Oslo er verdens beste by.
Vi svømmer i kulturtilbud i verdenskvalitet. Vi blir aldri glemt når USAs største popstjerner skal på verdensturné, og glemmer heller aldri å få world music-artistene fra nesten resten av verden til byen. Vi har flere vernede nisjemusikkfestivaler, en nasjonal jazzscene, en scene for verdensmusikk og over 200 sommerfestivaler i landet.
Subjekt sliter med å velge ut de fem – og noen ganger ti – beste utstillingsåpningene i vår ukentlige vernissageguide, technoklubbene har Berghain-headlinere på ukentlige besøk på det de sier er Europas beste lydanlegg og Kulturrådet deler årlig ut nye flerårige arbeidsstipender for kunstnere.
Alt dette for å nevne noe.
Problemet er bare at konsertarrangører, gallerier og kunstnere ljuger om sine besøkstall for å kunne forsvare tilskuddet de blir tildelt. Og kulturjournalistene går rett på, uten å ha prøvd å telle. Fordi de ønsker kulturen godt.
Publikummet bruker ikke det store kulturtilbudet vi har. Før flere begynner å påpeke at tilbudet i Oslo er for stort, bør kunstnere og kulturarbeidere slutte å klage på at mediene ikke skriver om tiltakene deres, og selv sørge for at flere interesserer seg for kunst- og kulturtilbudet gjennom kvalitet og aktivitet. Kulturjournalister som vil gjøre kulturlivet en tjeneste, kan begynne å stille flere kritiske spørsmål; kulturen går ingen vei med verken ukritisk lanseringsjournalistikk eller uforståelig kunstprat.
Hypnotisert kulturjournalistikk
«Kulturjournalister er ikke som andre journalister». Hevdingen er en intern myte om kulturjournalistene, et nedspark om at den er ukritisk, men også beskrivende for en overlegen holdning blant oss, som tror vårt viktigste virke er å bidra til at kulturlivet blomstrer. Det var også tittelen som prydet Trygve Aas Olsens presentasjon for oss journaliststudenter ved HiOA i høst.
«It’s funny ‘cause it’s true», som man sier på amerikansk tv: Kulturjournalister er ikke som andre journalister. På godt, men aller mest vondt.
Det viser seg nemlig at kulturjournalister ofte glemmer at kulturlivet også drives av penger, politikk og PR-apparater, som videre skaper rom for korrupsjon, maktmisbruk og urett. Fakta, i tillegg til åndelighet. Kommersiell suksess, i tillegg til kulturell kapital.
Medieforskeren Cecilie Wright Lund påpekte dette i sin studie på kulturstoffet i norske og nordiske aviser, og konkluderte med at «både kulturpolitikere og byråkrater kan tydeligvis drive med sitt virke i fred – med liten risiko for å bli forstyrret av nyhetsorienterte, gravende og kritiske kulturjournalister».
Men det er ikke bare kulturjournalistene som tror at sitt virke er å beskytte kulturinstitusjonene. Kulturaktørene og kunstnerne selv tror at journalistenes oppgave er å omtale kunsten og kulturen, og arbeidet med den, slik at kulturlivet blomstrer.
Det er jo ikke det. I hvilken som helst annen næring kan du forvente å få en journalist på nakken. Kunstnere må slutte å tro at de er fredet, og kulturjournalistene har mye å lære av de gravende økonomijournalistene. Hvis ikke vil dårlige kulturtiltak fortsette å være dårlige.
De overkvalifiserte kunstnerne
Det er blitt helt vanlig at kunstnere irriteres over spørsmålet «Hva er det du prøver å si med kunsten din?» I en Facebook-diskusjon er det heller ikke sjeldent at kulturjournalister gjerne forsvarer en irritert kunstner, fordi at «spørsmålet er teit».
Kunstnere kan ikke være magiske og mystiske vesner i et kulturelt overlegent parallelt univers der de drar seg i håret over at folk som stiller «teite spørsmål» er underlegne deres åndelige uttrykksform. Jeg antar at dette bidrar til et kulturelt skille som bidrar til lav oppslutning om kulturinstitusjonene.
Når kunstneren er statsstøttet i tillegg, anser vi det som et minstekrav at kunstnerne forsvarer sitt virke offentlig. Fagorganisasjonene, som Norske Billedkunstnere, bør ikke være i veien for å kommunisere kunstnerens hensikter heller, slik en journalist sjeldent vil snakke med kommunikasjonsrådgiveren til en maktperson. Vi vil stille teite spørsmål til kunstnerne, vi.
For at kunsten skal være interessant for flere, må kunstnerne leve i den samme virkeligheten som folket. Kunstnerne kommer lang vei med å bare gidde å snakke kunstens sak i mediene. Det er ikke et krav – bare en oppfordring til de samme som klager over at en økende andel av befolkningen stiller spørsmål ved vår store offentlige pengebruk på kunst, eller bare manglende kunstinteresse og oppslutning om utstillingene deres.
Et eksempel er da vi intervjuet Kim Hiorthøy i forbindelse med lanseringen av den utelukkende kritikerroste spillefilmdebuten «The Rules for Everything». Filmen fikk blant annet 1.143.750 kroner i utviklingstilskudd fra NFI.
Tidenes mest pretensiøse film-tittel leverte, i følge vår anmelder. Men da vi ba Hiorthøy snakke om hva som inspirerte til å lage filmen, fikk vi som svar at «Det er så mange. For mange for å nevne her.»
Ja, altså, det er jo tross alt bare et intervju. Inspirasjonskildene nevnes i rulleteksten, eller?
Da vi publiserte intervjuet, fikk vi melding fra flere kunstnere på Facebook. «Hva skjer med dette intervjuet, Hiorthøy er jo verdens mest sympatiske type?». «Vi publiserte ordrett hva det han skrev til oss», svarte vi. «Jo, men kanskje det var spørsmålene som var teite?»
Jeg er inneforstått med at inspirasjonskilder er et klisjéspørsmål til kunstnerne, men slik er offentligheten. Politikere må svare på de samme spørsmålene gang på gang, og det samme må næringslivslederne. Kunstnere har ikke samme makten, men kan få det, ved å tale bedre.
Dessuten er det et godt spørsmål. Hva inspirerte en kunstner til å skape noe nytt? Du får ikke meg med på at det er «teit», uansett hvor kul du må være som kunstner.
Kulturjournalistene må ta tilbake sin integritet og forstå at intervjuformatet er deres. Det er til for folket, for å forstå seg på hva som beveger samfunnet og beveger seg i det. For å forklare hva som ligger i oss mennesker.
Kunsten har aldri vært for alle, men jeg vet at den ikke har vondt av å inkludere flere. Kunstnerne har heller aldri vært folkelige, og det skal de også få være. Rare. Jeg henger helt med på at kunstneren kan overlevere sansingen og synsingen til publikummet, fordi det ofte er det som er hele opplevelsen. Det er et svar i seg selv, det, uten å prøve å legge ord i munn.
I NRK-serien «Thomas og den vanskelige kunsten» møter programleder Thomas Alkärr kunstnerduoen Trollkrem. Selv om konseptet og idéen bak hele besøket var at en «helt vanlig mann» skulle prøve å forstå seg på den vanskelige kunsten, ble kunstnerduoen fornærmet av Alkärrs dumhet.
Han burde visst mer.
Sesong 2: Kunstneren og kunstneren snakker om kunst gjennom kunsten fra hver sin pidestall.
Nei. For hvem andre enn Hiorthøy og Trollkrem, statsstøttede kunstnere, bør bruke sin gyldne mulighet i mediene, fra Subjekt til NRK, til å forklare den vanskelige kunsten? Er det rart at kunst interesserer så få når kunstnerne ikke gidder å prøve å snakke om den? Er det rart at høyresida vil kutte støtten til kunstnerne for å be dem klare seg selv?
Nei. Og det er det siste jeg og de fleste kulturjournalister ønsker. Fordi vi vet at kunstnere er viktige stemmer. Når de bruker den.
Den uforståelige kunstpraten
Det er fint at vi kulturjournalister ser mye film. Og at vi faktisk ofte har høyere utdanning enn andre journalister; kulturjournalister er ofte filosofer, litteraturvitere eller kunstnere i tillegg til å være journalister. Det gjør oss dyktige i samtale med kunstnerne om kvalitet i kunst. Men vi har nok av det.
Kunsten kan heller ikke være fredet mot kritikk som trekker paralleller til problemer i samfunnet. I kunsten skjuler det seg alt fra rasisme til kommersielle hensikter. Og det finnes i massevis!
Kulturjournalistenes dype engasjement kan ikke gå på bekostning av folket; at kulturjournalister og kunstnere blir venner i en etasje over resten av befolkningen. Både kulturjournalister og kunstnere må slutte å tro at kulturjournalistene er kulturlivets representant i journalistikken. Vi er journalistikkens representant i kulturen.
«Slike [kunstneriske] spørsmål er eksempler på journalistikk som samtale mellom høyt kvalifiserte individer. Veldig fransk», som Trygve Aas Olsen skriver. «Men norsk kulturjournalistikk bør anstrenge seg for å treffe et bredt publikum». Eller så må vi slutte å klage på at folk ikke forstår seg på kunsten.
Kulturjournalister er ukritiske
Myten om ukritiske kulturjournalister konkluderes som sann i Cecilie Wright Lunds studie på norske og nordiske aviser, som blant annet avdekket at «kildereferansene var spesielt fraværende innen kultur- og underholdningsjournalistikken: To tredjedeler av de redaksjonelle arealet på dette feltet besto av artikler med ingen eller én kildereferanse. Flerkildejournalistikk var et sjelden fenomen».
Selv om de journalistiske prinsippene er relativt enkle å forstå, er det ikke gjennomgående for kulturjournalistikken å være etisk, kritisk og fri. Nettopp derfor har ingen har vunnet Skup-prisen innenfor feltet kulturjournalistikk.
Kulturjournalister som vil gjøre kulturlivet en tjeneste, kan begynne å stille flere kritiske spørsmål og gjøre kunsten enklere å forstå.
«En redaktør skal etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet», heter det i Redaktørplakaten.
Jeg ønsker å gjøre kunsten mer tilgjengelig, jeg, men jeg gjør det ikke ved å gjøre Kim Hiorthøy mer spiselig enn han er. Eller noen andre kunstnere, for så vidt. Kulturjournalistene er ikke kunstnernes PR-apparat, selv om det virker som om kulturjournalistene ønsker å være kunstnernes venner og på samme høykulturelle nivå, fremfor å bedrive journalistikkens egentlige samfunnsoppdrag.
Jeg tror den største tjenesten journalistene kan gjøre for kulturen, er å kritisere den. På den måten kan vi utvikle kulturen og tvinge kunstnerne til å tale kunstens sak i mediene.
Kunsten trenger ingen gimmick
«Kulturprodukter av kvalitet inspirerer og gir overskudd, ikke motsatt. Kulturarbeidere er usynlige helsearbeidere», sa kosmopolitten Miloud Guiderk i vårt intervju med ham for noen dager siden.
Jeg kjøper den, og går ukentlig på konsert og kunstutstillinger for å være inspirert til å studere og jobbe. Dette er selvfølgelig ikke kvantitativ forskning, bare en subjektiv og kvalitativ erfaring. Men nesten også en strategi for meg personlig.
Den frie kunsten og det frie ordet de eneste få øyeblikkene i hverdagen hvor vi får fri fra resten-av-verdens prestasjons-, kjøps-, skjønnhets- og arbeidspress. Et klassisk eksempel på kunsten som utopien eller den alternative virkeligheten. Når kunsten eller musikken føles fri, er dette øyeblikket et pusterom i stikk kontrast til samfunnet utenfor.
Disse øyeblikkene unner jeg flere. Derfor oppfordrer jeg flere til å se og forstå kunst. Det vil også være helt nødvendig for fremtiden at vi lærer oss å finne gleden i kulturelle arrangementer fremfor materialistisk forbruk.
Kunsten er ikke den nye oljen, og vi må slutte å lete etter den. Vi finner ingen «den nye oljen». Men vi finner oss kanskje bedre i det, ved at flere gledes av rikdom i kunst- og kulturtiltak.
Naturvernforbundet anbefaler faktisk at flere folk spiser ute; vi bruker opp pengene våre på en opplevelse og service fremfor på ting og tang.
Kunsten er god nok i seg selv, og den må formidles riktig av de som bør tale kunstens sak. Det er ikke nyhetsjournalistene, men de vi intervjuer.
Folkelig for kunstens skyld
Kunsten kan ikke kommersialiseres. Kunstnerne som søker kommersielle partnere vil naturligvis legge seg deretter: Lage spiselig kunst som passer inn i et kommersielt konsept. Det motsatte av betydningen av konseptet «fri kunst». Kommersielle partnere vil ha return of interest, og bidra til å svekke kunsten.
Kunstnerne kan heller ikke bes, som Atle Simonsen prøvde si til meg i debatt på Dagsnytt 18 for to år siden, om å lage kunst som folk liker. Kunsten skal også provosere og irritere for å utvikle samfunnet. Igjen blir man en designer fremfor en kunstner, en designer som produserer noe for å passe inn i noen andres konsept. For å bli solgt. Kunsten må være fri. Den må også ha andre hensikter enn kommersiell gevinst, selv om den gjerne kan ha det også.
Når kunsten ikke kan bli kommersialisert, og heller ei kan leve på evig statsstøtte, som heller ei frigjør den helt, må det skje pragmatisk i en god balanse av stat, kommersialitet og folkelighet. Fri kunst er en illusjon, men ved å ha flere på laget, får den større spillerom.
Kunsten er god, men har et imageproblem. Kunstnerne (selvfølgelig ikke alle) må endre holdning til mediene og ta ansvaret for å tale kunstens sak til folket.
Og så er det folket da. Vanlige folk må også ta bena oftere fatt og dra på utstillinger. En større del av samfunnet bør interessere seg for og forstå seg mer på kunst, og verdsette den mer enn vi gjør i dag. Det er ikke kunstnernes feil alene.
Det må bli en større kultur blant privatpersoner, som ikke er eliten, for å kjøpe kunst. Og businessen rundt kunsten bør bli mindre mystisk. Kunstinteresserte går inn på et galleri og aner ikke om et kunstverk koster tusen eller en million kroner, for å ikke engang sette det på spissen. Galleriene må få mindre makt, kunst må handle mindre om nettverk.
Dessuten er det viktig at kunsten blir protagonisten i samfunnet. Det kan ikke være slik at bare Kulturrådet ser verdien i den.
Det viktigste er at flere folk forstår og ser kunst. At folket motiveres til å se, lære og forstå mer kunst. Det er en mye bedre ting å bruke pengene sine på enn mye annet. Det gir også mer overskudd til alt annet man er tvunget til å gjøre, og ikke minst er det en pause fra alt presset det fører med seg.
Når kunstnerne taler kunstens sak på en folkelig måte, kulturjournalistene formidler den kritisk og forståelig, og flere folk benytter seg av det utrolige tilbudet vi allerede har, tror jeg at kunsten til mindre grad må ty til stat, kommersielle partnerskap og jovial estetikk. Supply and demand, sier alle andre næringer. I den rekkefølgen har de full kunstnerisk frihet, mens de har journalistene på nakken og folket rundt fingeren.
Uenig? Send oss ditt debattinnlegg!
Enig? Del artikkelen:
