Tirsdag 1. oktober publiserte Subjekt et opprop signert 29 kunst- og kulturinstitusjoner i Oslo, hvor de kritiserte byrådet for å ha sviktet dem. Årets Oslo-budsjett er ifølge disse institusjonene «uholdbart».
Jeg deler bekymringen for hvordan det skal gå med de små- og mellomstore visningsstedene, men kunstnerne i Oslo må huske hvem som har skyld i den uholdbare kunstnerøkonomien.
Borgerlig kutt
Selv om den borgerlige regjeringen har gitt de langvarige kunstnerstipendene en beskjeden økning på 5,3 millioner i årets statsbudsjett, er de nasjonale stipendene på langt nær så store som de burde ha vært.
Attpåtil glemmer regjeringen resten av verktøykassen som kan styrke kunstnerøkonomien, som krav til visningsstedene som mottar støtte. Et eksempel er ordningen med utstillingshonorar for kunstnere, som ikke burde være en prøveordning, men en fast ordning i den nasjonale kunstpolitikken.
Kjernen i kunstpolitikken må alltid være at kunstnerne får anstendig lønn for det arbeidet de gjør. Og at det lages kunst. Uten dem er ikke kulturbyggene våre verdt en krone. Vi må aldri glemme kunstnerne som lever og jobber i vår samtid i jaget etter nye bygg som skal romme kunsten til de døde.
Les også: – Oslo kommune svikter oss
Hovedstad og kunstby
Som hovedstad vil Oslo alltid være Norges kunstby. Det er her de fleste kunstnerne i Norge bor og jobber. Det er her de fleste kunstnerne stiller ut. Som politiker for Miljøpartiet de grønne kommer jeg også alltid til å jobbe for at kunstnerne i byen vår har gode levekår. Men vi som er politikere i Oslo kan aldri bære den børen alene. Billedkunstfeltet må erkjenne at stipendene i Oslo aldri kan bli en erstatning for de nasjonale stipendene, det må være et supplement.
Det som er vårt hovedansvar som Oslopolitikere er at kunstnerne i Oslo har tilgang til gode nok, mange nok, og rimelige nok produksjonslokaler. Derfor er jeg også veldig glad for at Myntgata 2 og Ila hybelhus i neste års budsjett får 6,3 millioner. Da får kunstnerne fortsatt tilgang til de 158 kunstneratelierene på Ila pensjonat og i Myntgata 2 til subsidierte leiepriser. Disse alene har sørget for en 70 prosents økning i tilgjengelige produksjonslokaler for kunstnere, og vi i MDG vil jobbe for at de også blir permanente subsidierte atelierer for kunstnerne i Oslo.
Et spesielt år
I 2020 passerer byen vår flere viktige milepæler. Til våren åpner det nye hovedbiblioteket, og før sommeren åpner det nye Munchmuseet. Disse beslutningene er fattet for lengst, og når byggene står klare, må feltet også erkjenne at vi som politikere må finansiere de nye institusjonene våre. Noe annet ville vært uansvarlig.
Men jeg skal si meg enig i noe. Nemlig at tiden for de nye, store kulturbyggene bør være forbi oss. Når disse to institusjonene står klare, bør vi som kulturpolitikere ta en pause fra tøm og røm-kulturen som stadig får oss til å forlate fungerende kulturbygg til fordel for nye. Fremover skal vi huske hvem som trenger kulturbudsjettene mest: Kunstnerne som lever og jobber i byen vår, og de små- og mellomstore visningsstedene som stiller ut kunsten deres.