«Det ville pæretreet» er full av ideer og små eksperimenter. Resultatet er både drømmende og realistisk, og utfordrer oss med store tanker, men stille levert, skriver Subjekts filmanmelder.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
Å se Gullpalmen-vinneren Nuri Bilge Ceylans nye film er som å lese begynnelsen av en historie. «Det ville pæretreet» er mer en rammefortelling, eller et utgangspunkt, enn en fiks ferdig historie.
Dette til tross for at den varer i tre timer. Handlingsforløpet er ledet av rekke innblikk, fremfor utviklede konflikter og dyptgående karakterskildringer. Den betont begavede tittelen «Det ville pæretreet» («Ahlat Agaci») stammer fra hovedrollen Sinan (spilt av Dogu Demirkol) sitt romanprosjekt, som også bærer filmens tittel. Romanprosjektet blir beskrevet som en dypt personlig gjennomgang av byen forfatterspiren vokste opp, ikke ulikt hva filmen gir seg ut for å være.
Dypt indre liv
Vi følger Sinan gjennom late dager i Çanakkale, en avsidesliggende kystby i Tyrkia. Han er snart uteksaminert i pedagogikk, men ønsker heller å bli anerkjent for boken han har skrevet. Familien har ikke lenger verdigheten de pleide å ha, ettersom Sinans en gang respekterte far (spilt av Murat Cemcir) ble spilleavhengig, og brenner bort alt av penger på hesteløp. Alle menneskene vi møter ønsker det samme: Lykke og gull, men befolkningen i Çanakkale makter ikke å ta grep, og livene deres blir fylt med livsløgner og tomme løfter.
Med dette som premiss, følges vi rundt i områdene Sinan vokste opp i, der tilfeldige møter alltid ender med lange dialoger om religion, oppvekst, stolthet og kunstnerskap. Dette legger grunn for filmens tyngde. På sin tre timer lange spilletid blir filmen aldri kjedelig, men heller ikke nervepirrende. Den er behagelig å følge, ettersom det aldri står stille, men det er heller ei de store konfliktene å beskue. Filmens lange og omfattende sekvenser gir filmen derimot et dypt indre liv.
Den moderne kunstnermyten
Sinans karakterutvikling er både spennende og frustrerende å følge. Der den gamle kunstnermyten ofte tar utgangspunkt i pjoltere og unormalt mange sex-partnere, får den unge generasjonen med kunstnere et mer stillferdig rykte. Sinan er den moderne forfatteren, ensom og motløs, med flere tanker om hva han bør føle enn hva som faktisk ligger og ulmer under huden. Dette er en forfatter som gjør seg motløs av å måtte søke støtte til utgi sin egen bok. En strebende skikkelse. Kynisk, men hudløs.
Gjennom drømmer og tankespinn gir tankene en sjelden gang slipp, og følelsene tar over. Disse sekvensene er estetisk praktfulle, og kan minne om Xavier Dolan på sitt mest svevende.
Det er interessant og bevitne Sinans oppførsel, som er både nysgjerrig og intuitiv, men også bitter og selvgod. Særlig bitter er han overfor sin far, og hans ufordragelig hovmod gjør at han ikke ser annet enn farens feil og mangler. I prosessen av å publisere romanen sin, stiller Sinan et spørsmål som mange forfattere har stilt: Hvor langt kan man gå? Hvor mye kan man utlevere andre i kunstens navn?
«Alt er greit så lenge samvittigheten takler det. Om den ikke takler det, får den lide.»
På et tidspunkt blir det sagt at klisjeer ofte rommer grunnleggende sannheter. «Det ville pæretreet» er ikke en film som styrer unna klisjeene, men vi får aldri inntrykk av at regissør og manusforfatterne har gått for lettvinte løsninger. Uten å bruke for mye tid på å konkludere eller besvare spørsmål, gir filmen en fornemmelse av hva det vil si å være ung, å være forelder, og å være i et ekteskap. Ceylan mestrer en av kunstnerens vanskeligste oppgaver, nemlig å si noe eget og sant om hva det vil si å være menneske.
Et levende verk
Manuset er reflekterende og intelligent. Filmens samtaler setter dype preg på verket, men hva med det visuelle? Fotograf Gökhan Tiryaki har gjort filmen til et praktfullt kunstverk, med klare fargetoner som står i kontrast med mye av filmens handling. Det er enkeltbilder og kortere sekvenser som unektelig ville tatt seg bedre ut skutt på film, men Tiryaki rettferdiggjør valget av digitalt opptak.
Den eneste musikken som brukes i filmen er et stykke komponert av Johann Sebastian Bach. Ved å kun ha ett gjennomgående motiv, styrkes filmens repetetive struktur, og det fungerer fint når stykket spilles for å få et tydeligere skille mellom de ikke-kategoriserte kapitlene.
«Det ville pæretreet» er et av de verkene som først åpner seg mot slutten. Ceylan opererer med et inderlig visuelt uttrykk vi kan kjenne igjen fra Ingmar Bergman, og en subtilitet som er å finne i det østeuropeiske filmspråket. Ceylan har regissert en dypt filosofisk film som fengsler oss som seere. Verket stiller gode spørsmål, men vi forlates uforløste.
På tre timer klarer ikke Ceylan å konkludere filmen. «Det ville pæretreet» blir livet det skildrer – et langt forbipasserende øyeblikk som man forventer skal gi mer ettertanke enn det ender opp med å gjøre.
Dette er imidlertid ingen kritikk av filmen, men en problematisk konsekvens ved å være filmens vitne. Om Ceylan bevisst går inn for å simulere følelsen av tilsynelatende meningsfylte scener fra livet, som til slutt føles tomme, eller om han har prøvd å skape et utbroderende epos til ettertanke, vet vi ikke. Uansett intensjon, er Ceylans film formidabelt løst, og selv om vi ikke sitter igjen med mye ettertanke, byr filmen på mange nok refleksjoner før siste bilde. «Det ville pæretreet» fortsetter videre etter rulleteksten. Verket får ikke da bare liv, men også tanke og bevissthet.
