Artikkelen ble først publisert i Samora Forum.
For nøyaktig 50 år siden startet den moderne innvandringen til Norge. Pakistanerne i 1969, eller «det forrige århundre», som sosiolog og gründerforsker Aud Korbøl kalte det i forrige coverartikkel av Samora. I 2019 har pakistanske innvandrere blitt noen av de aller beste nordmennene vi har.
Best i norsk
Som oppvokst på Oppsal barneskole var det umulig å ikke legge merke til at de pakistanske jentene var de flinkeste i klassen. Aiysha var best både i matte og norsk. Bestekompisen min, Dilawer, var best til å tegne.
I ungdomsårene var jeg proffdanser, men kom alltid på fjerdeplass i det årlige Norgesmesterskapet, bak tvillingene Bilal og Suleman Malik, som er i toppsjiktet internasjonalt i dag.
Som medie- og kommunikasjons-elev på videregående svarte jeg at Mah-Rukh Ali var nyhetsankeret jeg hadde mest tillit til. Wasim Zahid var den mest fornuftige TV-legen. Shabana Rehman var både morsomst og modigst.
Som journaliststudent husker jeg besøket fra Kadafi Zaman som gjesteforeleser, fordi førsteamanuensis i faget mente han var Norges beste journalist. Jeg var uenig, fordi Norges beste journalist heter Deeyah Khan, som også er Norges beste dokumentarfilmskaper og den eneste i landet som har vunnet to Emmypriser.
Politisk beundrer jeg Hadia Tajik (Ap), en progressiv norskpakistaner som jeg gleder meg til å se som Norges første president (hun har uttalt seg kritisk til monarkiet). Jeg blir stolt når jeg leser at Saida Begum (H) er høyresidens ordførerkandidat i Oslo, og synes Abid Raja (V) er et herlig fornuftig bidrag til Regjeringen.
Dette er ikke mennesker som er best til å være pakistanske i norsk offentlighet. Det er pakistanere som med sitt grensesprengende talent og virke gjør Norge som et samlet lag bedre.
Sympatisk journalistikk er eksotifiserende
Noen minoriteter gjør det bedre enn andre, både i norske skoleklasser og i norsk offentlighet. Det må vi tørre å grave i, forske på og avdekke uten berøringsangst. Serviceinnstilt minoritetsjournalistikk er ikke formålstjenlig.
I 2019 stiller jeg meg nemlig undrende til om vi er tjent med en servil tilnærming til minoritetene. For ja, det er sympatisk, men det er også både marginaliserende og eksotifiserende.
Aftenpostens teater- og mediekritiker Anki Gerhardsen skrev nylig at kunstkritikken lider av berøringsangst overfor samefolket. Hun er glad det ikke bare er flaggheising, men også debatt, på Samefolkets dag.
Det betyr ikke at hets og personangrep, som samefolket har møtt opp gjennom, bør gå ukritisert eller usanksjonert unna. Man er ansvarlig for sine ytringer, noe vi som samfunn kan etterleve uten å teppelegge hele debatten. Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell om ytringsfrihet, uten å avvise nyansene.
Jeg tror mye av grunnen til at pakistanerne i Norge gjør det såpass bra, er takket være gravende nyhetsjournalister uten berøringsangst overfor de interessante debattene som har angått dem. Kanskje på grunn av sin størrelse og det faktum at pakistanerne var de første innvandrerne til Norge. Den kontraintuitive kritikken fremskaffer noen av Norges fremste debattanter, og ikke minst progresjon.
Nylig publiserte vi et intervju med den samiske rapperen SlinCraze, her i Subjekt. Der kritiserte han den samiske machokulturen, og dessuten visse samer for å være rasistiske overfor mørkhudede. Det kler ikke det samiske offerbildet, der samene utelukkende møter hets og sjikane, og av samme grunn sjeldent konfronteres av journalister og offentlighet på helt andre spørsmål.
Gerhardsens kritikk av norske kulturjournalisters dekning av samefolket, særlig de siste årene, er betimelig, fordi debatten rundt visse minoriteter ikke må forsvinne i den antropologiske euforien. Ordskiftet bør nyanseres, fordi vennligsinnet frykt for å grave i makt og avmakt – også blant de som i større sammenheng anses som minoriteter – vil virke mot sin hensikt. Jeg tror samfunnet utvikler seg i debatten.
Sympatiske inkluderingstiltak er marginaliserende
Journalistenes berøringsangst overfor visse minoriteter er nå en ting, men som minoritet ber jeg meg dessuten frabedt kulturinstitusjonenes vennligsinnede inkluderingstiltak.
Der mange kulturinstitusjoner ser sin selvfølgelige plikt til å henvende seg til minoritetsbefolkningen, tyr noen til uelegante og generaliserende tiltak som strukturelt marginaliserer.
En ny innspillsrapport til Kulturrådet, levert av Norsk Publikumsutvikling (NPU) (som undertegnede for ordens skyld har jobbet med) stiller spørsmål ved om innvandrere i det hele tatt kan regnes som en målgruppe.
NPUs undersøkelser i feltet viser at det er utdanning som i størst grad fungerer som driver for kulturbruk, uavhengig av alder, inntekt, kjønn og innvandringsbakgrunn. Personer med innvandrerbakgrunn har like store eller like små kulturelle ressurser. Mønstrene for kulturbruk spores i utdanning, ikke nasjonalitet.
En økende andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Mange har høy utdanning og kulturelle vaner som gjør dem til potensielle brukere av kunst- og kulturinstitusjonene. De bør slippe å bli møtt med et integrerende håndtrykk.
Ikke bare viser det seg at dette ikke fungerer, rent strategisk, men det er dessuten marginaliserende. To sider av samme mynt.
Innvandrere skal ikke reddes fra å havne i periferien. Vi skal selv redde samfunnet fra å bli illegitimt og inkompetent. Ikke for stakkars innvandreren sin skyld, men for kulturlivets skyld. Norsk kunst og kultur vil bli bedre av økt og mangfoldig deltakelse, som i offentligheten. Skal man toppe laget, må man engasjere bredt, og ikke blant en kunstnerisk elite.
Kunstnere med innvandringsbakgrunn er heller ikke mangfoldskunstnere. De er stemmer som utfordrer common sense, og som dermed utvikler samfunnet.
Innvandrere er like gode
Det er som sagt nærmere 50 år siden den moderne innvandringen kom til Norge. Min egen familie kom tidlig på 80-tallet. Spør du meg, er det høyst på tide å anse minoriteter som mer enn bare minoriteter. Nå er tross alt Karpe halve Norges favorittband, Fredrik Solvang er allment anerkjent som Norges beste programleder, tradisjonell norsk mat spises bare så vidt, og det neppe er lenge til Norges statsminister også har innvandrerbakgrunn.
På et eller annet tidspunkt må vi ikke bare likestilles, men anerkjennes som likestilte. Noe annet er å holde oss nede. Innvandrere er så mye mer enn bare minoriteter. De er også noen av de beste nordmennene vi har.
Akkurat som damer er så mye mer enn bare kvinnfolk. De, eller vi, er faktisk best i både det ene og det andre. At de, eller vi, byr på nye perspektiver i et mangfold, er bare en verdi i tillegg.
Og alt dette, da, uten å mene at visse (les: Alle) minoriteter bare har møtt «berettiget» motstand opp gjennom. I de foraktende, hetsende og høytropende banekvartene på hver side av midtbanen er det godt noen møter disse med gode taklinger.
Ja, vi må finte oss mot målet, og som likestilte spillere slutte å claime den gudebenådete retten til å gi gule og røde kort.
Undergraver demokratiet
2018 var et ellevilt år for norsk offentlighet, der udemokratiske tendenser som no-platforming og opprop for gjenvalg (brexit) har definert mediebildet internasjonalt. Når høyresiden protesterer mot dette, reagerer venstresiden med anklager om at de drar «ytringsfrihetskortet» og «inntar offerrollen».
Når ble venstresiden så intolerant?
Norsk venstre syter også over at både ordskiftet og det politiske sentrum har forflyttet seg mot høyre, men i stedet for å i praksis legge skylden på juks, korrupsjon eller force majeure, oppfordrer jeg til å se på det som et resultat av fri meningsbrytning.
Demokratiet suger i opposisjon. Likevel må vi unngå å ty til de enkle løsningene som undergraver det. Som redaktør får jeg ikke understreket det nok; at demokratiske verdier er under forfall i hele Europa. I USA og Kina forsterkes også ikke-demokratiske tendenser av bevegelser og statsledere som utvider sine fullmakter.
Å hegne om demokratiet bør altså være en venstresidesak. En høyresidesak, likefullt. For det er ikke likheten som styrker oss som samfunn. Det er ulikheten, og den frie meningsbrytningen. Ytringsfrihet er ikke tjent med å være et skjellsord.
At norsk politisk sentrum har forflyttet seg mot høyre er rett og slett utøvet demokrati, og dette er en kjedelig debatt som gjør argumentene små. Den politiske oppslutningen kan og bør vinnes uten boikott, ugyldiggjøring av motstandere, eller å koble ut deres mikrofoner. De ekstreme har alt å vinne på dette, slik alternative medier er et resultat av svekket tillit til de etablerte mediene som meningsdommere. Venstresiden kan ikke kuppe denne rollen uten å forvente at alternative meningsekkokammere vokser.
Fornuft over følelser
Mens noen utøver sin selvbenådete rett til å nekte visse ytringer en såkalt scene, finnes andre kompromissløse journalister, debattanter og aktivister som holder hodet herlig kaldt og tunga rett i munnen. Mange av dem er innvandrere og andre minoriteter.
De møter feil og fordommer med fakta og fornuft – og vinner. Slik beveger de samfunnet mot det rasjonelle og kunnskapsbaserte, uten å gjøre debattsidene om til elitistiske fora. De inkluderer og overbeviser med fri penn og uredd stemme, i troen på at offentligheten er et sted hvor fornuften til slutt vil seire.
Men ikke av seg selv. Det er i debatten samfunnet utvikler seg, og minoritetenes stemmer har aldri vært viktigere. Ikke fordi at vi er i minoritet, men fordi at vi er både berettigede og kvalifiserte folk.
