Subjekt utviser liten kunnskap om prosessene rundt nominasjon og utvelgelse av Kunstkritikerprisen, og går seg vill i konspirasjonsteorier, skriver André Gali.
I artikkelen «Høythengende kritikerpris går til kunstprosjekt hvor sentral kunstner er jurymedlems kjæreste» fra 11. april, retter journalist Ingrid Tellefsen Relling fokus mot Kritikerlagets årlige pris til «en utstilling eller et prosjekt som medlemmene av kunstseksjonen i Norsk kritikerlag har ansett som å være av særlig høy kvalitet i foregående år».
Prisen har en viss prestisje knyttet til at det er medlemmene i kunstseksjonen i Kritikerlaget, praktiserende eller tidligere kritikere, som har nominert og stemt frem sine favoritter. Det er med andre ord en særlig faglig anerkjennelse i å motta denne prisen.
Det var tre nominerte til prisen. «Munchmuseet i bevegelse», en utstillingsrekke med prosjekter rundt omkring i byen, kuratert av Nathalie Hope O´Donell, og gruppeutstillingene «Strømmer av følelser, kropper av malm», som ble vist på Kunsthall Trondheim og var kuratert av Lisa Rosendahl, og «Nora Turato: Pool 2», som ble vist på Unge Kunstneres Samfund og var kuratert av Rhea Dall.
Da Kunstkritikerprisen for 2018 ble offentliggjort 4. april viste det seg at det var utstillingsserien «Munchmuseet i bevegelse», initiert og kuratert av Nathalie Hope O´Donell, som fikk årets pris. Begrunnelsen begynte med følgende setning:
«I den pågående serien Munchmuseet i bevegelse – samtidskunst har kurator Natalie Hope O’Donnell tatt i bruk ulike lokaler og byrom i Munchmuseets nabolag for å presentere en rekke arrangementer og performancer av yngre, hovedsakelig norske, kunstnere. Serien, som har pågått siden 2016, foregriper sammenslåingen av Stenersenmuseet og Munchmuseet, og opprettholder institusjonenes aktivitet i påvente av flyttingen til nytt bygg i Bjørvika.»
Deretter ble det ramset opp hvilke prosjekter som har vært vist i 2018, og som sammen har gjort Munchmuseet i bevegelse til en verdig vinner. Dette var Trollkrem Import som arrangerte flere performancekvelder på Grønland, Sara Eliassen som viste prosjektet «The Feedback Loop» og prosjektet «Liquid Properties», der kunstnerne Marjolijn Dijkman og Toril Johannessen har samarbeidet med Universitetet i Oslo for å lage filmen «Reclaiming Vision».
Selve kjernen i Munchmuseet i bevegelse og kurator Nathalie Hope O´Donells store kvalitet og nyvinning, er at kunsten flyttes i stor grad ut av institusjonene, og at Hope O´Donell som kurator involverer en rekke ulike perspektiver for å løfte frem skeive historier, koloniale historier og andre historier som har fått marginal eller ingen plass i offentligheten og i kunstens økosystem. At dette nå skjer som del av det institusjonelt tunge Munchmuseet, er derfor enormt viktig.
Feil fokus
I artikkelen fra 11. april rettes fokuset derimot ikke mot prisvinnerens enorme betydning i det norske kunstfeltet og den norske offentligheten forøvrig. Artikkelen kunne handlet om hvordan den visjonære kuratoren Nathalie Hope O´Donnell med dette prosjektet har endret reglene for hva kunst er og hvordan det vises og hvor og hvordan det kan løftes frem som del av både lokale og internasjonale samtaler. Men det gjør den ikke.
Nei, fokuset rettes mot at Andreas Breivik, lederen for arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Kritikerlaget, er samboer med Tor Erik Bøe, som sammen med Jennie Bringaker utgjør Trollkrem.
Det er sterkt prisverdig å rette kritiske blikk mot nepotisme i kunstfeltet og avdekke maktstrukturer når misbruk forekommer, men i den situasjonen som males opp her skapes et inntrykk av at Breivik sitter på en avgjørende makt for å dele ut denne prisen til sin samboer. Det stemmer ikke.
Kårer ikke vinner
For det første er det prosjektet Munchmuset i bevegelse ved kurator Nathalie Hope O´Donnell som har mottatt prisen, ikke Tor Erik Bøe, selv om han gjennom Trollkrem selvsagt var en viktig del av innholdet. For det andre er det begrenset innflytelse lederen av arbeidsutvalget har.
Som tidligere leder av arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Kritikerlaget, er min erfaring med prisen at arbeidsutvalget kun tilrettelegger for at nominasjon og utvelgelse kan finne sted. Det vil si at man først inviterer de rundt 100 medlemmene av kunstseksjonen i Kritikerlaget til å nominere og begrunne sine tre favoritter per epost – dette kan man gjøre gjennom hele året – deretter ser arbeidsutvalget gjennom forslagene og ser der det er overlapping, samt leser begrunnelsene. Deretter siler man ut de tre som står sterkest som medlemmene da får stemme over.
Med andre ord er det nærmest umulig at en leder for arbeidsutvalget kan styre denne prosessen til fordel for egne ikke-faglige interesser. At det ble flertall for Munchmuseet i bevegelse viser tvert imot at det var flertallet av kunstkritikerne som syntes dette var en verdig vinner.
Dårlig journalistisk håndverk
For min egen del var Munchmuseet i bevegelse en av tre utstillinger jeg nominerte. Jeg mener nemlig at Nathalie Hope O´Donell har omskrevet kunsthistorien med sine utstillingsprosjekter i Munchmuseets regi, og at det er radikalt nytt og viktig i norsk sammenheng at hun benytter skeiv kuratering for å få en rekke kunstneriske stemmer i tale, som vanligvis ikke får stor plass i offentligheten. Da dette prosjektet kom opp som en mulighet til å stemme på, ga jeg naturlig nok min stemme til dette prosjektet.
Jeg mener derfor at Subjekts sak bærer preg av dårlig journalistisk håndverk og sensasjonsjag mer enn rederlig journalistiskk. Gjennom artikkelen virker det som om Subjekts journalist heller ønsker å så tvil om Kritikerlagets uavhengighet og prosjektets kvalitet. Subjekt utviser særdeles liten kunnskap om prosessene rundt nominasjon og utvelgelse av Kunstkritikerprisen, og går seg dermed vill i konspirasjonsteorier som ikke har noen rot i virkeligheten.
Det bør kanskje nevnes avslutningsvis at Kunstkritikerprisen ikke er en pengepris, men en statuett av Arne Nøst og en kunstfaglig feiring i regi av Kritikerlaget.
