«I am not Your Negro» er til tider en veldig godt regissert film om rasisme. Andre ganger minner den mer om en strøm av indignerte statusoppdateringer.
«I AM NOT Your Negro» har fått masse oppmerksomhet og god omtale, den var nominert til Oscar, og nå har den endelig blitt vist i Norge til utsolgte kinosaler. Filmen, regissert av Raoul Peck, tar for seg et ufullendt manuskript av forfatteren James Baldwin om hans personlige forhold til de tre borgerrettsforkjemperne Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King Jr.
Historien om Amerika er historien om negeren, sier Baldwin, og den er grusom, og den må fortelles. Derimot lurer jeg på om Raoul Pecks fortelling ikke er like sterk.
Filmen kan deles inn i tre sekvenser knyttet til drapene på de tre forskjellige borgerrettsforkjemperne. Men jeg vet godt at de ble drept, og det er heller ikke så overraskende at Baldwin ble trist og ute av seg i det han mottok dødsbudskapene.
Når filmen bygger opp til disse drapene og forsøker å slippe dem som små emosjonelle bomber har det derfor ikke spesielt stor sprengkraft. Det er mye mer interessant å høre Samuel L. Jackson lese opp Baldwins manus til en collage av ulike historiske og nåtidige bilder, filmklipp og videoopptak.
OFTE ER SEKVENSENE av klipp, bilder og voice-over svært godt regissert i sømløse overganger. Det kryssklippes mellom scener fra demonstrasjonsmarsjer, talene til Luther King Jr., opptredener der Baldwin snakker selv, videoklippet av Eric Garner som blir kvalt og drept av en gruppe politifolk, og et annet klipp av en dame som går rett i bakken etter en hårreisende politi-knock-out. Engasjementet, brutaliteten og ondskapen i bildene er påtakelig og viktig å bli minnet om, men når filmen raskt zapper videre og ikke bruker mer tid på å sette bildene i sammenheng, risikerer filmen å gjøre volden litt vel banal.
DET SAMME GJELDER teksten Jackson leser opp. Baldwin kan uttrykke seg krystallklart om rasisme, han har skrevet svært nyansert tekster der rasismens realiteter legges frem på en måte som både er nådeløs og poetisk. Allikevel blir flere av sitatene i filmen hengende i løse luften, de avsluttes for raskt, de er ikke lange nok til å skape et fullstendig argument, og jeg skjønner ikke alltid hva det er de prøver å si.
Andre ganger kan valgene av tekst og bilde bli i overkant belærende, og jeg synes filmen fungerer best når bildene er mer abstrakte, eller når scenene får tid til å utvikle seg. Ett eksempel er en scene med Dorothy Geraldine Counts, en ung jente på vei til skolen omringet av en mobb som ler henne opp i ansiktet, spytter, håner henne, til stemmen av Baldwins tekst som beskriver hvor standhaftig og hvor modig hun er.
Denne lille fortellingen blir ikke bare er et kjapt bruddstykke eller en rastløs strøm av oppdateringer som roper: “Se her! Se hvor vond og grusom verden er!” — lik nyhetene i Facebook-feeden.
Scenen tar seg lenger tid, men den blir også viktig fordi Baldwin sier at noen av oss skulle ha vært der sammen med henne. Han etterlyser noe mer enn sørgelige kommentarer og triste smilefjes.
JEG TROR “I Am Not Your Negro” er en viktig film på mange måter, med dens nøkterne fremstilling av rasisme både da og nå, og med Baldwins tekster som er så tydelige på å ikke bruke vold eller la seg konsumeres av hat.
Han arbeidet for å få mennesker til å anerkjenne Amerikas voldelige historie der ingen er uskyldige. Snarere er det forestillingen om uskyldighet, at rasisme er noe som tilhører historien eller de andre, som legger til rette for ondskap, skriver han et annet sted.
Men dette er kanskje også mitt største ankepunkt mot filmen, fordi det er noe som plager meg når jeg lulles inn dens strøm av bilder. Klart er de vonde å se på, men de slipper meg også av kroken. Jeg blir trist og lei, men det er som om jeg kan gå ut av kinosalen med god samvittighet fordi jeg har vært vitne til noe som var viktig og som var bra at ble sagt, som om jeg utrettet noe bare ved å være der.
EN ANNEN ting jeg tenker på er hvordan filmen er blitt så godt mottatt i Norge. Jeg blir lovet at filmen har åpenbare overføringsverdier til norske forhold, og det er kanskje sant, men kun på et mer abstrakt plan. Ikke hvis det handler om å konfronteres med, og tvinges til å ta stilling til, konkrete ting som gjelder norsk historie og norsk identitet.
Amerikanerne har funnet opp negeren fordi de trenger den, sier Baldwin. Det er en identitet som er avhengig av en karakter som kan støtes ut. Av billig arbeidskraft som kan utnyttes og tråkkes ned i gjørma.
Og jeg lurer på, hva er det vi har funnet opp i Norge?
