringen bekrefter også et generelt syn på Document som en bevisst bråkmaker, heller enn bare amatørmessig.
Men det er interessant at Berlingske, en av Danmarks største aviser, publiserer det samme innlegget – også dels som en bevisst provokasjon – sammen med Document. Det er en indirekte, men svært anseelig støtte til den norske ytre høyre-avisen.
Nå mener noen at det er like viktig å publisere dette PFU-felte debattinnlegget, som det var da enkelte medier publiserte Muhammed-karikaturene for 20 år siden. Rett og slett for å konstatere at ytringsfriheten må stå høyere enn minoritetsgruppers rett til å ikke la seg krenke.
Parallellen er der. Unektelig.
Men det er forskjellene også.
Forståelig fellelse
4.3 pålegger pressen å være varsomme med begreper som kan virke stigmatiserende, og å vise respekt for menneskers egenart og identitet. Den skal, litt som hatytringsparagrafen, verne grupper, men også enkeltpersoner som rent faktisk ikke er slik noen ønsker å tegne opp en gruppe.
Nettopp derfor er dette sannhetssøken-argumentet som brukes mot 4.3, galt. Det er sannhetssøkende å kreve høyere presisjon.
Jeg så PFU-behandlingen, og syntes faktisk for første gang at konklusjonen var rimelig bruk av punkt 4.3. Fordi det stilles krav til oss redaktører.
De nevnte karakteristikkene var helt unødvendige, og en god redaktør kunne ryddet dem unna for å få en mer passende og treffende kritikk av «trans».
Jeg kjenner også transpersoner som passer veldig dårlig inn i beskrivelser som «autisme, menns fetisjer, porno-inspirert kvinneforakt og kulturelle overgrep». Det er dette Anne Kalvig skriver at er «sauset sammen i én stor, økonomisk innbringende gryte: trans».
Tja. Det kan hende hun har rett i stort. Jeg vet ikke helt, jeg. Men lærte heller ikke noe av å lese det innlegget. Fordi det var mer karakteriserende enn det var sannhetssøkende. Og det må det være lov å være. Men i redaktørstyrte medier?
Minoriteter kan være overrepresentert i en rekke negative statistikker, men kan ikke vi redaktører prøve å fremheve disse tingene, hvis de er så viktige, på en ryddigere måte?
Istedenfor å ramse opp stereotypiske og ikke-dokumenterte trekk ved en minoritet, kan man ta én ting av gangen, og fremføre dem som argumenter med dokumentasjon.
Høye forventninger
«Vær varsom»-plakaten forsøker tross alt å sette litt høyere forventninger til oss, enn til andre, fordi det er det som skiller profesjonelle fra amatører.
RA Stavanger gjorde dessuten en feil i å avpublisere innlegget. Det er for drastisk, og skaper et inntrykk av at hele artikkelen var «forbudt». Den ryddige måten å ordne opp i dette på, hadde vært å fjerne de helt unødvendige karakteristikkene som konkret bryter med punkt 4.3. Det hadde gjort debatten i ettertid en stor tjeneste, for samtidig å ivareta artikkelforfatterens fullstendig legitime mulighet til å fremføre sin kritikk i avisen.
