Vågal kuratering

Å vise frem såpass få arbeider i det forholdsmessig store gallerirommet er både selvsikkert og vågalt

OSL contemporary
OSL contemporary
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Men Anne Katrine Dolven gjør betrakteren om til en del av utstillingen.

«Tiden kan man bare glemme ved å bruke den», skrev den franske poeten Charles Baudelaire (1821-1867).

Det er kanskje klisjéfylt å starte med et sitat av en død, fransk poet. Men sitatet sier mye om de refleksjonene som oppstår i A. K. Dolvens arbeider, og hennes nye utstilling på OSL Contemporary.

Hver dag erfarer vi hvor dynamisk tid oppleves, og hvordan det står i sterk kontrast til klokkens konstante og lineære angivelse. Som at det siste kvarteret av arbeidsdagen føles lengre sammenlignet med kvarteret før vekkeklokka ringer. Eller at livet føles som en karusell som bare går fortere og fortere, selv om årene består av like mange dager.

På harmonisk vis portretterer utstillingen ulike måter å tenke om tid på, som fremheves av et stille og tomt gallerirom. Å tørre å vise så få kunstverk som det gjøres her er både vågalt og selvsikkert – og i denne utstillingen helt essensielt.

Annonse
Fauskemarmor, som skulpturen “seng” (2019) er laget av, er kjent for sine vakre og unike fargenyanser. (Foto: OSL contemporary.)

Terapeutisk

Til tross for at tiden hele tiden omfavner oss, er det et fenomen som er vanskelig å sette ord på. Og selv om klokken og kalenderen bidrar til å sette tingene i system, kan det oppstå forvirring når opplevelsen av tid ikke korresponderer med sekunder, minutter og timer.

Disse tankene dukker opp mens vi sitter på en skulptur i fauskemarmor. Den er plassert midt i lokalet, og ser bort på en svart sekundpendel, som tikker og går på veggen.

Skulpturen, som er lekkert formet som en seng, er laget for at man skal kunne legge seg ned – og tillater oss å bli en del av kunstverket. Bortsett fra pendelen er veggene helt tomme. All oppmerksomhet trekkes mot sengen, klokken og en selv. Ja, til og med innover i en selv – nesten terapeutisk.

På så måte får utstillingslokalet en helt sentral rolle. Det tomme rommet fungerer som en forlengelse av kunstverkene. De hvite, nakne veggene fremhever og retter alt fokus mot de forholdsvis lavmælte kunstverkene, og man får tid og rom til å reflektere.

I de duse, varme fargene, som er særegent for fauskemarmor, ser man spor av tid i de mange lagene i skulpturen. Faktisk er den flere millioner år gammel.

Det oppleves litt kontrastfullt, å sitte på noe ble skapt lenge før det moderne mennesket, mens man ser på pendelen som var den mest presise tidtakingen i nesten 400 år, fram til 1930-tallet. Det naturlige settes opp mot det teknologiske – mennesket mot natur –som på hver sin måte forteller om tidens gang.

Dette er første gang siden 1994 at filmen av den 12 år gamle jenta vises. (Foto: OSL contemporary.)

Tiden som modningsprosess

I galleriets siderom fortelles det om en annen egenskap som tiden har. En svart-hvitt film vises på en videomonitor, plassert på gulvet. Midt i bildet står ung jente på en hvit, rund hellesten.

Hun prøver seg fram med forsiktige gester. Jenta gjør noen typiske turnbevegelser, som å løfte opp den ene foten mens hun balanserer på den andre. Hun virker selvbevisst, men usikker på neste steg. Som jenta, forsvinner vi inn i hennes egen verden.

Filmen er fra 1994, og var en del av en utstilling i Sandes på samme tid som Dolven var en del av. Jenta fikk instrukser fra kunstneren om å stille seg på stenen, og gjøre det hun ville i åtte minutter.

Selv om det ikke er veldig tydelig, ser man hvordan jenta blir mindre selvbevisst ettersom tiden går. Som om oppmerksomheten hennes forflyttes fra minuttene, til omgivelsene. Kanskje er det akkurat som Baudelaire skrev? Hun har gått fra å være bevisst på tiden, til å bruke den – og dermed glemme den.

I fjor, 24 år etter at Dolven lagde videoverket, dro hun tilbake til den samme hellestenen, og fant den nedgrodd av mose. Verket «To you 1994-2018» består nå av en sammensetting av det gamle videoverket, og et fotografi av hellestenen som den ser ut i dag.

Akkurat som vi ser en slags modningsprosess i jentas bevegelser, ser vi en modningsprosess i selve stedet. Det er lavmælt, men vakkert. Og på en harmonisk måte evner A. K. Dolven å fortelle, om så bare en liten del, om hvor subjektivt tid oppleves – og kompleksiteten i det.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar