Som barn ble pappa fløyet til Norge fra Vietnamkrigens helvete for å få medisinsk behandling. Da han kom hit var vi et mye mindre velstående land enn vi er nå. Allikevel hadde vi råd til å ta imot barn med kraftige skader. Vi hadde råd til å hjelpe pappa til å bli frisk nok til å jobbe, la ham jobbe et langt yrkesliv, og selv bidra tilbake til fellesskapet.
I dag er Norge et av de rikeste samfunnene i verdenshistorien. Allikevel arresterer vi en familie med en mor og tre søsken midt på natten og sender dem til et land barna ikke kjenner.
Vi tar 20 år gamle Taibeh Abbasi, som feiret russetiden med vennene sine i fjor, og sender henne til en krigssone.
Vi tar 16 år gamle Ehsan Abbasi, og sender ham til et land nordmenn blir sterkt frarådet å reise til, fordi det er et av verdens farligste steder.
Vi tar ingen hensyn til at den enslige moren blir liggende alene på et sykehus, mens vi sender barna hennes foreldreløse til Kabul.
«Innvandringsregulerende hensyn», kaller de det. Det betyr at disse søsknene sendes ut for å skremme bort andre. De er bare et middel, for at Norge skal avskrekke andre fra å flykte hit.
Norge har blitt mye rikere siden pappa var liten. Men på noen måter har vi blitt fattigere. I stedet for å la disse søskenene bo, jobbe og bidra i Norge, sender vi dem til en uviss skjebne i et land vi selv har vært med på å bombe.
Det er ikke for sent å hente denne familien hjem. Hva skal vi med rikdom, om den gjør oss så kalde som dette?
