På Melk galleri vises den svenske fotokunstneren Lina Scheynius med en soloutstilling for andre gang. Noen kjenner henne igjen som en av de største profilene fra Flickr, et fotonettverk tiden før Instagram og Tumblr. Utstillingen, som har fått tittelen «Crystalline», står i tråd med Scheynius’ sukkersøte, romantiske pikeromsestetikk, hvor duse farger og spill med lys sørger for en barnlig letthet.
I betraktningen av hennes selvbiografiske verk får du følelsen av å tre inn i noens dagbok, men utover det dagbokaktige preget har verkene en relativt løs sammenheng. Utstillingen kan minne om en Tumblr-blogg; bildene har for det meste en tydelig estetikk, men mangelen på en helhet gjør at de av og til virker umotiverte.
Utstillingen virker ikke tilspisset mot et enhetlig uttrykk, men oppleves heller som en fremstilling av kunstneren opp gjennom årene. Sammensetningen av nye og gamle verk fungerer tidvis godt som en presentasjon av Scheynius’ estetiske blikk. Dessverre er reaktualiseringen av disse verkene til tider litt gjennomskuelig – de befinner seg ikke i en overbevisende sammenheng. Deres plass i utstillingen oppleves ikke alltid troverdig og uttenkt, men flyktig og beleilig.
Dikotomi mellom subtilt og eksplisitt
Det første du ser fra inngangen til galleriet er to verk på den nærliggende høyreveggen: Fingre med noe som ligner spytt dratt mellom seg. En rosa blomst presset mellom noens lår. Den klissete væsken mellom fingrene, samt den ovale blomstens rødmende folder, har en subtil seksuell undertone. Uttrykket er eterisk og delikat, nesten skjørt, og minner om en tenårings uskyldige utforsking av egen kropp.
Heretter blir uttrykket mer eksplisitt seksuelt. En blodig, utstrakt finger er plassert ved siden av en mann som legger penisen sin mellom en kvinnes rumpeballer. Det seksuelle fremtrer direkte, fra fingerens fallossymbol til en avbildning av selve akten. Overgangen fungerer godt, fordi glidningen mot den mer åpenbare kroppsligheten skjer gradvis og naturlig, som en organisk vekst.
Kontrasteringen mellom det varsomme og det voldsomme kommer særlig til syne ved bildet av den blodige, kjøttfulle morkaken. Morkaken er diametralt plassert med blomsten og fingrene – de befinner seg på hver sin side av det samme rommet. Verkenes fysiske plassering speiler deres uttrykksmessige posisjon; de oppstår i et motsetningsforhold, men bindes sammen av det samme elementet om kroppslig nærhet.
Intimt, men også fjernt
Gjennom fremstillingen av fødsel, sex og kroppsvæsker domineres Scheynius’ verk av en kroppslig intimitet. Bildet av morkaken med sin tjukke navlestreng er plassert til høyre for bildet med kremgule, rillete rør over en sykehusseng. Rørenes riller ligner morkakens kveilende blodårer; de får noe kroppslig over seg, som om de er en forlengelse av den fødende kroppen. Det finnes en kraft i den nærmest groteske gjentagelsen av våte, bevegende mønstre. Denne livsnære kraften befinner seg imidlertid kun i et hjørne av utstillingen, kun hos disse verkene.
Den kroppslige nærheten føles av og til for nær – når det personlige går over til å bli privat er det enklere for betrakteren å ta avstand. Det kan kjennes for intimt å komme så tett innpå noen andres sexliv, for eksempel ved bildet av den blodige kondomen. Blandingen mellom det personlige og det private sørger for en dynamisk tilnærming til verkene, og det utfordrer betrakteren til å kjenne på sin posisjon som tilskuer av et liv.
Scheynius’ verk preges av en avstand ved at de viser rester av nærvær. Blodet, fukten, det krøllete håret ved siden av kondomen. Morkaken etter barnet som gled ut, det slappe brystet etter å ha vært fylt av melk. De etterlatte gjenstandene gir inntrykket av at fotograferingen ikke var planlagt, men oppsto ved en ettertanke. Slik gjennomsyres verkene av en stillhet og ro, som om de ble skapt i et pusterom. Lettheten i verkene gjør også at det ikke krever så mye å nå inn til dem. De er veldig tilgjengelige, noe som til tider kan få dem til å virke anemiske og uten substansiell tyngde.
Glimt av potensiale
En styrke i utstillingen finner sted i verkene hvor Scheynius har brukt dobbel eksponering. Overlappingen av to motiver har noe sansebedragersk over seg, og fungerer som en tiltrekkende effekt: Du kan stå lenge og se hvordan det ene motivet smeltes inn i det andre. Den doble eksponeringen tvinger deg til å se utover de faste konturene til det som er avbildet, og heller se transformasjonen som finner sted i og med det flertydige.
Disse verkene bryter opp dagbokformens amatørmessige preg. Med sitt transformative aspekt har de en større kompleksitet, men det ville vært en gjennomskuelig intellektualisering å gi de svakere verkene det samme «magiske sløret» som de sterke. Utstillingens dynamikk sørger for en sammensatt stemning, sammenvevingens harmoni avbrytes imidlertid av enkelte verk som rett og slett ikke virker å ha noe å gjøre i utstillingen.
Siden utstillingen har et så stort spenn mellom sine gode og dårlige sider, oppleves den ikke sømløs. Det er derfor lett å mistenke at verkene i utgangspunktet ikke er ment å stå sammen. Sånn sett fungerer tittelen godt: Som en krystall peker utstillingen i ulike retninger. Men det er vanskelig å finne fram til noen underliggende kjerne.