På Bergen kunsthall kan du nå oppleve Sandra Mujingas hittil største separatutstilling, i et påkostet – nesten utenomjordisk – utstillingsdesign.
Kunsthallens ellers vanlige hvite lysstoffrør er byttet ut med grønne. Det er ikke akkurat behagelig, men ingen har vel noensinne sagt at kunsten må være det. Men om det er en kuratorisk suksess? Vel, de grønne lysene bidrar til utstillingens metafysiske preg, og bringer deg inn i en mer eller mindre virkelig science fiction, et kuratorisk grep som forsterker Mujingas uttrykk, samtidig som det gir produksjonsverdi og opplevelse for publikum. Utstillingen er oppslukende og fremstår nøysomt gjennomarbeidet.
Sandra Mujinga (30) har gjort seg bemerket som et av de mest spennende nye kunstnernavnene fra Norge. Gjennom kunsten diskuterer hun alt mellom internett og identitet. Hun er sterkt inspirert av afrofuturisme – en optimistisk afrikansk designbevegelse som ser for seg et megateknologisk Afrika i nær fremtid, om ikke nå. For hvem definerer egentlig visjonen og håpet for fremtiden? Er fremtiden nødendigvis hvit?
Tilhørlighet og fremmedfølelse
«Shadows of New Worlds» er en aktuell utstilling. Den diskuterer høyst politiske temaer som tilhørighet og fremmedfølelse. Som for eksempel i de skulpturelle videoverkene «Stretched Delays», som viser en serie med kombinasjoner av dans, bevegelse og stills fra Kongo. Disse kom som et resultat av et opphold i Kongo i 2016, da hun følte seg som en turist etter å ikke har vært der på 13 år, på tross av familiens opprinnelse derifra.
Refleksjonene virker ikke å være nye, men i praksis er de fortsatt marginaliserte. Afrofuturisme er på så måte en utrettelig kamp mot etablerte strukturer. Det er kanskje en gammel kamp, men med stadig nye metoder, som Sandra Mujingas kunstnerskap også insisterer på.
I utstillingen er behovet for å gjemme seg, dekke seg til eller forsvinne sentrale emner. De uttrykker noe håpløst, men er i det hele tatt håpefulle kunstneriske uttrykk i seg selv, noe mange helt sikkert kan identifisere seg i. Men er det god kunst?
Kompleksitetens kunst
Det mest umiddelbare, og kanskje også det beste, er Mujingas unike evne til å aktivere alle sansene våre, samtidig som vi kjenner på noe utenomjordisk. En sensorisk opplevelse som også tar oss med inn i et ukjent kosmos. Men når det umiddelbare øyeblikket sklir forbi, og vi lander igjen, kan det være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til utstillingen. Mujingas kunst er kompleks, og på mange måter vanskelig å sette ord på.
Kanskje er det de sammensatte og til dels motstridende følelsene som oppstår som er årsaken. Dette skrekkinngytende, men samtidig herlig forførende universet som drar oss med inn i verdener vi ikke er helt sikre på om vi vil være i. Det skremmer og tiltrekker på en og samme tid, og konfronterer oss med vår egen sårbarhet, men også ignoranse.
Kanskje føler vi oss avslørt, gjennom måten hun belyser hvordan menneskelig påvirkning på verden ofte gjenspeiles i hvordan vi benytter oss av teknologi. På samme måte som vi kamuflerer og redigerer oss selv i det digitale rommet, prøver vi å gjøre det samme med det fysiske. Vi står igjen med en følelse av at teknologien samsvarer med naturen, mer enn det vi trodde selv. Til slutt er vi kanskje alle bare redde, sårbare skikkelser på leting etter tilhørighet, som igjen skaper behov for å gjemme seg bak et pseudonym på internett, eller under en hette, med høretelefonene på fullt volum.
