Det bygges altfor lite for å imøtekomme etterspørselen etter nye boliger i Oslo.
Kommuneplanen anslår at vi trenger mellom fire og fem tusen nye boliger årlig fram mot 2030. Likevel viser tall fra NRK at kommunen kun har gitt byggetillatelse til 1.500 nye boliger årlig i perioden 2018-2019, altså langt under halvparten av hva som trengs.
Hårreisende restriktivt
Følgen av denne svært restriktive boligpolitikken er skyhøye priser som dytter stadig flere familier og unge ut av boligmarkedet. Det blir stadig dyrere å bo i Oslo, og dette er en alvorlig trussel mot det sosiale mangfoldet som alltid har preget hovedstaden vår.
I denne konteksten er det hårreisende at Oslos byantikvar, Janne Wilberg, skriver i Morgenbladet at det Oslo trenger akkurat nå, er «degrowth». Hun virker ikke å innse at hun dermed støtter opp under en byutviklingspolitikk som skaper økende ulikhet, og som setter Oslos framtid som inkluderende og klimavennlig by på spill.
Byantikvarens uttalelser kom som reaksjon på en kommentar der Morgenbladets arkitekturspaltist, Gaute Brochmann, anklaget henne for å motarbeide utviklingen av Vaterland og området rundt Oslo S og Oslo Spektrum, og kalte henne «farligere for utviklingen av Oslo enn Olav Thon». Det er et faktum at byantikvaren har motsatt seg stort sett alle byggeprosjektene som er blitt foreslått i området nord for Oslo S de siste årene, mens dette er et strøk som nærmest skriker om omfattende oppgraderinger. Den viktigste grunnen for byantikvarens opposisjon, er som oftest at de foreslåtte nybyggene etter byantikvarens skjønn er for høye.
Høyt er bærekraftig
Bærekraftig byutvikling handler imidlertid ikke først og fremst om å kjempe mot høye bygninger som det foreslåtte BG14B-tårnet ved siden av Postgirobygget, eller det omdiskuterte påbygget til Oslo Spektrum. Det handler om å forsikre at nye boliger og arbeidsplasser bygges i områder som er best egnet til det.
Kommunen har vedtatt at det skal bygges tettere og høyere i nærheten av kollektivknutepunkter som Oslo S. For hvis det ikke bygges tett her, hvor skal det bygges da? Det er begrenset med plass i Oslo, gitt at marka forblir vernet også i framtiden. Derfor finnes det intet alternativ enn å utvikle Oslo som en «compact city», og bygge høyt og tett på utvalgte steder. Det er faktisk klimavennlig.
Høyt er demokratisk
Byantikvaren skriver i innlegget sitt at hun opplever en «utbyggingstretthet» hos vanlige mennesker, og at det høye tempoet i byutviklingen de siste årene har «både begeistret, men også frustrert» mange av Oslobeboerne. Byantikvarens rolle er ikke bare å verne historiske bygninger, leser vi, men å forsvare folkets interesser mot megalomane eiendomsutviklere.
Hvis målet virkelig er å forsvare folkets vilje, burde byantikvaren heller rette seg etter det som det folkevalgte kommunestyret vårt har bestemt, og applaudere høyere utnyttelsesgrad og tettere bystruktur på Vaterland og rundt Oslo S.
Byantikvarens kritikk mot utviklingen av Vaterland kan oppleves som ekstra feilslått, fordi det etter alt å dømme ikke er så veldig mye å verne i dette nokså utskjelte og nedslitte området. Hvorfor blir sårt ettertraktet byfornyelse i Oslos indre øst konsekvent motarbeidet, mens virkelig verneverdige bygg som Y-blokka eller Økernsenteret blir revet uten videre andre steder i byen? Gjør byantikvaren en god jobb, når vurderingene hennes vanskeliggjør og forsinker de prosjektene som Oslo trenger mest?
Oslo er ikke ferdig
Alt dette, mens opplagt ødeleggende eiendomsprosjekter, som det smaksløse tilbygget til Oslo Plaza, som vil skygge for Vaterlandsparken døgnet rundt, får knirkefritt gjennomslag – samtidig som nyskapende arkitektur som de foreslåtte boligtårnene på Redskapsfabrikken i Nydalen, blir motarbeidet. For meg helt uforståelig.
Kanskje det er på tide å tenke nytt omkring hva Byantikvarens rolle bør være i utformingen av Oslos byutvikling framover. I en by som Oslo trenger vi en byantikvar som anerkjenner at byen ikke er ferdig ennå, men at fornying er både nødvendig og ønskelig.
