– Jeg vil si tusen takk for nominasjonen. Jeg setter utrolig stor pris på det. Det er kjempestas, sa Sofie Bakkemyr i sin takketale etter å ha vunnet Subjekts hederspris på Røverstaden i går kveld.
– I fare for å ikke ha noe bedre å si så tror jeg at jeg skal sitere meg selv fra Instagram: Ikke la folk kjøre over dere slik det passar dem. Stå for dere selv, og vær snill med hverandre, avsluttet hun fra scenen.
For andre gang i historien ble Subjektprisen delt ut av en rekke norske kulturpersonligheter. Denne gang i ti kategorier, med Jonis Josef som konferansier, og Jezebel, King Skurk One og Emile The Duke som pauseinnslag.
Prisene ble delt ut av kulturminister Trine Skei Grande, rapper Chirag Patel, komikerne Else Kåss Furuseth, Lars Berrum og Yousef Hadaoui, samt realitystjerne Adrian Sellevoll og kulturjournalist i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad. I tillegg delte Subjekts sjefredaktør Danby Choi, kunstredaktør Ingrid Tellefsen Relling og journalist Maria Sung Ae Lervik ut tre av prisene.
Se hele Subjektprisen 2019 i repriser her, eller nederst i artikkelen.
Kunstnerforbundet er årets visningsrom
Etter å gjennomgående i 2019 åpnet den ene imponerende utstillingen etter den andre har Kunstnerforbundet nærmest blitt et kvalitetsstempel i seg selv. Få er mer ambisiøse enn dette kunstnereide galleriet, når det gang på gang inviterer til trippel- og kvadruppelåpninger, og hver gang klarer å skape helhetlige sammenhenger som bidrar til særs gode kunstopplevelser for publikum.
Trippelutstillingen med Tiril Hasselknippe, Elisabeth Harr og Andreas Siqueland, som tross vidt forskjellig uttrykk, møttes i det man kan si å være en vakker dystopi er blant utstillingene som har bemerket seg det siste året. Kunstnerforbundets ferskere utstilling, hvor hele fire utstillinger møttes i en utforskning av lek og alvor, med kunstnerne Herman Mbamba, Ingrid Askeland og Hilde Jørgensen, Una Line Ree Hunderi og Sidsel Hanum er også verdt å nevne. Som visningsrom har de nok en gang vist både kuratorisk teft og stor produksjonskapasitet grunnet på kvalitet.
Hannah Ryggen-triennalen er årets utstilling
Hannah Ryggen-triennalen på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum var blant et av kunstårets høydepunkter. Trondheimsmuseet har verdens største samling av kunsten til den eminente tekstilkunstneren Hannah Ryggen, og vier hvert tredje år til andre kunstnerskap i hennes navn, under Hannah Ryggen-triennalen. Vanligvis er store deler av Ryggen-samlingen på utlån, men i Hannah Ryggen-triennalen «hentes verkene hjem igjen», og settes i kontekst med samtidskunst fra den internasjonale kunstscenen.
Årets triennale, «Nytt land» viste at de politiske aspektene ved kunsten til Hannah Ryggen er like aktuelle i dag. Gjennom tekstil, skulptur og film i store formater, har seks samtidskunstnere utforsket en kaotisk verden gjennom Ryggens øyne med et resultatet som ble både hardtslående og kompromissløst.
De naive er årets kunstner
De naive har blitt et kjent navn for mange, blant annet gjennom deres lekne tilnærming til dansekunsten, som bryter ned forutinntatte ideer om hva samtidsdans og performance er og kan være. Gruppa, som består av Charlott Utzig (f. 1993), Julie Moviken (f. 1992) og Harald Beharie (f. 1992), har gjort seg synlige med en rekke nyskapende performancer både inne i kunstgallerier og ute i gatene.
Kunstnergruppen uttrykker dansekunst og performance i et format som alle kan like, med en lett, morsom og tilgjengelig holdning. Gruppen er ikke redde for å ta politiske standpunkt med satirisk undertone, noe som gir betrakterne rom for refleksjon.
De er blant få kunstnere som mestrer Instagram som plattform. De har vært med i musikkvideoer, danset på flere festivaler og opptrådt på utstillinger som et tilleggsverk. Mest av alt er de et eget kunstnerisk produkt som alltid taler for seg selv.
«De siste kjærtegn» av Kjersti Anfinnsen er årets bok
Kjersti Anfinnsen (f. 1975) har laget en fortelling om en klok og flerdimensjonell karakter som fremstår som troverdig, blant annet gjennom å konfrontere oss med vårt forhold til alderdom.
«De siste kjærtegn» er en smal roman som handler om Birgitte Solheim, som for det meste sitter i leiligheten sin i Paris. Hun er så gammel at nesten alle hun kjenner er døde, og minnene om livet som hjertekirurg i statene ligger som en fjern hinne over hennes nå skrøpelige forfatning. Romanens korte kapitler ligner små oppdateringer, liksom en sykejournal, hvor den gamles usle gjøremål og tankerekker utgjør et lite univers.
Språket er nøkternt, men ikke fattet for personlighet. Gjennom romanen siver det ut et bakenforliggende håp om en siste ømhet, noe som får leseren til å ane en helt annen person enn den vi blir presentert i begynnelsen.
«Håp», i regi av Maria Sødahl, er årets film
Maria Sødahls film «Håp»har blitt en av årets fineste filmer, basert på Sødahls egne erfaring er med å bli diagnostisert med uhelbredelig kreft. Hennes andre spillefilm er en brutal skildring av hvordan dødelig sykdom kan påvirke mellommenneskelige relasjoner som samliv, familie og vennskap. Den er uredd og viktig, gjennomtenkt og solid.
Filmen lever, en kvalitet som løfter eventuelt pirk. Først og fremst er dette et samlivsdrama, hvor både Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård spiller blant deres beste roller. Filmen er forøvrig fantastisk skutt av Manuel Alberto Claro, som med godt blikk leder oss gjennom tyngre scener med humor og varme. Sødahl sin etterlengtete andre film er ærlig, poetisk og kompleks.
«The Mute» på Stavanger konserthus er årets scenekunst
Til tross for at «The Mute» bare ble vist syv ganger i Stavanger konserthus, satte det i stor grad preg på vårens teatersesong. Stykket ble initiert av Stavanger symfoniorkester, skrevet av Christian Eriksen og musikken er komponert av Janove Ottesen. «The Mute» gikk av med seieren for beste forestilling under Hedda-prisutdelingen i juni.
Utgangspunktet er en kjærlighetsfortelling som strekker seg over flere år. Vi møter komponisten Tom (spilt av Christian Eriksen), som forelsker seg i Jenny (spilt av Nina Ellen Ødegård). Stykkets struktur kan minne om Bergmans scener fra et ekteskap, men i motsetning til den svenske mesteren, er «The Mute» fortalt uten et uttalt ord. Det er her Janove Ottesens musikk kommer inn, som er nydelig komponert og like delaktig i å drive historien videre som Eriksens manus. «The Mute» var et årets mest eksperimentelle stykker, men også blant de mest umiddelbare. Det var dypt berørende og allsidig, uten å noen gang gå på kompromiss med kunstneriske verdier.
«Love» av Doglover95 er årets musikkutgivelse
I mai debuterte Doglover95 med albumet «Love», som av oss selv ble omtalt som en av årets hittil beste norske hiphop-utgivelser. På tampen av året, står det fortsatt igjen som nettopp det.
Tobias Wam Grønborg kan sies å ha bidratt til å utvikle essensen av det eksperimentelle lydbildet som har preget hiphop de siste fem årene, og til en form for moderne introspektiv hiphop. Nå kan vi endelig også kalle den norsk.
Selv har 24-åringen sagt om eksperimentell hiphop at det handler om å dra produksjonen ut i et slags «rart» landskap, men uten å helt forlate rammene for sjangeren. En naturlig trang til å eksperimentere, samt respektere, er en viktig del av hiphop som reflekteres i Doglover95s hjemmesnekrede debututgivelse som høres ut som den kommer fra et pionerstudio på amerikansk vestkyst nylig.
Utgivelsen uttrykker både et depressivt helvete, samtidig som flere av låtene fungerer terapeutisk. Produksjonen kan kalles desorienterende på en herlig måte og består ellers av beinharde beats, sårbare cello, nakent piano og senior flow. Over det hele legger Wam Grønborg bekmørke og introspektive vers om de mørkeste stunder.
9 grader nord er årets artist
I fire år har det Bergensbaserte bandet 9 grader nord sjarmert og imponert det norske publikummet med en musikk som kan være vanskelig å sette i bås. 2019 er året de slår gjennom.
Selv kaller de seg et «etnisk prog-band», men musikken til en såpass flerdimensjonell gruppe, er dog nærmest ubeskrivelig. De baserer seg på karnatisk musikk og energisk musikkformidling, og har rukket å markere seg på den norske musikkscenen på kort tid. Med slagkraftig tilstedeværelse, kombinert med bambusfløyte som signaturinstrument, skiller de seg unektelig ut blant norske musikere.
9 grader nord har varmet opp for artister som Razika og Jarle Bernhoft, men spiller i en klasse for seg selv. I år slipper de et etterlengtet debutalbum etter å nærmest utelukkende ha vært et omreisende liveband. Med låter som «Victoria» og «The Sick Child», er det vanskelig å ikke legge merke til den særegne karismaen musikken deres utstråler. Dette er musikk som oppmuntrer til både dans, gråt og eufori uten at det nødvendigvis er formålet.
Norun Haugen er årets stemme
Norun Haugen rystet en hel nasjon med undercover-bilder fra norske grisefarmer. Det omfattende opptaksarbeidet har blitt klippet sammen til Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», vist på NRK tidligere i år. Filmen var et resultat av fem år med filming undercover og avdekket alvorlige forhold i norske grisefjøs, noe som har fremtvunget endring.
Noen ganger må man ty til vanskelige metoder for å avdekke høyst kritikkverdige forhold. Det krever mot, vilje og en sak man virkelig tror på å risikere å bli avslørt. Haugen nomineres til Subjektprisen for sitt bidrag til samfunnsdebatten og for sin bruk av ytringsfriheten for de som ikke ellers har en stemme.
Sofie Bakkemyr er årets subjekt
«Ikke la blodjakten gå til hodet på dere», sa Sofie Bakkemyr (27) til pressen, etter å ha felt VG på fem punkter i Vær varsom-plakaten.
Etter årets mest elleville presseskandale går 27-åringen, som helt ufrivillig ble hovedpersonen i «Bar Vulkan-saken», ut av måneder lange kamper mot Norges største mediehus, som den eneste parten med troverdigheten i behold.
Saken var en tilsynelatende helt vanlig kveld for Sofie Bakkemyr på et utested i Oslo i februar, hvor det ble gjort opptak av Bakkemyr, dansende med Trond Giske. En skandalejagende nyhetsjournalist, med hjerte på rette stedet, skrev en sak i VG om dansevideoen. Hadde den bare vært sann. Historien vridde helt om på hva Sofie Bakkemyr erfarte og på ordlyden i det Sofie Bakkemyr ønsket å formidle. Saken fremstilte henne som et offer for nok en #metoo-sak, hvor Arbeiderpartiet-politikeren angivelig skulle ha oppført seg ubehagelig overfor 27-åringen. Dessverre var historien slagferdig engang før Bakkemyr hadde uttalt seg, for sannheten er at hun danset med Trond Giske av fri vilje og neppe hadde sagt at Trond Giske «ble litt mye».
«Sofie-saken», «Giske-saken», «Bar Vulkan-saken», «dansevideoen», «selfievideoen» og de mange andre navnene saken har fått, har blitt en av årets mest omtalte saker. De flere feilene som VG hadde begått endte i en PFU-klage som felte mediegiganten i punkter om kildekritikk, klargjøring av premiss, pressens plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser, å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og å rette feil og beklage.
Saken har ført til skjerpede sitatkrav, fokus på kildevern, endrede internrutiner i en rekke norske medier og omfattende debatter om presseetikk og kampanjejournalistikk i en tid nyhetene publiseres raskere enn noensinne. Basert på VG-saken har også Vær varsom-plakatens punkter som sitatpraksis blitt revidert for første gang siden 2013, etter at generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, satte ned kildeutvalget ledet av presseveteran Sven Egil Omdahl.
Vi er ikke alltid ofre for hvite maktmenn. Sofie Bakkemyr ble heller utsatt for et av de mest alvorlige overtrampene mediene kan begå, men tok kontroll på egen historie, løsrev seg fra den PK-påførte offerrollen, nyanserte debatten og formidlet sin sak med en slående sinnsro.
Se hele Subjektprisen 2019 i reprise
Her kan du se hele Subjektprisen 2019-showet i reprise.
