«Grønn vekst» er umulig, hevdes det. Og da Jostein Henriksen gikk viralt med påstanden forrige uke, vel fundert i en omfattende FN-rapport, ble jeg både opprømt og oppgitt. Opprømt over at rapporten endelig fikk oppslag, men oppgitt over løsningsforslaget fra Oppstrøms-redaktøren.
Noe lignende hadde de fleste i kullet mitt konkludert med i en oppgave på Journalisthøgskolen for flere år siden. Forskere og professorer har sagt det i flere tiår: Forbruket må ned. Men likefullt: Grønn vekst må til.
Reell grønn vekst er utslippsreduksjon
Det lukkende anførselstegnet burde vært plassert i enden av Henriksens påstand (og ikke bare rundt begrepet «grønn vekst») fordi den erklærende Morgenbladet-tittelen undergraver reell grønn vekst, som i begrepets rette forstand er både grønt og mulig.
Men la oss ikke redusere dette til en mediekritikk. For noe hadde jeg kanskje misforstått til nå: At «grønn vekst» oppfattes som noe som skal foregå parallellt med blind markedsliberalistisk vekstpolitikk.
En såpass naiv grønnliberal kontraideolog bør vi så klart ha sunn skepsis til. Jeg tror de færreste klimaoptimister tror at ren, skjær og hensynsløs kapitalisme vil redde verden.
For selv om kapitalismen har reddet en hel verden ut av fattigdom (come on), er den også roten til den katastrofale klimakrisen vi ser og vil se mer av dersom vi ikke erstatter grått med grønt.
Det er nettopp dét reell grønn vekst handler om. Som grønn vekst-forsker Per Espen Stoknes skriver i Harvest, er reell grønn vekst den beste strategien for et virkelig grønt skifte, fordi det innebærer at ressursproduktiviteten øker raskere enn utslippene. Ofte ved å erstatte produsenter med samme formål, gjerne som formidler av kunnskap om økologi og helst i kombinasjon med at forbruket på andre områder går betraktelig ned.
Reell grønn vekst står ikke i et motsetningsforhold til utslippsreduksjon, men er snarere to sider av samme sak.
Økonomisk vekst gir handlingsrom
Stoknes argumenterer videre med at en moderat økonomisk vekst dessuten vil være sunt. Fordi det gir oss handlingsrom til å investere i grønn utvikling, som er et underliggende premiss for grønn vekst.
Det motsatte, degrowth, er enda mer fjernt – for ikke å kalle det umulig – ettersom økonomisk resesjon vil føre til raskt økende arbeidsledighet, mer sosial ulikhet, brått fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner.
La oss ikke slokke bålet med bensin. For selv om teknologioptimismen enda kan beskyldes for å være naiv, har den grønne innovasjonen aldri vært det. Den bygger på en kritisk tro på reelle løsninger. La oss ikke kalle det umulig, og for guds skyld kutte i utslippene samtidig.