Karpe er muligens norsk musikks fineste solskinnshistorie.
Som flest, startet de på bånn. Med å holde konserter på fritidsklubber og på de scener som ellers ville tatt dem imot. Siden har de vært hyppig aktuelle i to tiår med flere av Norges nasjonalsanger å regne, og i flere år har de vært store nok til å avslutte den ikoniske Øyafestivalen.
Men i motsetning til de fleste blir Karpe bare bedre og bedre, og oppleves som aller best etter hele 19 år i gamet.
På en mørk dag
Man kan ganske trygt si at Karpe er den eneste grunnen til at folk er i Tøyenparken denne regntunge kvelden. Alle vet det var de som solgte ut Øya-lørdagen. Og det er verdt ventingen, etter flere bare halvgode konserter en gjennomvåt dag i Oslo.
På scenen har de rigget opp til flere nivåer, som gjør to relativt små gutter på Øyafestivalens største scene om til en severdighet. De har med seg flere rekvisitter, som en slik trapp man boarder fly med, som utgjør et slags stupebrett på scenen, og som spiller på det nyeste prosjektet deres, «Sas Pluss/Sas Pussy» (2019).
Publikum virker å kunne hver eneste tekst. Men det blir allsang på grensen til gråtkvælende når Karpe drar opp en publikummer for å rappe «Spis din syvende sans» sammen med dem. En naturlig og fin overgang der publikummerens skjærende stemme virker som protest mot etterfølgende «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», ei låt de sier har blitt desto mer aktuell etter skyteepisode mot al-Noor-moskéen i Bærum tidligere på dagen.
Det er i disse tidene vi trenger Karpe som mest. Artistene på scenen og publikum ute på den våte matta. Mobilisert mot hatet som finnes blant oss. Ikke rart Erna Solberg også hadde tatt turen: Hun, med sin regjering, har mye å lære av hvordan man kan overvinne frykten. Akkurat nå viser Karpe statsministeren hvem det er som virkelig samler oss nordmenn, og hvordan kulturen binder oss.
Under SAS-vingene
Konserten er stramt regissert med få gjester og med få unødvendige sprell.
Arif og Unge Ferrari dukker opp som seg hør og bør i samarbeidet «Jeg bruker ikke kondom», og Isah og Emilie Nicolas gjør hver sine gjesteopptredener til hvert sitt utgitte Karpe-samarbeid. Gjesteartistene spiller rollene sine utmerket, spesielt de to sistnevnte støtter det nyeste prosjektet med vers som gir konserten dynamikk.
På denne måten viser Karpe seg frem som artister som tar nye talenter under vingene. Det er large, fordi dette åpenbart er en dyrebar arena hvor de virkelig kan få andre artister til å skinne, men også vil få mindre tid til å fremme seg selv.
Holder tronen
De trenger ikke være bekymret for akkurat det. Og da Karpe spilte sist på Øya i 2012 var det få som så for seg at de enda kunne bli større og bedre. I det hele tatt: At de kunne holde tronen.
Men etter utsolgte konserter i Spektrum, turneer i utlandet på norsk, Spellemannnstatuett og filmer, finner de stadig nye måter å utgi musikk på. De fortsetter de å endre spillereglene med energien til nykommerne og erfaringene til veteranene.
Når publikum synger med, fra start til slutt, blir konserten minst like tårevåt som regnet som fortsatt høljer. Frysninger og glede, pyroene som spruter ild mot regnet i det de roper «flammeemoji», og ellers Karpes utilnærmelige talent, er det som holder oss er gående i Tøyenparken når det meste annet, fra moskéterror til drittvær ber oss holde oss inne. Men om det er verdt det, for frykten er ikke i nærheten av å tilnærme seg Karpes mobiliserende evne.
