Det dukes opp for endagsfestivalen Poekhali i Bergen Kunsthall. Galleriteamet er i full gang med å rigge ned Mari Slaattelids kritikerroste festspillutstilling for å frigjøre salene for det de håper at ikke blir verdens siste fest.
Kuratoren for Bergen Kunsthall, Maria Rusinovskaya, gir oss en siste omvisning, før vi blir med opp på et møterom med utsikt over Festplassen og Lille Lungegårdsvannet.
– Det er litt kaotisk nå før festivalen. Kontoret mitt er okkupert av et gorillakostyme, sier Maria Rusinovskaya.
Never mind. Enda viktigere er det kanskje å få greie på hva Poekhali!, som de insisterer på at skal skrives slik, med et utropstegn på slutten, i det hele tatt er.
– Poekhali er ikke en musikkfestival, men en veldig komprimert versjon av hva Landmark og Bergen Kunsthalls program resten av året er, forteller kurator Maria Rusinovskaya.
Kunsthallen komprimert
I løpet av året arrangerer Bergen Kunsthall og Landmark alt fra foredrag med Chris Kraus til konserter med kjente artister. Når Poekhali på få timer skal gi publikum en miniatyr av det Bergen Kunsthall og Landmark arrangerer i løpet sesongen, resulterer det, som forventet, i et svært variert program som inkluderer billedkunst, klubbmusikk, performance, moving image, eksperimentell musikk og diverse lydkunst.
Festivalen startet hun opp i 2015. Navnet er hentet fra russisk og betyr «Let’s go»: Visstnok det Yuri Gargarin sa under take-off i 1961, da han ble første mann til verdensrommet.
Så gjelder det å leve opp til forventningene. En reise til ukjente rom?
– En real fest skal i alle fall markere at kunsthøsten er i gang, beroer Rusinovskaya.
Tror på festing som løsning
Årets festivalprogram består av totalt elleve ulike installasjoner fra alle verdens hjørner. Kunstnerne har fått fritt spillerom, men det er likevel en fellesnevner:
– De spinner alle omkring kontrastene, med kjærlighet og medfølelse på den ene siden, og døden og frykten på den andre siden, forteller Rusinovskaya.
Kontrastene er inspirert av Alexander Pushkins kjente drama, «A Feast in Time of Plague» fra 1830. Kort fortalt handler stykket om en gjeng ungdommer som ikke kan annet enn å feste på tross av at verden rundt dem er herjet av pest. Festing er det eneste som holder dem fast i livet – noe som muligens er passende for den tiden vi lever i også, ifølge arrangørene:
– Vi lever jo i en verden med ganske stor frykt. Hundene på plakaten refererer til overlevelsesmulighetene vi har. Både fysisk, emosjonelt, mentalt, og ja, vi kan vel si spirituelt også, med tanke på noen av installasjonene, sier Maria Rusinovskaya.
Hundene Maria viser til, Belka og Strelka, er de første pattedyrene som ikke bare fikk enveisbillett til verdensrommet. Utrolig nok, overlevde de, og kom tilbake. På tross av et tildels kaotisk samfunn. Long story short: Menneskeheten skal også det, og dét ved hjelp av kjærlighet, samhold og skal menneskeheten også overleve – det ved hjelp av kjærlighet, samhold og, eh, festing.
– Kunsten og feiringen av sesongen skal bli en bindende kraft mellom oss mennesker. Slik blir kjærlighet og medfølelse en måte å overleve på, sier Maria Rusinovskaya
Sukkersøtt, men fint. En av hovedtankene er at besøkende sammen skal skape nye dimensjoner til nye verk og kunstarter de ikke har vært i møte med tidligere.
Rave og ugandisk bryllupsmusikk
Sammenlignet med andre kjente festivaler som har foregått i sommer, vinner muligens Poekhali! årets pris for mest variert line-up. For hvem skulle tro det var mulig å oppleve ugandisk bryllupsmusikk, growling og rave på samme kveld, og under samme tak?
– Det starter med Benedicte Maurseth på hardingfele i samarbeid med lydkunstneren Lee Patterson, sier Maria Rusinovskaya, og fortsetter:
– De har aldri gjort det før.
Videre går det slag i slag med ulike former for elektronisk musikk, oppblåsbare skulpturer, lese-lounge, bryllupsmusikk, filmvisning, silketrykkverksted og avslutningsvis et langt dj-sett i kjelleren med Ida Nerbø.
– Vi kommer til å bruke nesten alle rommene, sier kuratoren.
– Alt fra sykkel-lager til boder i kjelleren.
I tillegg er det mulig å få en individuell guidet tur før dørene i det hele tatt åpner av to amerikanske kunstnere. Hvilket er en av kuratorens favoritter på programmet:
– Mark Fell er nok også den jeg gleder meg mest til å se. Tror det er kjent, men Rian Treanor som skal spille et dj-sett senere på kvelden, er faktisk sønnen hans. Så jeg tror de vil samarbeide noe også. Det blir kult, sier Rusinovskaya entusiastisk.
Navnene hun nevner er engelske dj-er og lydkunstnere som er populære innenfor både EDM og eksperimentell musikk. Fell er videre kjent for å jobbe med algoritmiske systemer og for å bruke en klassisk FM-synth. Og det er her gorillakostymet kommer inn.
– Alt henger veldig logisk sammen, altså!
Høres ikke særlig logisk ut. For i tillegg til en gorilla, skal Fells installasjon bestå av blant annet en tennisballdispenser, strobelys, 12 ulike høyttalere og en rekke dansere.
Berøringspunkt mellom kunsten og musikken
Festivalen er i utgangspunktet en koalisjon mellom ulike kunstplattformer og organisasjoner som i løpet av året samarbeider med Bergen Kunsthall og Landmark. Under Poekhali stiller hver partner med sine representanter.
– Det varierer noe fra år til år hvem som er medarrangører til festivalen, men i år er det Borealis, nyMusikk Bergen, Playdate, Bergen Art Book Fair, After School Special og Fett-magasin, forteller Rusinovskaya.
Ikke flere. Samarbeidspartnerne har det til felles at de alle er plattformer som enten fremmer alternativ eller eksperimentell kunst.
Sunt å bli utfordret
Borealis er en festival for eksperimentell musikk, og har vært med som bidragsyter til Poekhali fra start. Siden 2015 har Peter Meanwell vært kunstnerisk leder for festivalen.
– Til Poekhali tar vi med oss artister som er aktuelle i Borealis-sammenheng, og kobler dem sammen med en annen plattform i byen, sier Peterer Meanwell.
I år er det Camina Escobar fra Mexico som er deres bidrag.
Borealis jobber først og fremst for å fremme det som er interessant, uavhengig av sjanger og forhåndsbestemte kriterier. Slik skal skillelinjene mellom musikk, lyd, scenekunst og musikk flyttes.
– Altfor lenge har det blitt presentert det samme perspektivet på kunst og musikk, nemlig fra hvite, europeiske menn. Men det finnes andre perspektiver. Og andre perspektiver gir nye opplevelser, sier Peter Meanwell.
Å gi rom for nye perspektiver innebærer også å fremme kjønnsbalanse i musikkindustrien. Meanwell ser på festivaler som små utopier av det totale bildet, og det er derfor viktig å gi spillerom for variasjonen som finnes:
– Poekhali betyr noe for samfunnet. Det handler om kompleksitet og utfordringer. Det er sunt for oss å bli utfordret på den måten, sier Meanwell.
Utfordrende overganger
Utfordrende blir det muligens for publikum å gå fra hardingfele til growling til kjeller-rave med Ida Nerbø. Men det er også denne koalisjonen og samarbeidet som skal gjøre kvelden nettopp utfordrende og dermed interessant:
– Jeg tror det å mikse sammen alle disse ulike artistene er utrolig viktig for å bringe inn nye perspektiver på eldre tradisjoner, sier Meanwell.
For publikum skal festivalen utfordre oss til å stille spørsmål omkring hva kunst generelt og musikk spesielt kan være.
