«Redelighet må være mulig uten nye lover», skriver Aftenposten-kommentator Frank Rossavik, onsdag. Artikkelen er et tilsvar til artikkelen i Subjekt, hvor jeg stiller spørsmål ved om datagenererte bilder som selger inn byggeprosjekter burde reguleres etter lovverket.
Spørsmålet er om arkitektene og byutviklerne, med sitt enorme økonomisk-effektive press, vil klare å kombinere dette ønsket om redelighet med logikken til global eiendomsutvikling. Jeg tror konkurransesituasjonen er så presset, og inntjeningspotensialet så høyt, at mulighetene for redelighet forsvant lenge før databildene kom. De er nemlig kun et symptom på et dypere fenomen.
Regulerer ikke alltid seg selv
Jeg er generelt enig med Rossavik og ønsker meg en mer liberal samfunnsform. Jeg står samtidig bak ytringsfrihet som den høyeste verdi. Men en sterkere regulering om objektiv bildefremstilling av arkitektur og byplanlegging betyr ikke nødvendigvis at mennesker skal få mindre frihet. Frihet er avhengig av demokrati, som igjen er avhengig av transparens og åpenhet i prosessene. Dette krever en stat som makter å benytte seg av markedets og demokratiets potensiale ved å sørge for at det reguleres riktig.
Rossavik mener her at en oppfordring til bransjens redelighet er bedre enn regulering. Slike ideer føyer seg inn i en rekke hypoteser om markedets evne til å regulere seg selv. Dette har, etter gjentatte eksperimenter over de siste tiår, vist seg å produsere lite evidens, på tvers av sektorer. Slik så vi at moteindustriens bruk av manipulerte bilder måtte reguleres gjennom markedsføringsloven.
Dereguleringens ideologiske implementering kan spores tilbake til Reagan- og Thatcher-administrasjonene mellom 1979-1980, som ble implementert i norsk politikk i hovedsak gjennom Willoch-regjeringen på 80-tallet, og har vært den dominerende formen for byutvikling siden. Ideen er at et fritt marked, uten offentlig styring, er best i stand til å utvikle eiendom, og at det offentlige skal eie minst mulig av det bebygde miljø.
I praksis betyr dette å selge unna offentlige tomter og overlate utviklingen til det private. Dermed blir de offentlige byarkitektene redusert til saksbehandlere, og by- og arkitekturspørsmål ble oversendt til markedet. Obos og andre kommunale boligaktører blir privatisert.
Dagens byutvikling kan i stor grad leses som resultatet av dette eksperimentet. Som forskere kan vi dermed se på faktagrunnlaget i de konkrete bygningene og byene man nå har produsert fra 80-tallet frem til nå, som resultat av den rådende politiske ideologien fra denne tiden. Dette kan vi samtidig sammenligne mot andre byformer fra historien. Spørsmålet man da kan stille, er hvorvidt denne modellen har produsert det resultatet man ønsker seg, eller om andre modeller produserer bedre resultater.
Redelighet finnes også
Det finnes helt klart «redelige» aktører i bygg- og eiendomsmarkedet. Det er disse Rossavik etterspør, som da ikke lager villedende salgsbilder i form av digitale, datagenererte rendringer. Slike bilder blir heller ikke foreslått som seriøse ideer innad i arkitektmiljøet, som bruker plan- og snittegninger og konseptuelle skisser og modeller som hovedmedium til å utveksle ideer. Mer faktaorienterte representasjonsformer, som VR og AR, er i utvikling.
Rossavik ignorerte mitt poeng om at arkitekt Tatiana Bilbao og hennes arkitektkontor har eksempelvis bannlyst rendringer i idé- og salgsprosessen, av både kreative og etiske årsaker. Det er et uttrykk for den redeligheten Rossavik etterspør, men den form for gammeldags arkitekturpraksis er nok blitt for ineffektiv og innadvendt, kanskje også altfor intellektuell, for praksisen og de verktøyene den store byggebransjen opererer etter.
Fagkompetansen forsvinner
Dereguleringen av byplanleggingen til private aktører har samtidig gjort at det offentliges evne til å foreta langsiktig og makroorientert byplanlegging er redusert. Den kan heller ikke bygge egne boliger, selv når samfunnet trenger dem mer enn noen annen gang. Nylige opprop om å gjenvinne den «tredje boligsektoren» er på så måte en erklæring om at noe var bedre før.
I steden for formgivere som premissleverandører, er bransjen nå dominert av utbyggere og eiendomsinvestorer uten formell kompetanse i arkitektur eller byteori, men med formalkompetanse innen økonomi og finans. Der det offentlige forsøker å ha en styreevne, gjøres det ofte gjennom såkalt privatoffentlig samarbeid.
Rossavik virker i så måte å mangle innsikt i arkitektenes maktesløshet i å styre dette markedet. Mens arkitektskolene lenge har ligget foran i bærekraftsforskning og digitalisering, står byggesektoren for cirka 40 prosent av energibruken og klimagassutslippene i verden. Samtidig, er byggesektoren Norges minst digitaliserte bransje. Dette viser til et marked som i liten grad opptar kompetansen som utvikles gjennom arkitektenes offentlig subsidierte FoU [forskning og utvikling, red. anm.], og som er mer preget av kvartalsrapporter og kortsiktig profitt, fremfor langsiktighet og bærekraft.
I forlengelse av dette har byggebransjens sterke lobbyister jobbet for reduksjon av arkitektkompetansekrav i plan- og bygningsloven (pbl). Nylig ble to-årig fagskole tilstrekkelig kompetanse for prosjektering av bygninger som har konsekvens for ytre miljø, etter politisk ønske fra bransjen gjennom fagskolereformen. Pensum til slike fagskoler har ingen forskning, og er heller ikke pålagt kompetansekrav utover å være teknisk prosjekterende. Dette ble gjennomført til tross for protest fra arkitektorganisasjonene. (For ordens skyld: Undertegnede var med på å skrive klagesaken, og har sittet i referansegruppen for byggkvalitetsutvalget.)
Redelighet er mye å forvente i et fritt marked
Til tross for stor politisk makt og betydelige økonomiske muskler har ikke byggebransjen maktet å produsere den byen folk har behov for, være det nok boligbygging, kvalitet på offentlig rom og plasser, og det store bærekraftsløftet. En grunn til dette er at private byutviklingsmodeller er avhengig av at de offentlige overfører suverene tomter – tenk tidligere havnearealer som Aker Brygge, Tjuvholmen, og Bjørvika – som brensel for profittbehovet. Den kortsiktige logikken fører til at byggefeil og byggskader er økende. Så nå som «Fjordbyen» snart er ferdig, og de gode tidene forbi, gjenstår man med vanskelige tomter med lite penger å tjene, en haug med bygninger av lav kvalitet, og en forbrukermasse med store fremtidige vedlikeholdsutgifter.
Å fikse dette krever etter min mening man en gjenopplivelse av faglig kompetent offentlig styring, som også kan skape insentiver for kvalitet og langsiktighet, og kan bidra med de investeringene som skal til. Jeg har også argumentert for etiske komiteer med faglig mandat til å stoppe prosjekter. Samtidig kreves det et politisk ønske om å verdsette arkitektur- og byplanspørsmål utover det enkelte prestisjeprosjekt, og heller se fagene i forlengelse av konkret data på folkehelse, samfunnsfunksjonalitet og bærekraft fremfor et salgsprodukt ment for konsum. Det kan også hende nye private forsikringer kan sikre forbrukere det produktet de (tror) de skal ha. Jeg er skeptisk.
Jeg mener vi heller trenger sånne som det gode, gamle Obos tilbake, med en fornyet agenda for bærekraft og forskning på nye løsninger. Ryktet sier at de har hele 30 milliarder på bok. Det er kanskje nok til å fikse boligproblemet og samtidig sprette sjampanjen til investorene. Ellers kan vi fortsette eksperimentet videre, i håp og tro om at resultatene skal endre seg. Jeg tenker at vi nå har produsert tilstrekkelig med evidens til å utforske andre modeller.
