Vi entrer det som kan minne om et tenåringsrom. Ikke det rommet man selv nødvendigvis hadde som tenåring, men som man kunne iaktta i amerikanske filmer med skrekkblandet fryd; vegger i en syrlig lilla farge, et rødt vegg-til-vegg teppe med en umiddelbar assosiasjon til «plysj-pysjen», og motiver som Pinocchio, «cookies» med kakestrøssel i alle regnbuens farger, og en flamingo-badering.
Rina Eide Løvaasen huser i disse dager lokalene til Landsforeningen norske malere (LNM) med et verk bestående av sju ulike komponenter innen både maleri og skulptur.
Uoppnåelige symboler
Utstillingsteksten kan fortelle oss om kunstnerens fascinasjon for universet, og hvordan vi som mennesker umulig kan relatere oss til universets uendelighet. I maleriene er «universet», slik det ofte illustreres, som en mørk atmosfære hvor stjernene fungerer som små lyspunkter.
I Eide Løvaasens univers finner vi også hodeskaller fra døde dyr, plast, en blekksprut, heliumballong og oljesøl. Det er veldig lett å dra paralleller til klimakrise-tematikken når døde dyr og objekter av plast er plassert ved siden av hverandre, mens nostalgien over motivene og fargene, de popkulturelle referansene, og rommet i sin helhet, sender oss et helt annet sted.
Man vet ikke helt hva man skal tenke. Det oppleves litt som om kunstneren har forelsket seg i sin egen strek, og gått seg vill i jungelen av symboler. Her fremheves så mange ulike temaer, som gjør at det blir vanskelig å formidle noen ting som helst. Blankpolerte hester hoppende gjennom et fjell av is og på en sky av flammer, med Pinocchio som hærfører mens han blåser av gårde fnokk fra en løvetann, er mer symbolikk enn vi kan klare å fortolke på én gang.
Imponerende presisjon
Det Eide Løvaasen er best på er sanseligheten i verkene, på tross av at man ikke inviteres til å interagere fysisk med verket. Flamingoen fremstår som en blankpolert badering, med dets karakteristiske ujevnheter i plasten som gjenspeiler hvor mye eller lite luft som er pustet inn i den, og man kan nesten høre lyden av våt hud mot plast i det man prøver å bestige baderingen.
Kunstnerens evne til å gjenskape flater og teksturer, og hvordan dette åpner opp for betrakterens egne minner og assosiasjoner, er den virkelige styrken i verkene. Det er en presisjon og detaljrikdom i maleriene ulik mange andre, noe som gir kunstneren en tydelig signatur innenfor den maleriske konteksten.
Sprikende fortelling
Når vi går rundt i utstillingen, leter vi etter en historie. Man ønsker føle mestring ved å finne et narrativ; en liten rød tråd som kan oppleves ut fra verkene i sin visuelle helhet, og som vi ikke må bli fortalt gjennom kunstnerens ord i teksten eller pamfletten som ligger i utstillingslokalet. Tekstene gir oss informasjon om universets ekspansjon når vi sover, om metallet som ble brukt til å lage Apollo 8, og om kroppslige preserveringsritualer fra oldtidens Egypt. Vi er usikker på om verkene forteller samme historie.
Som publikum i en utstilling kan man velge hvorvidt man ønsker å lese tekstene som er skrevet i forbindelse med utstillingen, men det man derimot ofte ikke klarer å komme seg utenom, og som kan gi et lite hint om hva man kan forvente seg, er utstillingens tittel. I dette tilfellet er det lite å hente i tittelen, «Chances are Great that a Delicacy of Perception and Essential Truth are Not Attainable», som er både lang og komplisert, og tydelig henvender seg til et publikum fra sitt eget felt; et publikum som er vant til å lese lange engelske titler, med fancy ord som «perception». Tittelen må leses gjentagende ganger, men til slutt gir den en slags mening likevel. Et lite hint om en uoppnåelig sannhet, som på sitt vis også gjenspeiler følelsen vi sitter igjen med etter å ha besøkt utstillingen.
Samlet sett klarer Eide Løvaasen å begeistre med sine tekniske ferdigheter, men med alt for mange løse tråder tematisk. Utstillingen ønsker tydelig å formidle et budskap, som vi dessverre ikke får helt taket på. I det minste fikk vi oppleve et filmatisk tenåringsunivers fra 90-tallet. Det er da noe.
