Lørdag ettermiddag ble det åpnet ild mot en moské i Bærum. En person ble skadet, men ingen ble drept. Da politiet tok seg inn i gjerningsmannens bolig, fant de derimot en død kvinne som viste seg å være vedkommendes yngre stesøster. Hun var 17 år og adoptert fra Kina.
Hadde et drapsoffer
Foreløpig blir drapet på gjerningsmannens adoptivsøster ikke ansett som en del av terrorhandlingene. Politiet opplyste på en pressekonferanse i går at det er for tidlig å si noe om motiver. Dette på tross av at fungerende leder i Felles enhet for etterretning kunne fortelle at kartleggingen de har gjort viser at gjerningspersonen hadde ekstreme innvandringsfiendtlige holdninger og var ute etter å skape frykt.
Politiet omtaler saken som «et forsøk på en terrorhandling.» Men i nettforumet Endchan skal gjerningsmannen ha skrevet at det er på tide å «øke» rasekrigen irl og «it’s been fun. Valhall venter», noe som indikerer at noe er gjennomført.
Derfor holder det ikke å omtale de to voldsgjerningene som separate hendelser uten sammenheng, eller drapet på adoptivsøsteren som kun familieanliggende.
Det er urovekkende at politiet ikke trekker en parallell mellom de to voldsgjerningene som to rasistisk motiverte terrorhandlinger, når de kan uttale seg om gjerningsmannens innvandringsfiendtlige holdninger og hans støtte til Quisling.
Adoptivbarn overses
Rasisme mot utenlandsadopterte og ikke minst asiater blir sjeldent tatt seriøst og ofte ikke engang tatt stilling til. Mange ønsker å tro at adopterte ikke blir utsatt for rasisme fordi de er assimilerte inn i det norske samfunnet. Dermed blir adopterte også ekskludert fra både innvandringsdebatten og debatter rundt multikulturalisme.
Juridisk sett blir adopterte ansett som norske. Ekstremister tar derimot ikke stilling til hva som står i papirene dine.
Mange, og deriblant siktede i lørdagens terror, mener ifølge det som hittil er blitt offentlig at adopterte aldri kan bli norske. Utenlandsadopterte må forsvare sin norskhet samt bevise sin utenlandske identitet hele tiden. Faktum er at som transnasjonalt adoptert blir man aldri anerkjent som noen av delene.
Som en konsekvens blir ikke adoptertes erfaringer med trakassering eller rasisme tatt på alvor eller anerkjent som like alvorlige eller ekte fordi det i papirene står at de har norsk statsborgerskap, noe som er både naivt, skremmende og urovekkende. Det gir på ingen måte mening at man ikke utsettes for rasisme så lenge man har hvite foreldre. Det er heller ikke uvanlig at familiemedlemmer ikke anser en adoptert som familie, selv om det står i papirene at man er i slekt.
Det er på tide at vi tar stilling til at utenlandsadopterte kan bli utsatt for like mye rasisme som første-, andre-, og tredjegenerasjonsinnvandrere. Å tro noe annet er både naivt og ikke minst farlig. Og «rasekrigen» den siktede snakker om dreier seg ikke bare om fremmedfrykt og islamofobi, men om ekstremistiske og rasistiske holdninger og strømninger som retter seg mot mange flere enn man tror.